Uten adressat

"Det er lenge siden sist, jeg har drukket minst trehundre kopper kaffe, forstuet ankelen, og sett på damene i Sentralbadet, studert huden deres under vann, hvordan den nærmest har løsnet fra knoklene, ingen innsunken bevegelse, heller som om hele subjektet trues med oppløsning, som om den kjemiske forbindelsen klor kunne ha en fortærende effekt, eller bare vise aldringen på sin røntgenopplyste måte. Jeg har verken ringt eller skrevet særlig mye. Jeg har studert brevene hennes. Det er et nitidig arbeide. Brevene er innbundet og ligger i brune konvolutter med tilfeldige årstall på. Ingen adressat. Den som leter etter logiske kausalfor-klaringer i setningene hun skriver og forsøker å knytte betraktningene til hennes biografi, har tapt. Mor ringer med jevne mellomrom, suset i røret blander seg med en gammel jazzpla-te, det er som om hele rommet forvrenger seg og filtreres gjennom røret. Det er selvsagt en klassisk umulighet. Men slik kjennes det, som om tida spaltes, rommet oppløser seg. Eller bare en renere erfaring av dobbelthet. Det er riktig å si at jeg nærer stor kjærlighet til min mor. På andre måter kan det ikke sies. Jeg kan ikke innbille meg at en kjæreste kan ta mors plass. Tross alt har hun vært min beste fiende og venn i 28 år."