Jeg har vært i byen O med all dens hoste og korrumperte hjerteslag. På flyplassen tilbragte jeg omtrent en time, gumlet en pølse med tarmtråd-staffasje, mens jeg så på de dumme forretningsmennene med deres stygge maskiner, og den hissige utstrålingen av en tydelig overdimensjonert følelse av eksistensberettigelse.
Den største forbrytelsen som gled gjennom rommet var imidlertid forvekslingen mellom blikk og begjær. Først på flyturen tilbake lå det et lite håp for menneskeheten, en av disse dresskledde, anonyme, boret sitt forglemmelige ansikt ned i en utgave av Ulysses. ( Dette er ikke et optimalt sted å avslutte teksten, leseren kunne få følelsen av at skriveren virkelig bærer dette håpet, men skriveren avtrer i det byens hoste har forplantet seg i kroppen, snurper halsen sammen, får selv ordene til å skrike etter pust)
2 comments:
Og her kommer en hilsen fra byen S, der jeg sitter med nyklipt hår som ser brunere ut enn för, og skriver svenske ö-er gjör jeg visst òg! Klem, M
Ja, nå må du ikke forveksle denne lille tekst om byen O, med forfatterens virkelige møte med menneskene i den reelle byen, for eksempel den tedrikkende piken på Spasibar, som i det siste har øvet stor innflytelse, og fått den skrivende til å skape hvite døgn og store tekstflater; nå, i alle fall; en svært hvit og fin weekend.
Post a Comment