Thursday, March 11, 2010

Roman uten bakkekontakt

Haruki Murakami
”Elskede Sputnik”
Roman Pax
Oversatt av Magne Tørring.

Med et hint av Paulo Coelho

Japanske Haruki Murakamis bøker er oversatt til 40 språk, og en av de mest kjente bærer tittelen ”Norwegian Wood” etter Beatles sin sang. Murakami skildrer ofte det moderne menneskets livsfølelse og ensomhet, i universelle storbyverdener som like gjerne kunne vært Tokyo som New York eller Oslo. Det har tatt hele 11 år før ”Elskede Sputnik” kom i norsk språkdrakt. Var det verdt ventetiden?
Motivene i Murakamis univers er også denne gang gjenkjennelige. Fortelleren, med det kafaeske navnet ”K” nærer et dypt begjær og en fascinasjon for en uutgrunnelig og enigmatisk kvinne, Sumire. Hun, på sin side, er en 22 år gammel forfatterspire som bare ser vennskap der ”K” ser håp om erotikk og tilnærmelse. Sumire forelsker seg dessuten i en 17 år eldre kvinne, og denne relasjonen og dens konsekvenser, utgjør romanens ”nav”, om vi kan bruke det ordet. For i kjent Murakami-stil er romanen som en liten kinesisk eske, hvor fortellerstemmer blandes, og hvor hemmelige dokumenter, og private notater også inngår i romanens reisverk.
I ”Elskede Sputnik” dyrker Murakami en vital fortellerstil, de litterære bildene er innovative, og igjen er de kroppslige beskrivelsene langt fra konforme. Kvinnelig skjønnhet skriver seg eksempelvis ikke fra idealbilder, men heller fra avvik. Om Sumire heter det blant annet at ”Hun var lav av vekst, og selv på en god dag hørtes det ut som hun yppet til slåsskamp når hun snakket til folk”. I tillegg evner Murakami å skape gode kapitteloverganger, i form av cliffhangere som gjør romanen lettlest, men ikke overflatisk.
Romanens tittel viser til den første kunstige satellitten Sovjetunionen sendte opp på 50-tallet. Motivet med satelitten i universets tomrom forblir sentralt gjennom hele romanen som bilde på den eksistensielle ensomhet som karakterene føler. Her er det også at beretningen svikter på en måte som gjør at tankene går til klisjénes mester, Paulo Coelho. Etter hvert blir det for mye pathos, og for lite av den løfterike originaliteten og poesien i Murakamis språk:”Vi kledde av hjertene våre og viste hverandre alt, akkurat slik andre unge elskende tok av seg klærne og viste kroppene sine for hverandre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK

1 comment:

Gjennom ordene said...

Enig,for mye pathos. Ryu Murakami (ikke Haruki)In the miso soup er bra, Murakamifavoritt...