Atopiske vinterføtter

Alt er så meget kjekkere enn å redde en akterutseilt oppgave fra forlis. For eksempel å innta grønn kylling i Prof. Hansteens gt. til lyden av bollywoodmusikk og smaken av sjokoladeis og hvitvin. Maken til hyggelig kollektiv skal man navigere lenge gatelangs etter.
*
Jeg tegner stadig nye kongnitive kart og strukturer uten å finne annet enn blindpunkter og sigemyrer. Kroppens geografiske radius er derimot langt enklere å innsnevre. Bjørndalen-Sydneshaugen-Møhlenpris, og en lang omvei tilbake. På minste metafornivå, jeg pleier elske snarveier.
*
Bravidas mann kom med bravur i morges mens dusjen sang og radiokanaler ble dømt for øredrap. Snart er Bjørndalen ubønnhørlig hektet til verdensveven. Jeg kommer til att gå meg så inderlig vill!
*
I morgen julebord på Zupperia for skrivegruppen bestående av Mona/Stig/Kristian/Åsne/Silje. Hvilken fin gjeng å spise pinnekjøtt med. Hurra for Mona, forresten-dikt i dagbladet kommende mandag!

jeg burde komme på noe smart og ufragmentert å si. Men regnet slår på ruten. Det er novemberslutt i ytterste potens, jeg burde agere akademisk. Men jeg har lagt min elskov på et tabloid kontorlandskap. Muligens menneskelig.

Månen lyser på vannet.
Og under vannet
svømmes det.

Du er hos meg nå, du
er min. Og under vannet
drømmes det.

( Ingvill Solberg fra "Ly")

orkar du inte ett steg mer,
inte lyfta ditt huvud,
dignar du trött under hopplös gråhet -
tacka då nöjd de vänliga små tingen
tröstande, barnsliga.
Du har ett äpple i fickan.
En bok med sagor der hemma –
Små, små ting, föraktade
i den tid, som strålade levande
men milda fästen under de döda timmerna.

(Karin Boye, fra ”Små ting”)

kroppens forglemte koloni

ark for ark fra kroppskatalogen
forvitrer og forbrenner

årstall og sidetall viskes ut
fra hudens hukommelse

bare urørte kinn forblir
ensomme i sine skrik

Sunday sorrows

jeg krøp ut av sengen, dynen med hjerterøntgenmønster som fortjener en vask, dvelte ved en drøm som integrerte vekkerklokkesangen i sitt visuelle vokabular. kl. 08.00 ringer klokkene for en som vil møte en søt venninne til frokost på søndagsmorgen.

byen er tømt for mennesker, og bare sporadiske lys hindrer scenarioet fra å ligne en dommedagsdystopi. en by uten mennesker, bygninger som forlatte skall og skjelettstrukturer.
de få personene som er ute og går plasseres straks i nachspielsammenheng. tvi dere, for jeg dikter historier om tunge øyelokk og busser som mer eller mindre ble foretrukket mistet. "tapt og mistet" som kjærleiken på en bar i dublin, eller ordene vi vekslet på metroen i paris.

en gang sa han at minnene har vi i alle fall råderett over. bevisstheten velger sine egne fargenyanser. likevel trer de frem på en film av sort og hvitt.

Ti teser om tangering

fingrene, kroppens sensoriske ytterpunkter, kalde antikjærtegn mot et frossent sykkelstyre av stål. det føles som tilfeldighetenes triumf hver gang veibanen kan passeres glatt, men likevel med et helt legeme mot slutten av kalfarveien og begynnelsen av tettbygde kapitalstrøk. novemberregnet skiller sjelden mellom den ytre og indre verden, ofte er søvnen det tryggeste sted å være, gjemt mellom absurde drømmer og fortid som presser seg frem i forvandlede bilder. noe unndrar seg fortolkningen, andre bilder trenger ingen fortolkning i sin klare avbildning.

jeg har sett dokumentarist olins "ungdommens råskap", og det river i hjertet at det finnes lærere der uten så fritatt fra menneskelig innsikt, og med så stor makt av sarte enkeltindivider i sin mest påvirkningspregede tid.

jeg sluker antipensum for tiden. dag solstads "ellevte roman, bok atten" gikk i et eneste jafs, og anbefales i kjær solstadstil. jeg har også tatt fatt på espen stuelands eneste roman, samt don de lillo: "the bodyartist". meldingen fra ubb om at brit bildøens roman nå kan avhentes er så kjærkommen at den nesten gir denne fredag valør. en ting er sikkert, hjemmekontor i sengen med adornolektyre kan for n´te gang avskrives som særs unyttig.

jeg har fått meg ny, personlig papirdagbok. men jeg skriver bare papirspråk.

