Farmor-samtaler er noe av det peneste som finnes. Når øynene lukkes mot farmors stemme, og bare den sterke, vitale sognestemmen blir tilbake i ørene mine, retusjeres fødselsåret 1920 bort, og farmor blir en gammel venninne jeg oppdaterer på livets slagg og vakkerhet.
Farmor forteller meg i detalj om kryssordet hun har fullført, om portotakster og om håpet som hviler i førstepremien, et ganske enkelt krus fra avisen Firda, i farmors øyne verdt langt mer enn tomme skrapeloddsløfter.
Både farmor og morfar leser artiklene mine med stolt ettersmak. Jeg forteller morfar om min kommende reportasjereise til Bjørnsonfestivalen i Molde, og han sier midt i blinken fordi han kjenner mine lesehestøyne, dem han selv har åpnet med sine elegante eventyr om Silje tre år som syklet hele veien til Kristiansand for å besøke Mormor og Morfar, sirlig maskinskrevet med humor på forskjellige modenhetsnivåer, først 20 år etterpå kan jeg lese brevene med blikket de fortjener.
2 comments:
å ja, lukke augo når ein snakkar med gamle folk. nokon sa "gamle folk er ikkje berre gamle". det kunne og berre vere eit slags slagord. eg håper ikkje. håper ikkje det har med valkampen å gjere!
"attlatne augo" er noe av det fineste som er å hente i nynorsk språk, og der er det mye fint. Kanskje derfor Øyvind Vågnes skriver attlatne augo hele tiden, særlig i førsteboka.
Post a Comment