etter altona

du så ham i går, og du har sett ham før, og hele tiden har han satt seg litt fast, helt fra første gangen, en trapp, eller en scene, han tror han har sett deg ti ganger, men det er likevel første gangen dere prater, og etterpå husker du først stemmen, så de senete, fine hendene, og du kunne sende en melding, men det er for verdifullt til å tapes så lett, og du kan bare krysse fingrene for at han med det vakreste mellomnavnet i verden finnes et sted hvor du også er i kveld, akkurat som i går etter runder med champagne og den tunge vinen flytende ned i krop-pen, og en venn du ikke har sett på alt for lenge, og latteren som eskalerer fordi du blir fri og flytende, og så stenger stedet, men dere blir, for dere kjenner vinkelneren, og tilslutt samles alle og tømmer restene fra gode, lagrede flasker, og du snakker på engelsk, og prøver å finne tilbake i språket, som i 2004 eller 2003 dag du gikk gatene i argyle street, glasgow, og der bodde du på et lite, rent rom, og det tok tid før du kom inn i aksenten, i vennene, i teatret, sko-len elsket du, kveldene med rødvinskollokvie, biblioteket på elleve etasjer, og dette hører ing-enting til lenger, men finnes et sted i deg, og kanskje kan noen røre ved det, kanskje i kveld, kanskje etter b og tapas, og venneprat og vinen og konserten og denne ustadige lykken

solsnu

Han som har forlatt kottet sitt for åtte måneder på et annet kontinent. Han vet ikke at noen har lånt rommet hans for å kjenne hvordan drømmene forskyves, eller forstyr-res av de lydlige forskjellene fra utsiden av leiligheten.

Hun som er dratt nordover vet ikke at hennes tilnærmelser er perfeksjonerte, at hun har rørt ved noe i deg, at hennes empati er noe å strekke seg etter.

I morgen skal du ta linje to til B som du ikke har sett siden hotellfrokosten. Du skal ha med deg tulipaner og den papirpakkede gaven, det skal være rødvin i glassene, solen har snudd, kroppen har falt gjennom natten, og du vet at du trenger ham / ikke.

II

ryggen din når du arbeider i rommet / neve for neve bygget noen huset, forskalte veggene, tegnet opp rommene etter noter, la strie på veggene, fylte gulvene med furu, glemte tømmermannens kjærlighetsbrev, ordene ligner størknet sement, utydelig som et regnestykke der i kjøkkens midte / jeg ser håret hennes mildt flagrende, hvordan hun puster det bort i kjøkkenets brå hete mens det damper fra bakerovnen og muskelkraften presses utover bordet og det lukter jul eller juli, vi er utenfor årstider, kjevlen presser flat materien som er deig som skal formes, stivne, fortæres / eller det er paris og en forsinket bryllupsreise, vi er ikke en gang sikret gjennom det performative språket, ler du når du forteller dette, at du ikke kan huske ordet du utstøtte, at det er ugjendrivelig som når vi går i gatene, og de vakre arrondissementene ikke teller, og det lukter ikke urin her oppe på overflaten, er det sansingen, språket som bedrar deg, kan jeg la være å legge meg på minne: rusten fra vielsen / du har foie gras på leppene, en stille restaurant det er minutter og timer før dukene trekkes av bordene nå er bestikket kjølig og isende mot ganen, hva om jeg føder et barn som ikke ligner oss, jeg tørker bort de siste restene av gåsefett fra leppenes overflate, fjerner en erindring fra rommet, dette er også den første øvelse i utholdenhet, spenne kroppen fast til den harde sengegavlen /,alle sengene, rommene, det kalde metallet fra låsesmedens ferske arbeid, stirre inn i tapetmønster til det danner struktur i drømmene, kjenne metrovognene hamre under jorda, kroppens feiltakelse, du brer deg utover /

det kan sies så prosaisk / kjøpe huset på landet i gresset i byen ved sjøen utkanten av minnet / spenne muskeltrådene rundt stålbørsten, kjenne lukten av tjære, tyrirøtter brent i hulrom i jorden / fotografere arbeidet, dokumentere skapelsen, hvert møbel, hver ting som passerer dørkarmen / hver søndag vekke deg for å ta metroen, bussen eller bilen til loppemarkedet / de hjemløse synger i gatene / skolebarna har korpsuniformer på / vi svetter, eldes og slåss / vi leser bøker høyt for hverandre gror inn i hverandres familier/ huset er bedre enn oss, fast, stødig, uten ornamenter, truet av sollyset

(...)

Et fantastisk dikt

det fins ingen jungel i oslo

i en by av lys og glass
prøver jeg å huske hvem du er
det prøvde jeg, det prøver jeg
men du er for vag
du er en jungelskygge
metroens grønne øyenstikker
du er snart fire-fem år gammel
du er født i januar
du leker på et kveldsblått Legoteppe
du har ingen kamerat
du har ikke begynt på skolen
du har aldri begynt på noe i hele ditt liv men
se denne skyggen
i et vindu eller mot en murvegg, når andre sover
puster vi asynkront, ubåtstille i Stockholmsnatten
bakgården vår skinner, bare svak flapring i en presenning

Av Una Eskilsson
( eller en venn med psevdonym..)

Et godt rom

Et godt rom
Originally uploaded by Vinteræble.

I den tekstlige og visuelle serien gode rom vises et utsnitt fra bygården i thormøhlens gate, hvite vegger, kveldslys, er bor to venner i kjærleik, her har det vært noen gode kvelder av vin, te, og vi kommer tilbake

kroppen, i sin dødelighet

Med en lysstråle peger den unge læge
ind i mit øje,
hvor en stumfilm knitrer.
Den sidste av de medvirkende,
som overlot mig
at skrive ord til historien,
bar jeg til graven i går,
mens syrenerne, svanerne
og alt, hvad der er hvidt i denne verden,
henlagde resten i skygge.
Der sad jeg længe og lytted
til den susende oppløsning
af to kodimagnyler i vand.
"Det er arveligt", siger han,
og slukker lygten.

Søren Ulrik Thomsen "Det skabtes vaklen"

Uten adressat

"Det er lenge siden sist, jeg har drukket minst trehundre kopper kaffe, forstuet ankelen, og sett på damene i Sentralbadet, studert huden deres under vann, hvordan den nærmest har løsnet fra knoklene, ingen innsunken bevegelse, heller som om hele subjektet trues med oppløsning, som om den kjemiske forbindelsen klor kunne ha en fortærende effekt, eller bare vise aldringen på sin røntgenopplyste måte. Jeg har verken ringt eller skrevet særlig mye. Jeg har studert brevene hennes. Det er et nitidig arbeide. Brevene er innbundet og ligger i brune konvolutter med tilfeldige årstall på. Ingen adressat. Den som leter etter logiske kausalfor-klaringer i setningene hun skriver og forsøker å knytte betraktningene til hennes biografi, har tapt. Mor ringer med jevne mellomrom, suset i røret blander seg med en gammel jazzpla-te, det er som om hele rommet forvrenger seg og filtreres gjennom røret. Det er selvsagt en klassisk umulighet. Men slik kjennes det, som om tida spaltes, rommet oppløser seg. Eller bare en renere erfaring av dobbelthet. Det er riktig å si at jeg nærer stor kjærlighet til min mor. På andre måter kan det ikke sies. Jeg kan ikke innbille meg at en kjæreste kan ta mors plass. Tross alt har hun vært min beste fiende og venn i 28 år."

LUKTEN AV TE ER BEDRE ENN TE/ MINNET OM DEG ER BEDRE ENN DEG / OG MIN SØNDAGSTOMME LEILIGHET ER VAKRERE ENN ALT ANNET / SELV I SIN SKJØRHET / SELV I SITT SKITNE SENGETØY / SMULER & RESTER AV GIN /
VI SATT OPPE HELE NATTA / VISSTE DU DET? JEG LESER RUNE CHRISTIANSEN PÅ NYTT / ROMANEN TÅLER DET / JEG VIL BO I DITT SPRÅKREGISTER /
FOR EN UNDERLIG PARASITT DU ER / EN BRUNSTIG FLØRT / EN KALD ESTET

avsagde notater

( TING ( JEG) KUNNE FORTALT DEG, OG SOM BARE LÅ DER PÅ TUNGA (SOM EI KORSIKANSK DRUE) SOM EI PERLE, SOM kjølig amfetamin)
What is the meaning of life? That was all – a simple question; one tended to close in on one with years. The great revelation had never come. The great revelation perhaps did never come. Instead there were little daily miracles, illuminations, matches struck unexpectedly in the dark, her has one. This, that, and the other, herself and Charles Tansley and the breaking wave, Mrs Ramsley bringing them together. Mrs Ramsley making of the moment something permanent (..) this was of the nature of revelation. In the midst of chaos, there was shape.

-Dette er en av de fineste, klareste tekstpassasjene i To the lighthouse

Notat2 ( For Mona)
Jeg liker vekten på hverdagens små bestanddeler her; sauens hvithet, tannbørstens rødhet, observasjoner med rest i den russiske fine formalismen, hvorfor skulle ikke kunsten være sansingen av hverdagen. Det er her Woolf vinner mitt terreng. Totalt. I spennet mellom hvedagens sjokk og magi. Det er jo der vi befinner oss, usikkert dansende langs denne syltynne tråden. Stol og ekstase.