Den övergivna trädgården

I dag står kyligt sol
över trädgården
En kvinna är död
Hennes små ben och ägodelar
ligger spidda
i gräs

Sä blåser det upp
Och hännes kläming
står
i ljuset

Ann Jäderlund ( dikter 1984-2000)

( avskrevet med karakteristisk togskrift fra guris bok, et sted mellom bergen og vatnahalsen)

posteksamennevrose

Besvarelsen er printet ut i to eksemplarer, og ugjenkallelig levert over disk, klar for konvolutter i to retninger, en muligens over fjellet, og en bare bort på litteraturvitenskapelig institutt. Føler ingen glede, bare spent ambivalens. Hadde skrivesperre på slutten, og fikk ikke til noen god avslutning. Er hard i mine dommer. Mot meg selv. Mot Mehren. Mot andre.

Men fredagaften betyr vin hos min mednavigør, Sigrid, i Jernbanebakken i tidenes mest rotete, koselige befolkede og boklige kollektiv. Hurra! Vi har begge vurdert Mehren i våre respektive oppgaver, men med en døgnrytme uten et minste felles multiplum. Jeg skrev mest på dagen forrige uke. Sigrid mest på natten denne:)

Ellers synes jeg det er fantastisk fint å se på tittekassen i vår grønnfargede stue sammen med mine fantastiske samboere som tåler en klem, en spøk og litt siljerot.

Og nå, gå for å se om Brit Bildøens bok har havnet i rette hender.

Automobile

is skubber is som faller; jeg har kjørt i kolonne med motorisert kjøretøy og min egen dødsangst sterkt bankende i et februarhjerte, bremseløs mellom islagt vei og morgenbilisme. uansett om brune tigerstøvler er funnet frem, frosten finner veien til tærne i svulstens hastighet.

for første gang på lengre tid våknet jeg smilende, kanskje den vage vissheten om at eksamen vil i morgen være fortid, eller er så var det søt ettersmak av brownie som kilte magen. enkle gleder. jeg visste det var et sjakktrekk å la øystein lese gjennom oppgaven slik at man får blikk for uhumskheter som forfatteren selv er forblindet fra å se.

mm, da jeg la meg i går så jeg at klassekampen hadde trykket minnets autopsi på baksiden. det var en fin stige inn til søvnen.

la courbe de tes yeux, fait la tour de mon coeur

klassekampen tar meg virkelig på alvor, og illustrerer innlegget mitt med bilde og sitatuthevelse. slikt kan man virkelig like, en avis som åpner for andre standpunkt enn de som imiterer avisens egne, og som trykker motsvar, medvind og tilsvar. fint.

jeg synes det er liten grunn til å romantisere snøfallet som tildekker sykkelen min, og etterlater håret mitt vått. men så lenge landskapet ligger litt lysere, så tegner jeg en snøkrystall likevel.

Selv om man kunne tenke seg helgen dedisert søvntimer, glasstimer og shake da bodii bodii, så er nok timeplanet risset inn i jobbagenda med årlig Human Etisk forbund-seminar. Men så lenge lunsjen og middagen er gratis, og det faglige påfyllet virker spennende, så skal jeg smile meg gjennom det hele, og lengte litt mot Opera og venners dansetrinn. Fredag er det dessuten grav-vin for eksamensbesvarelsen. Planen er å printe ut i morgen kveld. Det er ikke god planlegging. Det er lettere latskap.

Vel, tilbake til Kant, Bourdieu, Mehren og meg selv. Hvilket selskap.

there is something rotten...

tv-bildene er som pur absurdisme, USAs blodige fingre lekker igjen, likvidering på hellig grunn av forsvarsløse mennesker. Ikke nok med det, drapet på den bønnfallende hjelpearbeideren fra care. Som SVs Kristin Halvorsen krever, det er på tide at Norge i alle fall sier i fra om at vi ikke tåler slike krigsovertramp. Det er få spilleregler i krigskynismen, da kan ikke Norge agere som amerikanernes solidariske lam ved slikt et grovt tilfelle.

Rabbit, run.

Til slutt vet man ikke om det er fordi setningene ikke er gode nok, eller om det er øyets tretthet etter å lest dem så mange ganger. Det betyr dessverre ikke at jeg er perfeksjonist, men nå besvarelsen låst i en slags strukur som stenger ekstrem forvandling ute, og kun tillater kosmetiske sceneskift.

Av og til må man bare senke legemet i klor. Ned i en underverden der bevisstheten også spaltes for hvert svømmetak. Hvile kroppen i badstuen mens man fremprovoserer fantasiens fortellinger om individer som dør en het død etter å ha blitt innestengt i en sauna.

Plutselig hadde ubb John Updikes "Rabbit at rest" likevel. Og også "Norsk litteraturhistorie". La oss håpe at Per Thomas Andersen ikke skal sensurere oppgaven min, for han synes særs kjær i Mehrens diktning i forhold til meg. Og da han har doktogradsavhandlet Mehren, så tror jeg neppe at vi er jevnbyrdige retorisk sett...

