Monday, August 01, 2005

Kladd

Jeg satt oppe i natt, i skjørt og nakne tær på blått kreppsengetøy. Jeg hadde gått fra bussen og en britisk samtale om kvinnelig sjalusi, forbi Triangelparken, og den lille kolonialbutikken, gjennom et kjøkkenvindu så jeg en nabo skrive en tekstmelding i første augustnatten, et vindu lukket bydelen ute, over den tørre kanalen, mikroskopiske themsen og de gamle murboligene i rekke nedover fra svartediket mot sykehusene, og møllendal gravplass, mot hospicet, kvinneklinikken og psykiatrisk.

Og jeg ville jo skrive om alt dette, men mangler som alltid presisjonen, derfor blir det en fortelling om noe annet, og jeg kunne vri meg i lykke der det kommer tre feite prosasider ut på den tilsølte laptopen, og mitt skjøreste håp er å åpne dokumentet og ikke føle at det var forgjeves, at setningene er kunstige og pretensiøse, eller overtolkende og dermed punkterende. Jeg er tilhenger av en rolig, deskriptiv prosa nå, med hang for ting og detaljer, null dialog, null absurdisme, selv om jeg vrir meg i natten, og tror at det absurde er den eneste måten å skrive på.

3 comments:

elisabeth said...

Ikke vær for streng med deg selv. (Selv om jeg vet det er umulig.)

Og les Siri Hustvedt. Mmm...

Anonymous said...

Siri Hustvedt er en av mine favoritter. What I loved er helt klart høydepunktet.

alt godt,
Silje

Jardiss said...

eg synest du skildrar fint