Notat3 Tyngden av snø
Rommet har platespiller, skråvendte vegger, et bord, en stol, søvn, jeg oversetter en linje fra fransk, jeg har søkt friheten ( fritt etter hukommelsen). En replikk kunne være: du bare driver gjennom døgnene. Jeg har lest tusen bøker og lærte meg å danse gjennom Friundervisningen. Du har svakhet og ekstase, og ei vinylplate fra 1962. Jeg tar vakter i en annens liv. Lærer meg å sove hennes søvn. Et annet sted sier Gro Dahle om boka si "som å være overlatt til hverandres brutalitet, på ferie, i ei hytte.
(Klatrer jeg helt opp, og ut takvinduet nå, vil du forveksle meg med ei spansk sirkusslange)

mitt øyes tjuveri

Jeg har vært i byen O med all dens hoste og korrumperte hjerteslag. På flyplassen tilbragte jeg omtrent en time, gumlet en pølse med tarmtråd-staffasje, mens jeg så på de dumme forretningsmennene med deres stygge maskiner, og den hissige utstrålingen av en tydelig overdimensjonert følelse av eksistensberettigelse.

Den største forbrytelsen som gled gjennom rommet var imidlertid forvekslingen mellom blikk og begjær. Først på flyturen tilbake lå det et lite håp for menneskeheten, en av disse dresskledde, anonyme, boret sitt forglemmelige ansikt ned i en utgave av Ulysses. ( Dette er ikke et optimalt sted å avslutte teksten, leseren kunne få følelsen av at skriveren virkelig bærer dette håpet, men skriveren avtrer i det byens hoste har forplantet seg i kroppen, snurper halsen sammen, får selv ordene til å skrike etter pust)

så enkelt og så vanskelig

Du tegner et bilde av Bergen,
regnet faller på fontentevis
Det finnes ingen skyskrapere
men det finnes portrom av ensomhet
og to små jenter som har øyne tunge av gråt
og du som skriver dette
fra en jernbanekafe midt i byen
her hvor byen forgreiner seg
skriver seg i et annet dikt
lager ørsmå forskyvninger i kroppen
en liten strofe jazz i kinnet
et anslag av andre gater og rom
der du satt så lykkelig ensom
og skrev brev hjem til dem du er redd for å miste
så enkelt og så vanskelig,
dynene henger til lufting
du har sluttet å tro på søvnen
at den kan vugge, helbrede
du har en bok og en stue som vender mot byen
du skriver oktober
og mener januar
du skriver ømhet
og minnes en sorg
så stille at den krøp på kanylevis
forplantet seg i hele kroppen
gled gjennom gaten og bibliotekene
våkner et sted i europa

Det var en fin kveld

( fotograf Maria)

(GOD MORGEN)

GOD MORGEN HUND
GOD MORGEN KATT
GOD MORGEN GAMLE KATT
HAR DU DRUKKET?
DRØMT? SUNGET
SANGER I NATT?
JEG ER SÅ HES
DU MÅ HA TATT FRA MEG STEMMEN

GOD MORGEN MUNN
GOD MORGEN PENN
GOD MORGEN GAMLE VENN
HAR JEG SKREVET?
SKRÅLT? FORTJENER JEG
SKJENN?
DU MÅ HA DRØMT
DET ER SÅNN DET HENGER SAMMEN

GOD MORGEN TRIKK
GOD MORGEN BY
GOD MORGEN GAMLE BY
ER DU VÅKEN?
ER DU OPPE?
SKAL VI BEGYNNE PÅ NY?

Nils-Øivind Haagensen, Hender og hukommelse

oktober-trinn

Ut i vår hage
Originally uploaded by Vinteræble.

Uskarp blomsterfest

Susende.

Det er regn, regn, og morgon av brie, og Susannah som syng it aint no use and sit and wonder why, babe, it dont matter anyhow, og det er mørke, foran og bak gardinene, det er denne dusjen, dette hvinende instrumentet, og et varmt regn, og ei dansk regnkåpe som mimer tapeten i ei gammel leilighet der vi bodde og leste, og aldri gikk ut, og det er dette å vente på bussen, midt i det asfaltvåte, stengte tannklinikker, og DA, eller kanskje senere, tenker du på Torild Wardenærs opplesning, på at hun virkelig gjør noe nytt, noe eget, og du tenker på han som sier at avantgarden er død, og du lurer på om han egentlig har peil? Og du tenker på føttene dine, mykt innlåst i noen utslitte støvletter, tankene går høyt og lavt, bort og tilbake, og du kommer på jobben, med ei god kaffi i handa, kjøpt på det beste stedet, og du skriver om Weill og Brecht, og du lurer på noe med Cohen, og du sender noen meldinger til Oslo, kan vi snakke sammen nå? Og så får du et helt manus susende mot minnet.

I was in Oslo

Hva er et godt rom?

I sin siste roman, "Gå" skriver Tomas Espedal om gode rom, og jeg tror ikke nødvendigvis han har så harde kvalifikasjoner, han nevner en seng, en pult, det er ikke staffasjen, kanskje mer den følelsen rommet skaper.

En serie gode rom er en forlatt barndomsheim, så innbodd og vakkert, så taust og talende. Langs furuveggene en samling fotografier i svart/hvitt. Et barndomsbilde av min morfar som ligner en engel og har håret mitt, eller mammas forundrede blikk, to år gammel, og plutselig forstyrret av regnet og fotografens linse. Eller meg selv fjorten år og vakker uten å vite det, eller tjueto og ulykkelig i regnet av London og oppspist kjærlighet. Bare ett av bildene er mine, noen trær i Glasgow, Kelvingrove Bridge, byen som bodde i meg, som bebor meg ennå.

Min leide stue er også god, den har bøker, gamle møbler, og grønne gardiner som vender mot skogene, og jeg har et bilde av den som jeg liker særlig godt, hvor byen speiler seg i stuen, og rommet speiler seg i byen, fotografiet fjerner grensene, mimer hvordan kroppen er i verden, verden i kroppen, hvordan skillelinjer slører og er kunstige.

En øvelse: hva gjør et godt rom?

Det er fredag i Bergen

Signaler fra Bergen

FOTO: Bergens Tidende / Rune Sævig

Opplest

Så skal man lese ( okej, "jeg"..), i det ene øyeblikket forsøker man kjoler, finner en rytme i teksten, et driv, blir optimistisk, sender tekstmeldinger til de du vil skal være i salen, og i det andre forfaller tekstene, smuldrer i lufta. Problemet med opplesning er selvsagt at det "jeget" man forsøker å kvitte seg med, blir så lenket til ditt eget ansikt, dine egne organer, alt dette som avisene lengter etter, at det er din egen dagbok du leser opp, at det er dette du staver deg gjennom, men jeg har et slags håp at det ligger en distanse i rytmen og slagene, en kraft som kan tynge ned det porøse, eller kanskje noen hørte Erling Aadlands ord: "Hvordan kan vi vite at "jeget i det ene diktet er det samme som i det neste"? Og er det uansett så farlig?

It´s the last day of Summer

jondal

Fredag 07.46 Nordnes

Mrs. Dalloway said.

Stella

Tilbake

jeg rekker ikke flyet, jeg har sittet utenfor Café Sør med B, og det tar til å regne, vi flytter oss inn, og hun likte det jeg sa om å ønske seg noe større enn hverdagen, noe jeg sa dagen før jeg reiste, vi hadde en fantastisk kveld rundt kjøkkenbordet, vi lo vår beste latter, og drakk en chilensk rødvin, nå eller da var det søndag, det var i går, og jeg gikk tur i maridalen, jeg så S klatre på ruinene, og jeg lekte med krøllene til St, det var en helt perfekt søndag, stå opp halv åtte, lytte etter barnelyder

Jeg venter på flyplassen, jeg får en ny billett, jeg finner Saramagos Beleiringen av Portugal på lufthavn-bokhandelen, en av avisene dikter "du krangler som dine foreldre", jeg lander lett i Bergen, det er noen som venter på meg, en som har bilen full av druer, ost, egg, pølser og ubesvarte brev.

Og på kontoret i dag da jeg våknet; Tomas Espedals gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. En gave.

Jeg har hengt klær på snora. Jeg har sovet blant syv bøker langs en linje ved sengekanten. Det er her jeg har mine beste stunder.

museum of broken relationships

det haglet paa Hvar i gaar, paa faa minutter forsvant den brennende solen, vi hadde ligget paa kaien og dyppet taerne i sjoen, snakka litt om diktene til RC, foer himmelen saa svartnet og serverte haglklumper store som snoeballer, det var et fascinerende syn, solstedet transformert, vi trakk sammen under presenninger og tok bilder av hverandre, de andre turistene som klumpet seg sammen utenfor kontoret til Jadrolinja, det smalt godt, noen ble truffet av det harde vaeromslaget, men etter ni dager tredve grader, var det nesten litt rensende.

SPLIT BY, og igjen blir vi kapret ved havnekanten, denne gangen har de ikke bilder, men postkort, hvor lite troverdig er ikke det, og det river litt i hjertet naar en gammel dame loeper etter oss "would you come with me if I give you a cheaper price", kvinnen vi foelger er universitetsbibliotekar og tar oss til en nedsarvet bygaard, kjoekkenet noksaa skittent, to enorme pudler sloss i gangen, de to overnattende fra doegnet foer er fortsatt paa rommet, jeg drikker et glass vann og venter, og er skeptisk til tusen, men hvilket rom! Vakre vinduer, en skrivepult. En seng som tar etter for vekten av kroppene. Best av alt, en bokhylle med tusen titler paa kroatisk, Faulkner, Hegel, Plath, og Rilke, som jeg skriver til Christopher. Her tenker vi oss at hennes avdoede forfattermann bevegde seg innover i spraaket.

