På tynt grunnlag

Bare jeg og en kopp kakao, en tilfeldig samtale om solens manglende skarphet, vi innfinner oss med at det er februar, og ikke juli, og at kulden fortsatt skjærer gjennom tynne strømper, sommerkledde kropper, det er bare jeg og et pappkrus, og det holder, det er passelig, et menneske til ville være for mye, jeg liker å sovne og våkne alene, jeg liker å bare ha deg i tankene, i alle fall et semester til. For vi har jo sola og de sennepsgule murbygningene, og jeg ser at jeg kler dem, jeg er gjennomgående gul i dag, jeg kan speile meg i murkledde Sydneshaugen skole, og jeg vet ikke hvem som kommer best ut av det? Jeg la meg ord på minne i går, det Solstad sa, og ikke sa, sigarettfingrene, telefonsamtalene, forholdet til Proust ( jeg glemmer at han er død, noe sånt sa Solstad) Og hvordan skulle vi overleve hvis vi ikke ( ...)