Kritiker Nøste Kendzior går hardt ut mot mine innsigelser i Morgenbladet av 9.-15. september. Bakgrunnen for mitt innlegg var hennes kritikerinnsats på Bjørnsonfestivalen i Molde. Kendzior mener tydeligvis at min evaluering av hennes lesninger burde vært forbeholdt et muntlig fora. Hun synes det er uforståelig at jeg skriver i Morgenbladet, og hevder videre at ”SS Noreviks debattinnlegg inneholder intet konstruktivt”. Dette er feil.
Bjørnsonfestivalen er Norges eneste internasjonale litteraturfestival. Norsk kritikerlag har etter egne ord ”etablert seg som en uunnværlig leverandør av kritiske vurderinger og meninger i den kulturelle offentlighet”. Dette gav dobbelt grunn til å forvente kløktige tanker om litteratur under arrangementene til Kritikerlaget. Rart derfor å konstatere at Kendzior finner min kritikk over den litterære dommen hun serverte i et offentlig rom, så utålelig. Når Kritikerlaget har et så tydelig ambisiøst selvbilde, fordrer det nemlgi grundige lesninger av forfatterskap. Derfor må det være lov på protestere når ambisjonene svikter totalt i møtet med Kendziors praksis.
Mine innsigelser mot Kendzior er basert på følgende:
1) Kendzior har ikke lest alle verkene til Nils-Øivind Haagensen.
I sin innledning refererte hun til hans siste. Likevel er hun ikke flau for å servere bastante dommer over hele hans forfatterskap. Overskriften var ”Hvor god er egentlig Nils-Øivind Haagensen. Leder i Norsk Kritikerlag, Anne Merethe Prinos, kunne her love etterrettelige og innovative lesninger. Som entusiastisk publikummer fikk man inntrykk av at her skulle landets beste kritikere bedrive litteraturkritisk indremedisin.
2) Litteraturkritikk må nødvendigvis være synonymt både med refleksjon og vurdering. Denne vurderingen må ha teksten som sin empiri.
Nøste Kendziors kritikerarbeid var baserte på hennes egne tolkninger av et fåtall Haagensen-dikt. Noen ganger leste hun bare halve. Mest graverende var likevel grundige litterære analyser og refleksjon over forfatterskapet var erstattet med korte kommentarer. Som forfatter Frode Grytten skriver i Dag og Tid: Nøste brukte mesteparten av tiden på å ”stotre seg gjennom eit par dikt”.
3) Om det å være personlig: Nøste Kendzior mener jeg bedriver personangrep når jeg kommenterer hennes utøvelse av kritikerrollen på Bjørnsonfestivalen. Dette er beklagelig.
Imidlertid bør litteraturkritikere ha selvrefleksjonen som sin beste samtalepartner. Enhver som har tenkt over den litterære dommen som fenomen, vet at den nødvendigvis må befinne seg et sted mellom det objektive og det subjektive, et sted mellom det rent estetiske og det sosialt konstituerte. Men Kendziors utøvelse av kritikerrollen i Molde, viste en kritiker som har satt seg på Olympen og leser sine dommer i blinde. For denne tilhører framstod det i alle fall som om Kendzior regnet sine vurderinger for objektive og allmenngyldige. Dette blir ekstra beklagelig når dommene er så overfladiske og nærmest blottet for en refleksjon over verket.
4) Skrift versus tale.
Kendzior påpeker at jeg burde tatt ordet i forsamlingen og her fremlagt min mening om Haagensens forfatterskap på stående føtter. Særlig etter å ha studert litteraturkritikk ved UiB og jobbet som redaktør for et litterært tidsskrift, synes jeg ikke at litteraturkritikk kan ha samme form som enhver stand up-opptreden.
Kendzior mener tydeligvis at det var opp til publikum å redde diskusjonen fra det totale havari. Men min dom over Haagensen er dessverre ikke et trumfkort som jeg når som helst kan trekke opp fra lommen. Som innleder er det hennes første bud å stille forberedt.
Det er dessuten trist å se at Kendzior mener at en seanse som foregår i det fysiske rom ikke kan generere en skriftlig debatt i etterkant. Skal man da avsette teaterkritikere, dansekritikere, og hva med intervjuet som sådan. Skriften har det fortrinn at den ofte står i et nærere slektskap med refleksjonen og ettertanken. Dessuten får man tid og rom til å slipe sine synspunkt mot andre som opplevde samme situasjon.
Det er dessuten merkelig å konstatere hvordan Kendzior forsøker amputere min kritikk ved å klassifisere den som et personangrep. Kanskje var min ordbruk en anelse for krass, men jeg står for vurderingen av Kendziors kritikk som altfor slett og overfladisk. Samtidig virker det som hun ønsker å skrive meg inn i et studiekammer hvor jeg sitter mutters alene tynget av min klage over Kendziors jobb. Interessant derfor at både forfatter Frode Grytten og Tore Renberg i etterkant også har kommet med knusende dommer over Kendziors kritikervirke i Molde. Tar hun nå selvkritikk?
Jeg mener at en kritiker som ikke tåler innsigelser på sitt arbeid, men kategoriserer innsigelser som ”personangrep” og uten konstruktivitet, snarest bør skrive sin egen nekrolog over sitt virke som kritiker.
Kendzior må gjerne tolke mitt forrige innlegg som en kinaputt, og hun har rett i at en rent negativ kritikk er verdiløs. Mine konstruktive råd til Kendzior er derfor å lese verkene til den hun kritiserer. Dernest bør hun bruke den tiden det faktisk tar å utarbeide en grundig vurdering av forfatterskapet. Først da kan Kendzior etablere merkelappen som ”en uunnværlig leverandør av kritiske vurderinger og meninger i den litterære offentlighet”. Først da skal hun få sitte trygt på Olympen.
No comments:
Post a Comment