Hvar, Kroatia

I dag har jeg leid sykkel, etter tips fra R, det er saa varmt her at man trenger vind i haaret, og ikke minst bevegelse i kropp og rom, jeg hadde spist min beste frokost paa Cafe Pjaca, adressert postkort til Mohlenpris, Hoyanger og Son Eldresenter, lest ei novelle av Woolf der ved bergene hvor vannet var paa sitt mest turkise, jeg bannet nesten da jeg glemte snorkleutstyret og badeskoene mot kraakeboller og skjell, jeg har sett tusen fiskestimer under havoverflaten, og det finnes ikke noe mer fredelig enn det. Saa ble jeg trett av sola og en kropp som kontinuerlig skinner i svette, og fant et mikroskopisk firma som leier ut sykler for 20 kuna per time. Den rimelige prisen harmonerte perfekt med de skjoere bremsene, jeg var ikke uten angst mens motoriserte kjoeretoey i alle stoerrelser suste forbi paa hovedveien, tidvis var det vanskelig aa skille den massive lyden fra kroatiske braakete gresshopper og min hvinende sykkel, og andre ganger hoertes det ut som sykkelens indre maskineri var eksterne lyder, kroppen kokte i asfaltvarmen, men jeg hadde vind i haaret og tankene, og kom paa hils med de andre syklende, og angret kanskje bittelitt paa at jeg ikke ennaa har lappen, Karen Blixen har jo foreskrevet viktigheten av sertifikat og kort haar.

I morgen skal vi forlate vaar lille leilighet med 70-talls interior og botanisk hage paa altanen for havnebyen Split. I alle fall dersom vaar lille landlord, en prof de sport, snarest kommer tilbake med passport. Den lille udugelige guideboken beretter hvordan gjoere Split paa 24 timer, og det er vel cirka det vi har til disposisjon, i reiseskildringens sminkede spraak, er vi lovet utekino til lyden av sirisser, samtidig skulle Hvar lukte av lavendel, kaffe (!) og annet.

dubrovnik backpackers club

leser en fantastisk roman av José Saramago paa stranden i Lopud, og langs bergene paa Lokrum; "Den andre mannen", et spraak hinsides norsk bokhoest, og et suverent spill med fortellerinstansen, en av de beste romaner paa lenge.

i dag har vi plukket fiken fra traerne paa vingaarden hvor stina holder hus, og soekt tilflukt fra brennende sand, det beste er aa flyte paa rygg med tillit til adriaterhavet.

soendag skal vi taa baat til Korcula. Kroaita er vakkert.

bringebær på gresset

Har grillet i mørket, og spist bringebær på gresset mens kvelden falt tungt over byen, bare leilighetslysene igjen, vakrere ting enn lysende bygårder, finnes ikke. Tok båt ut til øyene, og skar tærne på stikkende blåskjell, så noen gifte seg i ruinene, kjøpte et stykke kake, og drakk sommeren ned til leppene ble sorte av koffein.

Nå er jeg veldig lei av at Dagbladet ikke stopper sin regisserte "feminisme"-debatt, men kjører på som om de hadde knust kreftgåten, eller funnet en formel for fred.

Over og ut. Det er snart natt, og jeg må lese.

Ring meg tilbake

Hallo! Det er Selma! Ring meg tilbake! Min favoritttreåring har eksplodert i språk, og administrerer telefonsvarere med selvfølgelighet, bare litt skremt over den rungende stillheten i andre enden av telefontråden, hvem ville ikke være det? Det er sjelden jeg lytter til en telefonbeskjed mer enn en gang, men denne gjør meg myk i hjertet. På fredag skal jeg toge til hovedstaden, først til St. Hanshaugen hvor frøken Asbjørg holder hus, vi skal fråtse i tapas og hemmeligheter, mandag skal jeg forfatterintervjue to romanklare, og ellers bo på Nordberg hos de skjønneste av de skjønne, Stella og Selma. Og onsdag, veldig tidlig, sitter to piker på fly mot Kroatias kronglete, vakre kyst. HURRA.

smil

legal (ø)

shezuan drugstore / it´s perfection

trasker bjørndalen - absolon beyers gate i gule sandaler, blå kjole, veit jo ennå ingenting om regnet, gjenhør med ei kjær plate, it´s a record, ganske enkelt, sgt. petter synger inn i skrittene, asfalten,
spiser eksotiske bær hos agnete, og inspiserer et loftsrom med vakker kjøkkenkrok i rødt, var det ikke for pengene, ville jeg flyttet dit, verandautsikt til streets of sandviken, kort vei til flere som jeg liker,
eller bare dette: jeg går til grieghallen, setter meg lydig på benkerad numero une, hører aage kvalbein spille haydn sin cellokonsert, intervjuer et trompetisk stortalent, hører henne fortelle om menneskemassen, 45 000 på Rathausplatz i Wien, tretti kameraer, verdens beste symfonikere i ryggen, hun kan fortsatt bli nervøs forut for den konserten, sitte på t-banen i oslo, kjenne tapte sommerfugler, vi snakker om chicago symphony orchestra, og om å stå der å vente, forsvinne, før en konsert begynner, eller om nødvendigheten av ydmykhet

Dubrovnik

Sommerferien er sikret, i august flyr C og jeg til Adriaterhavet med koffertene lastet med bøker, bikinier, kamera og annet essensielt for å klatre Kroatia på langs, hvile kroppen på stranden, øyhoppe og annet som er gøy på ferie.

Jeg er veldig lykkelig over å ha utflukt å se frem til etter neste ukes maraton med 10 dagers jobbing i strek, sistevakt, polititelefoner og reversering av døgnrytme.
Nå skal jeg lese meg opp på Kroatia, bokhøstforfattere, og ta helg med årgangsvin og badekar. Hurra.

Eufori skyldes morgenbad på Nordnes, mens englandsbåten tøffet forbi, svømte jeg anstendige lengder sammen med Lars, og hoppet i sjøen etterpå. Duggfrisk start på dagen 07.30! Nordnes Sjøbad anbefales, utsikt til barndomsøya og havhorisonten fra det varme bassenget.

Hvorfor er jeg så glad?

leser litt i Virgina Woolfs The years på altanen, sover for lenge, og drømmer for mye, det er min forbrytelse, sluker et par dikt av Geir Gulliksen før jeg sykler til byen og parken, slanger meg i Botanisk, leser det andre har skrevet om dødsbakterien, og i ettertid berømmmer jeg min egen evne til ikke å overdramatisere, og jeg ler mot meg selv, jeg er en ihuga nyhetsjournalist, sånn ut av det blå, jeg liker hver gang jeg kan notere krass kritikk mot myndighetene mens Vredens Gang velter seg i gravstøtter og eksponerer fortvilte pårørende, før legene har kommet med sin vitenskapelige analyse, har avisen opprettet en egen hot linje hvor alle som er ENGSTELIG for streptokokkbakterien kan melde sine spørsmål, og det er til å skrive dikt av, rett og slett.

Og det som gjør meg glad er selvfølgelig noe helt annet, det er ikke bærne i parken, eller smilet ditt på arbeid, kanskje er det bar disse løftene om vann, min hamsunske stein ut av skoen, bassenget på nordnes, bassenget på norge, med lars, og med eirin, disse vannskapte kjærtegn i klor.

Kanskje er dette det nærmeste vi kommer

jeg suser rundt i de asfaltvarme gatene, bevegelsene overtrukket av sola og ansiktet i salte perler, det er gjerne ikke særlig vakkert, men det er nå slik kroppen ter seg, det er ikke fest for tida, det er sene vakter om kvelden, og kanskje en kopp kakao etter jobb, eller var det kjærlige porselenet mot andres lepper, og jeg ble halvt avspist med en liten porsjon jegergryte, jeg låner ei diktsamling som egentlig skjuler fem andre, og jeg sitter på festplassen, mens sola trofast brenner i ryggen, og det er ikke akkurat bensin i blodet, men kanskje et lite karrig øyeblikk av lykke likevel?

Ånden fra det tungpustede lokomotivet trengte inn i kupeen

"Rommet, som dreier og flykter og trenger seg inn mellom ham og hans arnested, besitter krefter som man ellers tror er forbeholdt tiden; fra time til time bevirker rommet indre forandringer som ligner svært på den tiden medfører, men som på sett og vis overtreffer tidens virkninger. I likhet med tiden skaper rommet glemsel, men det gjør rommet ved at den løser mennesket fra dets betingelser og hensetter det i en fri og opprinnelig tilstand - ja, selv en pedant og spissborger blir i en håndvending til litt av en vagabond. Tiden, sier man, er som Lethe; men også luftforandring er en slik drikk, og skulle den virke mindre grundig, så virker den til gjengjeld desto raskere."

"Trolldomsfjellet", Thomas Mann.

Hagefest, Gamle Kalvedalsveien

Hva skal vi gjøre vi som ikke har ferie?

vi skal tage til stranden, eller nordnespynten, løpe svett til linje 11 som kjører fra starefossen ( vi når selvsagt ikkke bussen) til akvariet og nordnes hvor de ligger og slanger seg, dagdrivere under solen, det lukter grillspyd, og kjæledyr på slep, denne gang sovner jeg ikke sola, jeg leser et intervju med alice munro, begynner på Opptegnelser fra kjellerdypet, jeg sender en melding til I, noe om det vi snakka om på Pingvinen i går mens italienere tok stedet med stemmer og hurrarop, jeg snur meg, like et stykke kjøtt, mør og svett på begge steder, kveiler meg på teppet og håndklet og alt er varmt og koker som i Cures sang killing an arab on the beach, som i Camus roman, men jeg ser på klokka, den er halv tre, og jeg labber på asfalt, sniker meg inn på hotellet, stuper i vann, perfekt nedkjølt for syv timer på tastatur.

