Noe med de gule veibane-stripene, hvordan fargen aldri har vært skarpere, hvordan den plutselig står ut fra august-tørr asfalt, speiler seg i det sammenfargede busskuret, og løvetannen, løvetannen i veikanten, karrig og klok som han du venter på.

Det skarpe, klare i dagen fortsetter, en rød betongkloss, nabo-barneskolen døsig som en sommerferie, tom for tavlekritt, for de stotrende lydene til ungene som lærer å lese, som leser m-a-k-a-r-o-n-i, og synes det er en fryd, et fint ord som ikke lenger er festet til minnet om klebrig middagsrester, eller lyden av k-r-y-p-d-y-r, ordet får plutselig dobbel betydning på tungebåndet til syvåringene med bokstavvegring, høytlesingen som en klasseutstilling av stakkato lyder og ord som glir inn i hverandre. En rødrammet trekant med silhuettene av to barn som aldri blir større, og mot det nybeisede gjerdet, detaljert etterlysning med biodata om han som forsvant. Han kan ha sett annerledes ut enn på papirbildet i sort&hvitt.