så enkelt og så vanskelig

Du tegner et bilde av Bergen,
regnet faller på fontentevis
Det finnes ingen skyskrapere
men det finnes portrom av ensomhet
og to små jenter som har øyne tunge av gråt
og du som skriver dette
fra en jernbanekafe midt i byen
her hvor byen forgreiner seg
skriver seg i et annet dikt
lager ørsmå forskyvninger i kroppen
en liten strofe jazz i kinnet
et anslag av andre gater og rom
der du satt så lykkelig ensom
og skrev brev hjem til dem du er redd for å miste
så enkelt og så vanskelig,
dynene henger til lufting
du har sluttet å tro på søvnen
at den kan vugge, helbrede
du har en bok og en stue som vender mot byen
du skriver oktober
og mener januar
du skriver ømhet
og minnes en sorg
så stille at den krøp på kanylevis
forplantet seg i hele kroppen
gled gjennom gaten og bibliotekene
våkner et sted i europa