Gress

"Du ligner på Marilyn Monroe, men eg trudde du hadde daua der du låg" - jeg sovna i Teaterparken i dag, lå på gresset med Imre Kertész si bok i armen, og da jeg våkna lå jeg skyggen, og hadde dessuten fått selskap av en vennlig uteligger med replikkene i orden. Etterpå trasket jeg utover Gågaten, passerte et nytt, italiensk sted med lunsjtilbudene i orden, tatoo-stedene, et gammelt kollektiv hvor jeg har vært på fest noen ganger, helt til jeg kom til Nordnespynten hvor det var glitter i bølgene og lyden av sjø og motorbåt. Satt der og dingla med beina og hadde lyst til å ta et bilde av den gamle damen med den engelske avisen, sommerhatt og saft på skoleaktig plastflaske. Det blei med tanken, og respekten. Suste innover på asfalt, tenkte på statuer, eller på lyden fra en eller annen leilighet, og hele tida gynga jeg litt mildt i det morsomme komplimentet.

fest

i går

amerika er ingen steder

Well i got us on a hiway an' i got us in a car
Got us goin' faster than we've ever gone before

An' i know it ain't gonna last
An' i know it ain't gonna last
When i see yr eyes arive
they explode like two bugs on glass

tung som timene før midnatt, søvnen og fiskegratengen. byen eksploderer i sol, og jeg trenger en fattig form for trøst, en time alene på et vernet sted; sort/hvitt-bildene av notekjøperne på 30-tallet, feminine fjes og smale ankler, portretter med dobbel signatur, hvile i de meningsløse avisene og sentrumsunderholdningen, saueflokken på asfaltørken, og tapet som stammer fra tankene, jeg har en gul og sort kjole i mimende silke, solbriller i håret, de hviteste lårene, og av og til duger det bare ikke å stå til vanns i ord.

avant travail

Mot Fjærland

I swear I saw a tatoo on her thigh

jeg kunne blitt med deg hjem, det lå i lufta, den infrarøde strålevarmen, eller hylet fra tusen brasilianere kledt i gult og samba. jeg kunne blitt med deg hjem, det lå i øynene, linjene, og den oppspiste fotballkampen. jeg satt en hel kveld og venta, slik jeg har ventet i litteraturen, ventet i filmer, gjennom lange middagsselskap, og jeg sover en kort natt søvn, tangerer en drøm som mimer dagen, jeg står opp, huset er urryddig, fiskebollerester, oppvask, en gammel avis, begravelsene er holdt, de døde har ikke navn lenger, jeg har mista interessen for å dusje, jeg stjeler naboens morgenavis, bildet av pedro som leser, og brer stemmen utover bøkene, biblioteket, menneskene som tar notater ( de gjør vel det?), hvorfor er folk så redd for poesien? fordi den kan forandre deg, ditt syn på verden, skriver cathrine. jeg tar bussen med den samme sangen av motorpsycho fordi jeg elsker sluttlinja diet coke and disney blues, i m so tired (…) lets get some weed and chill out to pink floyd

nesten midnatt på fjellet

It doesn´t take a jealous man to write a jealous song

Tilbake i byen, til min indre sankthansfeiring, ovnsbakt laks, pas de feux, to gode venninner og jordbær rundt bordet. Skritt i kroppen, jeg bakset meg inn i terrenget, opp Isdalen, til demningen og Rundemannen, ned til Fløyen hvor en indisk familie begeistra meg, der satt de midt i dette kaos av turisme og turgåere, og merkverdige souvenirer, med store gryter av aluminium og indiske smaker som blanda seg med lukten av vått, skog og endestasjon. Om kvelden var jeg bypike og vandra fra bar til bar, og var passe kokett da vi ble bedt på etterspill, ble forsøkt bært på nachspiel, men lengta hjem til ørsta-søvn. Så klatra vi opp på Ulriken, med søndagssvette og rødme i kroppen, det kosta steg og krafttak, men du så deilig å nå toppen, en mann spilte piano, og vi hadde urtete og frukt i sekken, kontantene gled inn og ble til vaffel med bringebær og krem, og vi satt der vel en time før vi kjørte skummel luftheis ned med en gutt som var like søt og redd som oss. Og jammen så ble det en solo kveldstur på meg også, jeg og Blanche og andre lydelige venner, in my beautiful neighbourhood.

malaysia or wales

Noen snorker gjennom de tynne veggene av papir, forbryter seg mot min søvn, og hotell er ikke lenger ladet med komfort, stillhet, hellighvitt sengetøy. Jeg savner rommet på Ørsta. Nå er det snarlig frokost og konsentrert arbeid, skal fange en hel bokby i trykksverte, og ikke minst prate med noene av delegatene fra Malaysia, Wales eller Belgia, for å nevne noen av dem som deltok på den svære middagen i går, fire retter, og jeg fant en advokat fra Sogndal som jeg selvsagt måtte eksponere for jussens blindhet for språk, han var helt enig, og ga meg ytterligere krutt i diskusjonen. Etterpå fant jeg ut at jeg hadde Pompel og Pilts pappa ved bordet, annen generasjon Mykle. bokbymennesker er fine skapninger. nu, back to work.

TRANSIT

En morgen starter med et savn
når du spør om vinden i Hamburg
egentlig var en frostnatt i Oslo,
og jeg ikke kan svare, men husker en barnelatter
som blander seg med lydene i trafikken utenfor,
og eimen av nylagt asfalt, tung luft og betong.
Og jeg tenker at bølger og hjerteslag,
og selve poesiens grunnlag
har tapt mot tida,
og det er ikke mer å se, ingenting å si.

Nils Chr. Moe-Repstad,
2002

Ørsta, babe ( & Fru Svendsen cafe)

Det fineste døgnet på lenge, jeg suste ut i byen i går på jakt etter ei hovedgate, et eple i magen, sultne øyne. Først fant jeg bare forskjellige religiøse fora, en suspekt kinarestaurant, men så, en helt vidunderlig cafe i et stort trehus, kunst på veggan og staselege bestemorsmøbler. Her satt jeg mens det ekploderte i søtt rundt meg, marengskake og kaffe mocca, i den lokale boksjappa, en merkelig hybrid lekebutikk og bokbutikk, fant jeg Nils Chr. Moe-Repstad sine dikt "Sannheten og andre konstruksjoner", og ingenting er vel bedre enn å finne gode dikt for første gang, finne et sted som lyser av ro, og sitte der og lese dikta. Satt der uten penn og fikk ikke kryssa og understrekt linjer, og det er en beklagelse.

På ettermiddagen intervjua jeg festspilldikteren Olaug Nilssen, og kjørte med Finn Graff til Aasen-tunet hvor avistegneren, det mest sympatiske mennesket, hadde utstilling. Og så var det åpning og kampen mot klokka, en prat med Nora Simonhjell som også skulle inn i teksten med sine kloke tanker. Da alt var over, strøk jeg rett i Aasen-baren for å hente et stort glass rødvin, vi snek oss inn sceneinngangen og fikk beste plass før konserten.

Nå har jeg sovet som en engel, og er snart klar for tre timer buss sydover i tre etapper mot bokbyen i Fjærland.
Vakre distriktstur.

Jeg reiser alene

Ørsta, Viking Fjord hotell, sitter i en tom lobby, tømt bar, tv-skjermen viser en statsminister på god morgen-norge. Første etappe på min lille distriktseilas er unnagjort. Har kjørt melkerute med Widerøe til Sogndal, det lød som en motorbåt og var skjørt som et papirfly. Nå er jeg litt sur på den sunnmørske resepsjonisten som telefonerer privat istedet for å betjene romløse hotellgjester. Har foreløpig mager utsikt; lokaltrafikk og rundkjøringer, en bankfilial, eller en nydekorert bauta av Ivar Aasen.

I morgen skal jeg busse i tre timer for å komme til mine opphavelige røtter, Sogn og Fjordane, skal fra Dei Nynorske Festspela til bokbyen i Fjærland, via nokså mange busstopp. Med meg har jeg Jose Samaragos "Det året Ricardo Reiss døde", som jeg startet på i Lisboa, passende nok, for nesten to år siden, kan ikke skjønne at en så god bok ligger uferdig for mine øyne. Jeg ville også ha med meg Simone de Beauvoir sin amerikadagbok, men hvor ble du av i alt rotet. I går gikk jeg tur, oppover og innover, til huden ble varm og hjertet trassig, bare meg og lydsporet til Minor Majority, de høye trærne, det fjerne vannet, meget fint. Fordi dette er min lille road-movie har jeg også med meg nyinnkjøpte The scent of green papaya. Nå må jeg oppspore en fotograf, og kanskje også forske litt på stedet.

Kommer tilbake med flere reisebrev.

Digtproduktion er en samfundmæssig luksus

Paludan Bokkafé og antikvariat
Originally uploaded by Vinteræble.

