Om kjærleik og apebarn

Egentlig skulle man lese en utvalgt artikkel i Bøk nå, og jeg vet jeg hadde trivdes på min vante plass med to sorter te, og andre eiendeler strødd utover i sedvanlig siljestil. Men dagen nådde ikke helt til lesesalen. En noe surmaget anmeldelse er derimot sendt redaktøsen. Surmagheten er selvfølgelig begrunnet, må vite. Ingen slagg-slakter uten grunn.

Helgen har vært harmoniserende som fire hundre snøkrystaller. Den ble imidlertid kraftig avbrutt da godeste farmor banket på døren 05.45, lettere ekstatisk og nervøs for at kusinene Aarnes/Stavrum ikke skulle rekke spasertur ned til buss og båt. Min spreke farmor forlot halvsovende piker for real snømåking utenfor Bekkefaret tyve, damen er tross alt åttifire år. Jeg vendte tilbake til en helt forferdelig drøm, jeg hadde fått en apesønn. Vel, for å holde meg til medisinske faktum, det var en baby med stor dose apehår over hele kroppen.

Sogn var kledd i snø fra topp til tå, vakrest var kirkegården med hardpakket, isaktig snø mellom minnetavler i stein. Spaserte til Kloumanns Allé og mammas barndomshjem, en gang et område hvor alle fabrikkfunksjonærene bodde i staselige villaer, nå er alle historiene borte, jeg kan ikke en gang huske å ha vært der, men bildene viser en jente i sommerhatt og sandaler på gressplenen foran huset.

Oppe på Dale bor fortsatt farmor, og når vi ler i stereo, og snakker om kjærleik, Spelemann og slikt, så virker det usannsynlig at hun ikke blir der en god stund til.