Friday, October 28, 2005

WASHINGTON D.C.

En unge som gråter i etasjen over, og dette lydregnet går rett gjennom taket/ gulvet, alt ettersom. I går sa Mona at det er så stille i Bjørndalen, og det er sant, langt vekke fra byen, anleggsarbeidene, og paret på hjørnet som krangler og griner om natta, det finnes alltid slike, de står på punkter i asfalten, de samme stedene, nye ansikter, de samme ordene, vi har et skralt reservoar av ord, om kjærleik og svik, vi tygger de samme ordene, når kroppene drar seg unna, som den seige svinefileten, stygge orda, bare du er vakker

men det var drømmen som punkterte med gråten, med regnet og med øyne plutselig åpne for verden, i søvnen var jeg i USA, utenfor Washington, og jeg var sluppet ned her, ett år ved en high school, utveksling fra UiB, lell, og vertsmamma serverte avokado og tomater, og jeg angra med hele meg, ikke på grunn av elskelig avokado, men byen Washington, ikke stedet for meg, SF, vil til SF, selvfølgelig, men bare de andre hadde billetter hjem

jeg spiste gulrotkake, raffinert og fin var den, med appelsinskive og vakkert traktet kaffi, ville egentlig at Kaffekompaniet skulle være lite og stille, tømt for stemmer, men kanskje er det sånn det må være, at diktet må finnes der, finne sin plass langs kafebordene, at røsten i diktet må være der blant skrikene fra kaffemaskinen, noen forelskede samtaler, og latter som gnager seg inn mot øremuslingen, og oh yeah for Lundbergs sista, den har jeg lyst til å jobbe med

1 comment:

stina said...

it's not the cherries everywhere in bloom
it's not the way they put folks on the moon, no no no