Københavnerminne fra mars, den fine dagen på Paludans bogkafé, røyke og drikke kaffi inne, sammen med gode anne helene. Jeg har omsider fått strøm til kamera, og ut sviver gode polaroider, Tænkeren med snø på, Rodins skulptur utenfor Glyptoteket, de fine kveldene med kartongene, opplesning på LAB, rødvin i plastglass og Lars Bukdahl live..

plansje

Sitter på kontoret og har observert byen falle i søvn, nå er det bare gangoverfelt og neonlys, og amerikansk veikro-møblement som kan skimtes, eller mitt gule pashmina-sjal som speiles av lysrørene her i min glass-celle.
Jeg skriver på eksamen, og aner ikke hvor mye tid jeg har brukt på innledningen, uten at den har blitt vakker eller forskjønnet, kanskje bare større og styggere, jeg drøvtygger et par begreper, ringer en nødtelefon, og får en vokal beroligelse, nei, jeg trenger ikke lese lovtekstene som litteratur, det får bli en annen gang.
Espen sier at jeg må legge inn litt humor, litt bifall, så ærede lek-dommere, gi meg anfall av applaus der hvor min subtile humor dukker opp i teksten, det hviler ubønnhørlig noe ironisk teatralsk over en slik perfomance, halvt student, halvt foreleser, klokka er elleve, men jeg har fortsatt sola og fem revolverskudd.

rommet flyter i støv

Rommet til J vendte mot gaten, og derfor var vi aldri alene, som om samtalene våre rommet tyngden av dem som passerte, eller lyden av nattbussene på vei ut mot øyene, du hadde øyne av kjølig tivoli, jeg sov den slagrammedes søvn, og sa ingenting om hvor lykkelig jeg var, det var min forbrytelse mens jeg pusta sand mot leppene, og stjal skrøpelig fra dine flimrete drømmer, jeg hadde andres hender og dette rastløse blodet som surkla i oss, jeg eier stemmen din et sted. Det var ikke fotogent.

Jeg skulle vært der og inspirert deg

ET ROM Å SKRIVE PÅ
Du sa du trengte
et rom, en pult, et bord
en dør som kunne låses
fra begge sider
Der satt vi og kodet
i gåter
dette slangeskinnet
eller et helt fortryllende minne
hvert vårt rom
jeg hørte slagene fra din skrivemaskin
din knoklete jazz mot tastene
skjønte du hvordan jeg ble gammel i bokstavene
at jeg ble kvinnen av inntørket hud og skjelvestemme
hun som bare fantes på papiret
du ble underlig og katedralsk
vi var borte i to måneder av gangen
sov i hverandres hender

Det er umulig, nesten, å arbeide i denne varmen, kroppen er en smelteovn, hodet fullt av svette. Jeg leste Rune Christiansen i natt, dette diktet, i Bjørndalen, det var natt, og de fleste sov, hva vet jeg, hva vet jeg om sovende, eller våkne, man burde slutte bryte seg inn i andres søvn, bare for at det er et vakkert søvnbilde, huset helt stille, de umerkelige bevegelsene til kropper stivnet i søvn,

Papirer blåser, jeg må myse mot skjermen, kritter ned dette diktet for alle dere der ute,

JEG SAVNER DET
Vi går inn i en mørkere tid,
ensomheten slår ut allerede i svangerskapet,
legger seg i hvert jævla atom
og en hvilken som helst gnager overlever oss glatt.
Skjorta henger under månen, en veps summerer
og natta trenger dypere.
Men hvorfor er vi redde:
fabrikken står opplyst mellom trestammene;
vakker og sånn vi husker den,
og kjærligheten, det virkelige arbeidet,
venter i hjertet

( Motormelkeveien)

jeg blir angrepet av spindelvev, helt sant.

Juss och litteratur

Jeg skriver prøveforelesning, og drives av en motor, eller en fornøyelse ved å se hvordan litteraturvitenskapelig innsikt kan brukes til å rive ned stillas, avdekke rettsretorikkens maktkonsekvenser, problematisere domstolens ulykkelige kjærleik til sannheten, kort sagt, fra litteraturens flerstemthet til jussens reduksjon av stemmer, og dette mellomrommet hvor rettferdighet kan forstumme. Jeg fordyper meg i Camus, Shakespeare, Carnera Ljungstrøm med flere, og skal i neste uke forhåpentligvis si noe fornuftig om narrativitet i retten.

Spor og fravær

Hvorfor fortelle om smertefabrikken, denne kroppen som ikke vil med, i en slags omvendt begeistring vrir den seg, men hvorfor dyrke dette inn-overskuende blikket, en slags vestlig perversjon, om ikke verden der ute mimet kroppen min akkurat nå.
*
Tre kaffekopper som alle bærer forskjellige variasjoner over leppers avtrykk, eller det lille barnet som maler et lerret i svart, og oppfinner nye avtrykksmetoder, legger hvite ark mot den våte overflaten, har tidlig tatt innover seg blikket for spor og fravær
*
Denne dagen av løse linjer og telefonsamtaler, tvetydighet og en ambivalent morsbinding, seks postkort fra Montpellier. Hvor ofte tok jeg opp telefontråden og forvekslet den med en blodig navlestreng? Neppe ofte nok til å skrive bok om det.

Jeg leser at retten er vold uten grund, og det er på dansk, og han som skriver heter Alexander Carnera Ljungstrøm, og foreleser på Københavns Universitet, akkurat nu kommer han hem från arbeid, men har forlorat sin nøkkel och måsta vente i oppgangen til hans samboer kommer från biografen, hun har sett en alldeles nydelig film om fire rom i en katalansk bygård, og hun sier det var mer om tingene og rommene enn om menneskene som bebodde leilighetene, blant annet var der en lampe som oppførte seg merkverdig, i alle fall i lyset av en annen lampe, den bevret vär enda natt, du blir nødt å stänna kvar, verkelig, det var av og til komplett umulig å skille mellom menneskene eller tingenes tale, sa Alexander Carnerea Ljungstrøms kjæreste, senn låser de seg inn i leilighetene, i rommene, de har vært sitt arbetsværelse, atskilt av solide vegger, hun kan lytte til hvordan han stadig mister pennen på gulvet, han vet ingenting om hvordan hun stryker hånden over det blanke papiret, eller hvordan hun eldes i bokstavene, begge hører pastavannet som koker, det bobler over, de krangler alltid om dette, hvordan Alexander Carnera Ljungstrøm liker pasataen al dente, medan hans svenske flickvän vil ha pastaen nesten most fordi dette er hennes beste barndomsminne, mormors overkokte pasta en høst tynget av regn og renter, som om knakingen fra kjevene hennes i møte med den overmyke pastaen, er en motor, eller mekanisme som åpner dette bildet, og da er det klart at Alexander Carnera Ljungstrøm bøyer seg, og spiser sin overkokte pasta uten andre assosiasjoner er sin kjæreste sine gjenfortellinger, og han lurer på når han kommer til å gå trett av disse, når kommer han til å nå stadiet at det ettermiddagslunkne kontoret frister mer enn hennes monologer? Når skal han foreta en avveining i og med at han er komfortabel og tiltrukket av kroppen, men ikke lenger av ansiktet, eller hennes utilslørte språk som stadig maner frem de samme poengene, ville det hjelpe å skifte meny, overraske med forskning også på kjøkkenbordet, ville en ny type rett nødvendiggjøre andre samtaler, kunne det skape en i alle fall mikroskopisk bevegelse i samtalen, finnes det rom som også tosomheten kunne lukke seg inn i, en fluktrute, han kunne bestille en reise, helt uventet, en annen by, et slags lerret der de måtte tråkke opp nye gater, der bygningene reiste seg som sperringer og åpninger til dialoger, en slags optisk resirkulering, tenkte Alexander Carnera Ljungstrøm, rumpa var kald av oppgangen, et nøkkelpar boret seg inn i håndoverflaten, la igjen et smertefritt riss, en kort strekning av blod

Grenene er alfabetet

Og man blir kvalm og klebrig av sine egne tekster, av språket som ligger der i uavbrytelige kjeder, eier ikke rytme, men formørkes av oppkjørsler og utganger, brutalitet og uvesentligheter. Man kunne skrive i åtte timer hver dag uten å komme forbi handikapet i eget språk, og den stadige hangen til å gjenta det som for alle andre enn skriveren, fremstår som ubetydelig, som nøyaktige speilinger av hverdagslivet, gate-bevegelsene eller sløve fraser fra et kjærlighetsbrev, du ser, eier man ikke midlene for å løfte det hele opp på et nytt nivå, innreflektere politikken, og kanskje aller helst, eksistensen, så skriver man kanskje kun for sine egne, dovne øyne. Ellers blir det brudd og utflytninger, rom som forlates og lukkes, en slags omvendt og ironisk rørsle når planen var å bevege seg utenfor veggene, kaste seg over grensene og få dem til å forstumme, og dette er ikke religion, bare rytmeløs tåkeprat, og skrivingen er et ustoppelig prosjekt for å sluke den siste teksten, fortære den med grafiske koder, og i alle fall ikke parkere her; med en tekst som igjen vil bli slettet, så får man gå ut i gatene, og gjøre noe av størrelse.

( tittel lånt fra Rolf Larsens Koreografier)

noen vendinger i världen

tapas på Grønland
Originally uploaded by Vinteræble.

Et forgjengelig postkort fra Grønland dette, to lette dager, mandag, tirsdag, parfait begynnelse på en uke, i dag har jeg sloss mot stengte bankautomater, politisperringer og monarkiets kjøttlige representanter, alt for tilgang til katalansk Peer Gynt i morgon, billettpenger måtte oppdrives fra diverse dagligvareforretninger, det kan vel ikke kalles kanossagang, en etymologisk forbrytelse, men det føltes litt slikt, Festspillene er overpriset, og dermed blir det økonomisk elitistisk, eksemplifisert av at jeg måtte strene ut og kjøpe tyggis for store pengesedler i millionkonsernene av noen matbutikker.

Jeg gikk på Landmark for å avhente rusen i en cappuccino, og gjøre som alle landets bloggere, knote et dårlig dikt, men søren om det gikk, ved siden av meg satt en yndlingspoet, bortenfor tre småbarnsmødre innhyllet i ammetåken mens de avdekket sine bryster offentlig i rein massesuggesjon. Er det rart at det ikke blir skrift av slikt?

Jeg skulle egentlig bare si noe vakkert.
Jeg har fått en billett til Lille Eyolf i kveld.
Men virkeligheten avleirer seg på annet vis.

