Sovende bilder

Thomas J. R. Marthinsen
”Du”
Fortellinger
Gyldendal

Helt allright, men ikke mer

Sandefjordingen Thomas J. R. Marthinsen (f. 1984) har vist seg som en habil journalist i Dagbladets Magasinet. Men veien fra featurejournalistikken til skjønnlitteraturen er likevel ikke helt forsert med ”Du”, til tross for at boken har noen fine anslag.
”Du” er en lesersympatisk bok, den består nemlig av 34 svært korte fortellinger, mange av dem bare på to sider. Det er ikke mye man får sagt på to sider, men i dette formatet skaper Marthinsen både øyeblikksbilder og risser opp livsløpet til en ”morfar” som trekker sitt siste sukk: ”Du blir født en desemberdag i 1925. Situasjonen i landet du fødes inn i denne dagen er som følger: Prisen for melk er tretti øre literen, poteter koster ti øre, i fem år har det vært krise i luftfarten ( …). Slutten er for så vidt rørende for alle som har mistet noen: ”Du blir liggende på intensivavdelingen, du svever mellom to tilstander. Vi er hos deg. En kone, tre barn ni barnebarn. Halv tre den natta er du over på den andre siden”.
Generelt er det hendel gjenkjennelige scenarier innenfor Marthinsens prosaunivers: elevens blikk som avkler en bjørneboetrett lærer som messer litteraturpensum, men som kanskje bærer på egne drømmer om å skrive, og ikke minst samboerparet som har gått trett av hverandre. Mer spenstig blir det når skildringene nærmer seg det uhørte og mer amoralske, som forakten en kan føle for sine nærmeste. Av og til blir imidlertid årsakssammenhengene noe søkte, som når en personlighetsdom trekkes fra helt enkle hendelser i barndommen.
Boken begynner og slutter i døden, med en nærmest sirkulær komposisjon. Den første teksten kretser om et par som har sex og sammenstiller orgasmen (som franskmennene kaller ”den lille død”) med tidspunktet for fortellerens bestefars død. Denne komposisjonen oppleves som noe forslitt og uoriginal. Foruten tematiseringer av kroppslig begjær og død, nærer forfatteren også en fetisj for barndomsskildringer, men uten å tilføre sjangeren noe nytt.
Konseptet med at hver eneste fortelling har et henvendt ”du” blir i sum noe fikst, fortellerstemmen blir etter hvert for autoritær og anmasende, selv om duet kanskje kunne vært deg eller meg. Det begrenser teksten mer enn det hever den.
SILJE STAVRUM NOREVIK