Skulle jo gå nå, ut fra dataskjermsalen, belyste reoler og letende professorøyne, biblioteket er stedet for rastløshet, jeg vil ut, ned på kafeen min, lese Kristian Lundbergs JOB, den kom i posten i Bjørndalen i går, bare lå der så rød og fin, innpakka i bobleplast, sånn smellepapir som er så deilig å trykke på. Eg gler meg, skal sluke boka, det er vel lov, gni setningene inn bak tinningen, streke under vakre setninger om kroppen som sjunger, har bare smugtitta på JOB, en poetisk tjuv på et tidsskriftskontor, men nå er boken min
I kommer dumpende ned foran meg, som en pakkepost, trodde hun satt på fransk universitetscampus i Caen, men hun er tilbake, og jeg forteller om alle sammen, om rommet fylt av hyller, og billedfragmentene på veggen, kaffimaskinen rommer en hel tjukk sorgfortelling, og ja, hvordan du tiltaler meg med fullt navn over asfaltveien, og det faktisk ikke finnes biler mellom oss, det er natt, det er for seint, og jeg har mistet språket, er bare en kropp i rommet, som fylles av ordene, de løvtynne og friterte potetskivene, setter på Tori Amos, og stemmene forvrenges og oppstår igjen, samtalen dør, døren slås igjen, og jeg går meg så forbaska vill i bygningen, dette kunne vært Nygårdsgaten og vinduene fulle av fargebilder og huller, men klokka er seks og det er døgnets tauseste øyeblikk, ingen skal sove nå, jeg våker etter skygger på veggene, har tatt taxi hjem, og kroppen til M er ikke under dyna, klokka er tidens emblem, leser jeg dagen etterpå, og alt hadde vært greit om vi ikke var så fulle av død, den pipler ut fra ribbeina og legger seg som en snerk over samtalene, for jeg vet du er en av dem
No comments:
Post a Comment