(...) "Ubehaget kom først da vi låste oss inn for kvelden på små hotellrom med kjønnshår på putene, tomme for badekar og rene håndkler, men fulle av alkoholiserte stønn i natten. Fra havnebarene lød sangene av grums og ensomhet, og etter at jeg sovnet, er jeg sikker på at du gikk der, at du smøg deg inntil meg like før jeg våknet, for hele tiden hadde jeg denne instinktive følelsen av å drømme i fred og fordragelighet. "

DET ER MANDAG OG TUNGT REGN I GATA

det er mandag, og tungt regn i gata, ikke en dag for provencalske ballerinasko, men jeg forsøker likevel, grått skjørt, og en rød jakke som kanskje ble sydd i 1962 på et slitent loftsrom, eller ute i bakgården, det kan ha vært smalahans eller uker med streif og lykke, jeg vet ikke, jeg vet eksistensen av dette rommet hvor vi har sittet i femhundre timer, musikken har hardnet og stilnet, vi frøs fast i ei linje av dylan, sovna til cohen, eller var det omvendt, var det stillheten, rødvinen på leppene, hender i håret, du trenger simpelthen en å bytte latter med, en å dra med på dans i lørdagsnatta, danse til vi er svarte silhuetter, rein bevegelse, snøflimmer i musikkmørket, til vi glemmer bakrus og oppdragelse, aske og oppvask. kjærleik finnes og varer, forvitrer ikke, ikke som en kalkyle i skrift, opptegnelser på korktavla, mer som et skipstau, mykt festa, derfor strammer det til, rykker, vil ikke fjerne seg fra sitt feste.

trettiseks timer christiania

wittgeinsteins dagbok på trikken, på toget, han starter så fint, jeg tror jeg lider av åndelig forstoppelse ( slik synger i alle fall setningen i minnet) og så er det å vente på sola i skjolden, eller kjøpe seg en genser i bergen, eller la Margareta forstyrre arbei-det, selvfølgelg med sitt dirrende fravær, det er filosofen på privaten, i vekselspill og spenn mellom å kjenne seg kapabel og utilstrekkelig, det er tanker og aforismer, en riktig fin dagbok med et lilla rustikt bilde av ludvig wittgeinstein midtveis i livet på omslaget, dette er linjer å hvile i.

fiskeboller på nordberg med en mikroskopisk kropp på fanget, antydning til krøller, og en hang til å kommunisere med lyder og vokaler, snart kan du gå, snart kan du stabbe deg bortover, gripe verden i bordhøyde

jeg har sust av gårde, to ganger tronsmo, la fra meg en sunn ukelønn for salinger, for aristoteles, for foucault og for gammelt vennskaps skyld, tre ganger på dattera til ha-gen, lett surklende i tapas og angrende mens scenearbeidere rigget til konsert, past my time, jeg gikk meg vill på en busstasjon, og vant et slags lotteri på flytogautoma-ten, og jeg fant et sted å sove på st.hanshaugen, våkna til et forlatt kollektiv, snuste på høyden under taket, og en myk stillhet i veggene, kryssa en kolonihage og kom meg til asfaltens tusen serveringer, linda på grünerløkka og jan erik vold under bordet, mild fråtsing på italiensk, og energien i en samtale om litteratur.

og så kommer man hjem og synes byen er for liten, jeg skulle ta avstand fra søttende, lulle meg inn i pensum, domstalers vilkårlighet, risse visse formuleringer inn i bord-plata, men jeg bevegde meg heller fra chr.michelsens gate over øya, og til landås og et bord fylt av små og store kropper, et fantastisk dekket bord, og innbydelse til å synge godnattsang til et vakkert barn jeg ble kjent med

SØNDAG, kalk og leppemerker

søndager er utsøkte og fine; lese rolig i Eva Jensens kloke essaysamling, sloss mot dusjens avleiringer, kle meg i lørdagens mintgrønne kjole, hånden mot en stoppeknapp, bena mot asfalt, blande meg med de ventende i avgangshallen, spore takmønstrene i jerbaneoverflaten, vakkert registrere at himmelen hver dag risser inn nye overflater og formasjoner, at bevegelsene kan være forskyvningene og rommet i boken, taket, en samtale i en skittenbrun pub midt på dagen, en kake av falske jordbær, kaffe importert fra brasil, min mor er vakker og gammel som alltid, tråkkede bær skinner terapeutisk på tungen.

En dikter i drøm og botanisk hage

Romerske ruiner, et gammelt hus i Sandviken, eller en glemt drøm. Alt siver inn når forfatter Hildegunn Dale gjenskaper verdensbilder i poesi på papirfiber.

Gravemaskinlydene forbryter seg mot stillheten i Muséhagen. Vi er på poetisk grunn for dikt-samlingen «Sea, say and see».
I ly av magnoliatrærne og kameliabuskene i den over hundre år gamle botaniske hagen har Hildegunn Dale fotografert mennesker, tenkt og notert, samlet stoff til sin siste diktbok. Fre-dag ble den feiret med sleppefest og Samlagets champagne på Opera. Men for Dale ligger ru-sen like gjerne i en overraskende diktlinje, det kan gi en form for lykke.
– Hvor kommer diktene fra?
– Arkitektur, fotografi og steder har en spesiell tiltrekning, og virker som inspirasjon for skri-vingen fordi det fører meg inn i en annen verden. Det handler om å se ting fra en ny vinkel, blande indre og ytre landskap, sier Hildegunn Dale.
Landskapet, stedet og blikket er viktige stikkord når Hildegunn Dale begir seg inn i skriving-en og poesien. Men den som leter etter klare og nøyaktige referanser til adresser og plasser i bøkene hennes, forblir rastløs i sin leting. Stedsreferansene er få, landskapene blir transfor-mert i skriften.
Naturen er viktig stoff for poeten Dale, men ikke den alene.
– For noen år siden dro jeg på en månedslang padletur ute på sjøen, da klarte jeg ikke skrive noen ting. Helt umulig. Ikke før jeg så en stol stå på en strand. En rest, et spor etter mennes-ket.
Gardiner og drømmebilder
«Det er vanleg at møblar står på feil plass», slik åpner Hildegunn Dales tredje diktsamling.
Hagen, huset, veggen, rommet og muren er konkrete grunnsteiner og symboler i diktene.
– Hvorfor denne vekt på hus?
Hildegunn Dale gikk i Sandviken og så steinblokker og innmaten tømmes fra et gammelt hus, og inn i lastebiler. Det ble til linjen om bygningen som en kropp.
Poeten vil nok protestere dersom vi skulle kategorisere huset og tingene som døde. Også de er bærere av historie, og kanskje faktisk mindre forgjengelige enn oss mennesker?
– Hus eksisterer i oss, og utenfor oss. Arkitektur er sammenvevd. Og for folk som har bodd i husene utgjør jo bygget noe kroppslig, poengterer Dale.
Hildegunn Dale samler biter fra drømmer og steder, bygninger og reiser. Konkrete sansinger blandet med glimt fra det ubevisste.
– Å skrive handler om å åpne rom som egentlig ikke eksisterer, mener poeten.
– For meg er fantasi, drøm og virkelighet på samme plan. Symboler i underbevisstheten kan være like reelle som gatene og husene rundt oss, eksemplifiserer forfatteren.
– Jeg er opptatt av vi bærer ting med oss, hvordan gjemte erfaringer påvirker våre sansinger og syn på verden. Hvordan erfaringen korrigerer oss med et indre øye, forklarer poeten.
I poesien flyttes grensene. Historien leses ikke lenger kronologisk. Kanskje kan man finne en annen tidsforståelse. Hildegunn Dale skriver om et tversnitt av tider, og fortid som blir samti-dig.
– Jeg ble blant annet inspirert av en reise til Osti Antica, en havneby utenfor Roma hvor man ser lag på lag spor etter sivilisasjoner bevart som en mosaikk av tid. Det skal være de eldste restene etter Romerriket.
Politisk sorg og sårbarhet
«See, say and see» markerer slutten på en trilogi. Forfatteren mener hun nå vil forsøke å ven-de seg mer mot det politiske. Men det politiske blikket er også til stede i den ferske poesisam-lingen.
«Laushundar, millionar i talet streifar, over slettene i Ukraina, Romania», skriver Dale i et dikt. Det er hentet fra radioen og virkelighetsreferatene.
Forfatteren er opptatt av hvordan konsekvensene kommer mot oss, akkurat som bildet av flokken av løshunder.
– Den tamme hunden stammer fra ulven, på grunn av krig blir hunder som tidligere har gått ved siden av oss, forlatt. På grunn av avl og kontaken med mennesket, kan de aldri bli ulv igjen, den blir løshund, forklarer Dale.
Hun er også opptatt av hvordan storpolitikken og Bush skaper forfalskninger.
– Jeg har vokst opp med den globale oppvarmingen, og bortforklaringen at den ikke var men-neskeskapt. I kjernen for det jeg skriver, ligger en sorg og en sårbarhet over det å ikke være villig til å se, over maktesløsheten. Nå kommer man ikke lenger bort fra konsekvensene og katastrofene. Det vil kanskje skape et annet sosialt engasjement.
Men overgang til romangenren melder hun ikke med det første. Til tross for at diktsamlingen har undertittel «historie». Hun er mer fanget av innsikt på setningsnivå. Og det er vel kanskje poesiens formue at den kan innsnevre livet i ei linje?
– Historier er for meg irrelevant. Det handler mer om å skrive setninger som overrasker. Jeg har glede av andres romaner, men for meg ville det bli å beskrive mennesker på overflaten. Jeg tror ikke folk går til diktene mine fordi de har filosofiske eller intellektuelle men heller fordi de har sjel.