Det er de små gledene man må abonnere på. Slik som gleden over nye lilla, lange pulsvarmere fra uno. Eller Chai-te på Dromedar. Men gleden over pulsvarmerne punkteres fordi de nærmest har amputert min armradius. Derfor rakk de også å bli skitne før jeg hadde avskjediget morgenstunden i bjørndalen, tigget fårepølse og drysset pulverisert kaffe over kjøkkenbenken.

Jeg er notorisk lenket til datamaskinen. Uten ord å servere. Skulle ønske helgen var en pustepause. Men, nei. Seminar i HumanEtisk Forbund. Dog, moro.

Landskap med sne

Det er om natten det sner

Stille skjer det fra store trær
og du har forlatt ditt liv
for å komme til meg

Du lener deg over fra søvnen og
hit fra nettenes hvite mørke
står du smilende over meg

i landskap lysende lik kjærlighet
der skyggen av ditt liv sner

langsomt ned i meg

( Stein Mehren, fra "Hildring i speil)

**
Mm, dette er formfullendt lyrikk for mitt poetiske gehør.
En skitten morgenstund fordi radiokanaler er forsøplet med substansløs listepop og substansløse skappel, fordi bananradioen har det med å skli ut i veibanen slik at storstilte redningsaksjoner må til for at ikke nok et trafikkoffer skal få sin underjordiske bolig. Men å høre på Real Ones og drikke cappucino er derimot finfint.

Tærne er prydet med små blåiser, vonde isbreer som ikke smelter selv i lyden og lyset av datasalen på historisk institutt. Jeg sto på asfalten og ventet, pretenderte å være stud. hist. i blikket, helt til en vennnligsinnet ansatt knakk koden, og dører åpnet seg. De dagene ikke engang elektriske skyvedørers sensorer ser deg, da føler man seg marginalisert:)

Jeg kunne skrevet fjorten oppvåkninger om svømmingen eleksir. Jeg begynner å bli lei mine egne eufemismer som kaller byens største pissoar for "kjærtegn av klor" og lignende. Men uansett hviken fluid vi snakker om, å svømme tusen meter er veien til velstandsøkning i min indre verden.

Nå venter jeg på Eirik slik at vi kan konfrontere kopimaskinen med dagens største utfordring, Tåkeslottkopier til de unge håpefulle på grunnfag.

Hva våknet jeg av i dag, tenker jeg. Lyden av en melding. De bråkete rørene på badet. En punktlig vekkerklokke. En drøm som kvelte sin egen fortelling.

Jeg tenker forøvrig altfor mye på fortiden. Tilfeldighetens traumer og et overmot jeg skulle ønske jeg ei var i besittelse av. Opptrådte geografier og upløyde byer. Trask. Trask. Forflytninger.

Nyttårsmålene er å gå mer på kafé og å sette av tid til å skrive annet en brukne biografier.

danse Ambivalense

jeg veksler mellom å synes at besvarelsen min ligner et litteraturvitenskapelig mesterverk eller at den ikke duger som tegneserie i Prosopopeia. Sannheten er gjerne et konglomerat av nevnte dystopi/utopi.

jeg er meget glad for at bortimot et kvarter av min belastede biografi i går ble skjenket ekstrasporet til "The hours", trippelhistorien basert på en av de aller beste bøker som finnes i mitt personlige bibliotek, "Mrs. Dalloway. Virginia Woolfs liv i bilder og ord, er ikke rent forlystelig, men hva hun har manifestert gjennom skrift, derimot! Hennes frosne sitater, gjennopplivet av mennesker som faktisk kjente henne, gav nye mentale dreiningspunkter. Ord kan også holde oppe.

Dagene går, det nærmer seg fredag og akademisk avskjed med min lille Mehren-avhandling. Jeg gleder meg til å kunne danse i nattetimene, og være på Logen til nattehulls stengetid og bakeribrøds tilblivelse. Akkurat nå, innestengt på historisk lesesal, dufter jeg stjålet sjampo og drømmer om pulsvarmere.

I would like to buy the flowers myself

naturkreftene behandler meg med stridighet, sykkelkjedet kapitulerer, og tiden forlater meg med letthet. strømpebuksen er gjennomvåt i sin rødhet, og aner ingenting om en dynes varme for kort tid siden. det ytre scenario passer eksamensomgivelsene perfekt. jeg burde smile gjennom stormen.

halvveis mot målet er jeg allerede lei. det er ikke fordi jeg har avsatt all min tid til besvarelsen. det er min sivilisasjonsskadde tålmodighet.

mellom meg og verden står kun et par stripete støvler. jeg fryser på lårene.

***
virginia woolf skal ha sagt "nothing exists before it is described", og at det hver dag skjer noe verdt å skrive om ( jf. vita sackeville-west sin sønn). la oss prøve.

dagens vakreste dikt

Jeg vil lese gravskrift
på pannen din
og høre gravstøttene sukke
Jeg vil lukke øynene dine
og se de døde vri seg av lykke

(Stig Beite Løken)

temporært

Sidens konstruksjon
Selvets konstruksjon

Need a break.