( Bergens Tidende)

Farvel til poeten i heisekranen

Han koblet kroppsarbeid og tungindustri sammen med store eksistensielle spørsmål i poesien. Kranfører, sjømann og forfatter Bjørn Aamodt er død, 62 år gammel.

I dag gravlegges forfatteren fra Nesodden kirke. Tilbake står syv diktsamlinger på 32 år. For to av dem ble han innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.
– Vi har mistet en av de beste lyrikerne vi har. Han var en lærd mann, en belest mann, en sjel-den fugl med en enorm tiltrekningskraft. Aamodt holdt skyhøy språklig kvalitet og tematiserte store spørsmål i et estetisert, men også dagligdags språk, sier nordist Dag Haugstvedt som har arbeidet med Bjørn Aamodts poesi.
Litteraturprofessor Atle Kittang formulerte det slik da forfatteren ble tildelt Gyldendalprisen i 1998 for et særlig betydelig forfatterskap.
– Stor poesi gjør vanskelige erfaringer tilgjengelige. Dine dikt er som en lenke av ravklumper. Diktets detaljer står der for oss, billedskarpe. Og vi blir målløse. Bjørn Aamodt skal ha stor takk fordi han skriver slike dikt i dag.
Kroppsarbeid med slagside
Forfatteren var en ekte proletar, i 20 år jobbet han som kranfører og skiftarbeider hos Kvær-ner.
– Bjørn Aamodt var aldri noen kravstor mann. Oss i forlaget forstyrret han bare hver gang han var ferdig med et nytt manuskript. Det kom han og leverte i kobberdøra i Universitetsgata. Han la alltid ved returporto, selv etter å ha fått Gyldendalprisen og blitt nominert to ganger til Nordisk Råds litteraturpris, uttalte Einar Ibenholt, forlagsredaktør i Gyldendal i sin minnetale.
Oddvar Aurstad var Aamodts redaktør gjennom seksten år i Gyldendal.
– Aamodt kommer til å bli stående som en av de virkelige store lyrikerne i dette og forrige år-hundre, sier Aurstad om det nå avbrutte forfatterskapet.
Flere har nevnt Bjørn Aamodt som «den siste klassiske arbeiderdikter». Dette mener Dag Haugstvedt er en redusering av Aamodts poetiske stemme.
– Det er ikke bare en viktig, og savnet beretning fra kroppsarbeidet i Norge. Arbeiderdiktene fra sjøen har også en voldsom eksistensiell slagside. Aamodt stilte enormt svære spørsmål fra konkrete utgangspunkt, påminner litteraturviteren.
Haugstvedt låner en linje fra Aamodt for å illustrere hvordan den konkrete utsikten fra vinduet på sjøen ble abstrahert til noe større.
– «Bevissthetens lille kuøyne», skriver Aamodt, og det viser at dette er et prosjekt som peker utover arbeidet, kroppen og tingene. Det har større dimensjoner.
Lyriker Helge Torvund sier det slik til Bergens Tidende:
Bjørn Aamodt var ikke redd for å trekke teppet under det mørke gapet som vi av og til kjenner suget ifra.
Ånden og arbeidshånden
– Jeg prøver å beskrive det som foregår inne i huet på deg, mens tida går. Øyeblikket som brister, sa Bjørn Aamodt i et intervju med Dagbladet i 2002.
Den hjemkomne sjømannen, og oppsagte kranføreren var en autodidakt; en selvlært intellek-tuell som holdt seg unna det litterære liv og forfattertilstelninger. Fjernt fra jåleriet skrev Aa-modt frem en poesi som arbeider med systemene; alfabetet, det periodiske system, eller ned-byggingen i industrisystemet.
– I diktsamlingen «Anchorage» er alfabetet og tallrekken erstattet med geografiske navn som favner så godt som hele kloden. De poetiske bildene viser oss sjømannen, industriarbeideren, og poeten Aamodts erfaringsverden. Det er dikt om å vokse fra barn i et avgrenset norsk miljø til voksen mann med verdenshavene som arbeidsplass, forteller Oddvar Aurstad.
– Men diktene lukker seg ikke inn i selvbiografien, de er monumenter over tid. De er en kol-lektiv historie som den moderne norske turbokapitalismen er i ferd med å kjøre på skraphau-gen: kroppsarbeidets æra i norsk skipsfart og industri. Aamodt skriver om båtdekket og hav-nebaren, om never og nattehimmel, om arbeidsgleden og arbeidsstoltheten, oppsummerer Aurstad.
– Først forsvant Georg Johannesen, og nå Bjørn Aamodt. Norsk lyrikk tappes for store lyrike-re, avslutter Dag Haugstvedt.

( Fra Bergens Tidende)

Lunken urin / japanske kirsebærtrær

Pollensesong parallelt med at Bergen eksploderer i vår og de japanske kirsebærtærne skinner i lilla farvning.
Akkurat nå innelåst i Vaktmesterbolig, prøveforelesning i juni, og juni er rett rundt mursteinshjørnet.

Man må tømme våren for det den er verdt, jordbær druknet i vanilje, hvitvin i skyggen medan Ø febrilsk formgir og redigerer neste Syn&Segn. Leggene er blå, men venter på å bli brune. Det tynneste sommerskjørtet er sortert frem fra min schizofrene garderobe.

Og bak vårklisjeene skumrer det selvsagt av deg, ditt ustadige menneske, eller kanskje ikke deg, men ideen om hundre andre.
Siste ukers samtaler toppes uten konkurranse av en time eller to med Hildegunn Dale på kafé. Hvor ekstatisk man kan bli i kroppen av å samtale om poesi.

Bjørn Aamodt er dessverre død, det er vanskelig å skulle gjengi, og demed redusere, et forfatterskap i avissverte. Men jeg har forsøkt, og fikk uvurderlig god hjelp av mine kilder.

060502006

tredje året på rad, og likevel kommer det alltid som et sjokk, et rykk, når dørene slås opp, orkesteret har trappet opp, og vi skal seile galant nedover grieghallens tusen trappetrinn, det er mørkt, og det er høytid i kroppen, jeg følger med på de tretten kroppene bak meg, vi sjunger oss inn på scenen, det er taler og blomster, regn av kameralys fra punkter i salen, stemmen min i mikrofonen, kastes ut i konserthallen, til rad nr 69, et slags patetisk forsøk på at hvert navn skal fylle rommet, ikke som den gulliksenske tanke at vi bare er ett individ blant milliarder, men heller etter festtaler kim frieles tanke, den spesielle blandingen kjøtt, kjemi, stoffer, beveggrunner og handlinger som gjør oss fullstendig skillbare. Sola sto hardt på orkesteret og under Grieghallens høyeste punkt var det hett og indidan summer under taket, jeg kom nesten rett fra en sleppefest, de røde leppene fra i går, silkekjole, Ekstasar og See, say and sea på Cafe Opera, påfølgende fest i Prof. Hansteens gate, endelig i besittelse av Gottfried von Baders Dagbok, behørig og meterologisk signert, noe om den varme mainatten, en slags øyeblikksrapport, var det ikke det du skrev, Pål? ( jeg var allerede på den lange veien hjem)

WE ARE UGLY / BUT WE HAVE MUSIC

HEY, THAT'S NO WAY TO SAY GOODBYE


I loved you in the morning, our kisses deep and warm,
your hair upon the pillow like a sleepy golden storm,
yes, many loved before us, I know that we are not new,
in city and in forest they smiled like me and you,
but now it's come to distances and both of us must try,
your eyes are soft with sorrow,
Hey, that's no way to say goodbye.

I'm not looking for another as I wander in my time,
walk me to the corner, our steps will always rhyme
you know my love goes with you as your love stays with me,
it's just the way it changes, like the shoreline and the sea,
but let's not talk of love or chains and things we can't untie,
your eyes are soft with sorrow,
Hey, that's no way to say goodbye.

I loved you in the morning, our kisses deep and warm,
your hair upon the pillow like a sleepy golden storm,
yes many loved before us, I know that we are not new,
in city and in forest they smiled like me and you,
but let's not talk of love or chains and things we can't untie,
your eyes are soft with sorrow,
Hey, that's no way to say goodbye.

( Songs of Leonard Cohen)

RAINER MARIA RILKE

JEG tror jeg må begynne å arbeide med noe, nå når jeg lærer å se. Jeg er åtteogtyve, og det er skjedd så godt som ingenting. Vi gjentar: jeg har skrevet en studie over Carpaccio, som er dårlig, et drama som heter Ekteskap, som vil skildre noe svikefullt med tvetydige midler, og vers. Men med vers kan man utrette så lite når man skriver dem tidlig. Man skulle vente med dem og samle sinn og sødme et helt, og om mulig langt liv, og så, helt til slutt, kunne man kanskje skrive ti linjer som er gode. For vers er ikke følelser, slik som folk tror ( dem har man tidlig nok), - de er erfaringer. For et vers´skyld må man se mange byer, mennesker og ting; man må kjenne dyrene, man må føle hvordan fuglene flyr og vite om den geberde de små blomstene åpner seg med om morgenen. Man må kunne tenke tilbake på veier i ukjente egner, på uventede møter og avskjeder som man lenge så komme- på barndomsdager som ennå er uoppklarte, på foreldrene som måtte krenke når de kom til med en glede man ikke forstod ( det var en glede til en annen - ), på barnesykdommer som begynner så selsomt med dype og tunge forvandlinger, på dager i stille, dempede stuer og på morgener ved havet, på havet i det hele tatt, på hav , på reisenetter som bruste avsted og fløy høyt med stjernene, - og det er enda ikke nok om man kan tenke på alt dette. Man må ha minner fra mange kjærlighetsnetter hvorav ingen ligner på de andre, om skrik fra fødende og om lette, hvite, sovende barselkoner som lukker seg. Men også hos døende må man ha vært, må ha sittet hos døde i stuen med det åpne vinduet og de støtvise lydene. Og det er enda ikke nok at man har erindringer. Man må kunne glemme dem hvis de er mange, og man må ha den store tålmodighet å kunne vente på at de kommer tilbake. For erindringe alene er det ennå ikke. Først når de blir blod i oss, blikk og geberde, navnløse og ikke lenger til å skille fra oss selv, først da kan det skje i en meget sjelden time at det første ordet av et vers reiser seg fra deres midte og går ut av dem.

Malte Laurids Brigges opptegnelser, 1910

what is new? sorgsolen skinner, lesesalen ligner et gangsterparadis, jeg leser om edderkoppen, om hengemyren og alt det andre du har skrevet, og gyldne linjer som ”dødens stillhet/ sliper våre ord/ og knaser dem til støv – Og du tror det kanskje ikke, men jeg hadde ansiktet ditt i ryggen, det kostet meg dyrt å slå en linje, alfabetisere frem ei setning, uten at den skulle bli flat, og skjule min indre agenda, kall det nysgjerrighet i blodet, kroppens appetitt, eller bare mange års evne til å skjelne ansikter i mengden, jeg har ikke pil og bue, eller krittede formler på ei grønntavle, jeg har bare mørkeblå ugleøyne, ikke som lystavler på flyplasser, eller enebarn i taus lek med seg selv, ikke den type beskjed, og på kjøleskapet, kan vi stave dette: det er feil at når du sover, så er du et sted nærmere døden, et ikke-sted, ja vel, men likefullt, reversibelt levende.

det regner farge!

det regner farge!
Originally uploaded by mariljesilje.

det regner farge!

det regner farge!
Originally uploaded by mariljesilje.

Kom hjem
for å fortelle
om kjøpesentrenes
forlatte nattegulv
sovende prøvedukker
horene i Istedsgade
de slitte øynene
til dyrene i zoologisk hage
jeg var den øde kvinnen i barens midte
jeg var tiggeren i tredje kvartal
en helt tilfeldig forbipasserende
det er alltid for sent når jeg skriver dette
utstillingen er over
kjemikalene fjernet
forstedene har fått brede avenyer
kroppene sover og sover og sover

Feil by ( CPH-OSL)

Ikke noe sted hviler ensomheten tyngre enn under de hvite dynene på et hotell mørklagt av natt og portierens tomme søvnøyne. Du skulle ikke være her nå. Du skulle være alene under din hjemlige dyne, sovne til Wainright, sove skjevt i sengen som ble herjet med under en fødselsdagsfest, ikke Gardermoens ingenmannsland, klokka er to om natten, og den eierløse digitalklokken lyser rødt og ligner ei pulsklokke, du har tømt fjernsynet for selskap, lyder, og blitt ruinert for gleden ved å synke i vann. Selvfølgelig sover du stakkato. Korridorlyder, fremmed seng, ikke som sengen i Istedsgade, blåkreppet hjemmebrakt sengetøy, køben-havnerstøyen. Tomme frokost-tv-lyder bryter seg inn i søvnen, klokken er 05.58, frokost snart, og du lukter råte fra leppene, svette, Coco og ensomhet ( kjennes det ?)
( BGO)

Se, snø.

Det snør ute, snør gjennom nettene i St. Germain de Pres, over knoklene, prestekragene, mine hyttekalde knyttnever, det snør over fotografiene, papirene, og skrivemaskinen som knuste mot asfalten, det snør over blikket ditt, over tiggerens hender, ansiktet ditt etter hvitvin og gyngende savn. Se, som snøen legger seg mellom, som den oppløser, som den fortærer og gjør levende i selvsamme minste krystall, det snør gjennom tiden, skriften, sprengte blodkar og melken som surner og forfaller på kjøkkenbenken. Se, hvor alt hva som har glidd forbi øynene, faller stillfarent ned, som snø, som krystall, som regn, maskekledd nedbør, snør gjennom smilet, snør gjennom min tynne, tynne tanke.

På tynt grunnlag

Bare jeg og en kopp kakao, en tilfeldig samtale om solens manglende skarphet, vi innfinner oss med at det er februar, og ikke juli, og at kulden fortsatt skjærer gjennom tynne strømper, sommerkledde kropper, det er bare jeg og et pappkrus, og det holder, det er passelig, et menneske til ville være for mye, jeg liker å sovne og våkne alene, jeg liker å bare ha deg i tankene, i alle fall et semester til. For vi har jo sola og de sennepsgule murbygningene, og jeg ser at jeg kler dem, jeg er gjennomgående gul i dag, jeg kan speile meg i murkledde Sydneshaugen skole, og jeg vet ikke hvem som kommer best ut av det? Jeg la meg ord på minne i går, det Solstad sa, og ikke sa, sigarettfingrene, telefonsamtalene, forholdet til Proust ( jeg glemmer at han er død, noe sånt sa Solstad) Og hvordan skulle vi overleve hvis vi ikke ( ...)

Rom og Solstad

Sitter i den røde sofaen, bena på bordet, krokan-is og kaffe, det er Martha som synger fra stuen, og det er Rune Christiansens fine roman Intimiteten i fanget, det er kulden under føttene, isen i magen, og et halvfalskt lys fra skrivebordet. Et bilde av Nicolas de Stael på veggen, nyvaskede håndklær i en tøyball. Jeg har gjort et ærlig dagsverk, lest kapitler på Universitetet, karret meg opp til Fløyen, svømt en halvtime og laget en pai som nå står halvspist og delt på midten. Nå her på rommet, en glassommerfugl vibrerer i gardinene, vi dro ikke for i dag, dagslyset kiler i kroppen, alt er passelig mørklagt, det burde finnes flere ord for dette.

Og så er det Solstad på tv, og så er det Rune Christiansen igjen.

savnet skjuler maske på maske

Jeg sitter her med plastikkaffi og en gul sydvest, samt Dylan-gjendiktningen til Vold, Damer i regn. Foran meg en papirrefleksjon over Claus Beck-Nielsens biografi, skjermen er blank, fingrene tørre.

Det finnes alltid ansikt å savne, men savnet springer kanskje mer fra mørke punkter i kroppen enn fra individuelle særtrekk. Som om savnet var en maske som avdekker en annen maske. Jeg kunne gått til kafeen hvor du sitter, drukket av det samme glasset, men igjen, savnet er for stort eller skjevt til at det kan mettes. Nettene kunne vært vakre og langsomme, vi kunne snakket om årtier, og det kunne vært en klang i meg som unevnelig fastslo at alt var perfekt, nærmest verneverdig, men likevel får ikke kroppene våre sove i fred, øyelokkene forvitrer i natten

1222 Finse

Snøstillfarne Susanna & Magical Orchestra spiller på Finsejazz, og jeg tror ikke det finnes noe annet i verden jeg heller vil enn å møtes der, hotellet er fullt, vi kan låne en lavvo, bygge iglo, være eskimoer, la de gjennomalkoholiserte kroppene våre henge i baren, ha lepper tunge av rødvin, seine netter, øynene henger bare til pynt, de er lukket og låste, det er januarkveld, siste januar, en ruin, en rest, årets begynnelse, noens slutt. Jeg hvisker, glem det jeg skrev om bøkene jeg leser om kvelden, jeg kritter meg gjennom verdenskartet, hører på en annens fortelling om fire måneder gjennom indiske byer, sykehus, og jeg kjenner på trangen til å låse ned alt jeg har her, ansiktene, rommene, berøringene, avhandlingen, la alt sorteres, krympes. la meg vite om du er av dem som forvitrer, som får lepper av stein, more-nemateriale, som knuses mot tiden, eller som alltid vil være en forlatt høyde over havet.

From Trondheim with Love
Originally uploaded by runeh.

Och jag vet att vi inte skall överges

arktisk

Og jeg tror at alt har lagt seg til ro, derfor legger jeg beina på bordet og tillater meg selv å surne i ørelappstolen, Christophe Dufosses prosa foran øynene, noe stjålent og vakkert innover i ørene, det er lov å legge seg igjen, selv om huset er tømt for eksamenslesende, det er lov å ta med seg den blå myke, Johannesens utvalgte, lese og sovne, mens oljeovnen gjør alt litt mindre arktisk.

Hørte på Blixen i natt, om biler og hårsveis og fortellingen

I natt var det frostnatt, skarp og klar. Jeg satt alene i stua i den midnattsdøsige leiligheten, og så en dokumentar om Karen Blixen, Blixen på Rungstedlund, København, i Afrika, og sammen med Marilyn Monroe i NY, Blixen ble eldre og klokere, men hele tiden i elastikken mellom skrøpelig og sterk, hun la ut på amerikareise, syk og gammel, men klar og artikulert, øynene vakkert sminket, og denne kroppen som rommet så mange tap, men derav fortellinger, i 1913, dro hun alene til Kenya og startet The Karen Coffee Company, og herfra kommer Breve fra Afrika

Til Ingeborg Dinesen, januar 1923:
"To Raad skal jeg give alle yngre Kvinder: at klippe Haaret af og at lære at køre Automobil. Disse to Ting forandrer hele Tilværelsen. Det lange Haar har virkelig været et Slaveri gennem Aartusender; man føler sig pludselig saa fri, som Ord ikke kan udtrykke, med en kort Manke som man kan ordne i et Minut, og som Vin-den kan blæse igennem. Og naar man saa herude ikke har Korsét, saa kommer man virkelig til at kunne bevæge sig som en Mands jævnlige."