II

Du sitter i forfatterens leilighet, og du har sittet der i ti dager, øya synker ikke, den holdes oppe og taresanden glir mellom tærne dine, tenker du, og du spiller ei Fitzgerald-plate, du kysser kjæresten din i søvne, du har på deg den mosqitogrønne kjolen, og det er ikke pianohendene dine du strekker over bordet, og det er ikke din kropp som strekker seg opp mot hemsen og fyller dem med støvpartikler, og det er ikke det støvet som har lagt seg over døgnene og gjør dem skjøre og faste, eller fingertuppene dine som rører kjæresten din som sover og sover, for han finnes jo her nå, og det er ikke Hong Kong eller San Fransisco eller de ti tusen lysene over Buenos Aires eller mørket i øynene hans idet dere er fjell og fjord og det ensomme huset til Bill som lyser kunstig fra åsene, og du er ikke inne i fjellet nå, i den opplyste vogna, i undergrunnen som stinker urin og paris, og Bill som legger hodet på skulderen din på en ubehagelig måte - anspentheten i bevegelsen, trykket fra hodet hans mot nakken din, ikke som ti dager på vidda med telt og nyforelskethet, jegergryta som brant bill på tunga, og mykheten i deg da du for første gang tok helt del i en annens smerte selv om den var triviell og flyktig, var det da du tenkte at når du kommer hjem, flytter du tingene dine inn til Bill, du tar pianoet, du tar potteplantene og du tar den gamle stygge vasen etter mormor, og det var første gang du ville dele på disse bestanddelene av deg som du har flyttet rundt fra Place de Vosges til tiende arrondissement, og hjelperne har alltid vært fremmede de har hatt andres øyne, ikke latt dem hvile på deg, og så kommer du hjem, og så kjenner du aldri på følelsen fra vidda, noe ble vunnet og mistet, noe gled over i noe annet, tenker du, og ingenting av dette sier du til Bill. Du tar ikke tingene dine i bilen som er Lottas og bare til lån, hun er i København og ligger ikke med skuespilleren slik hun pleier, men slår opp på lotta-vis, kort og konsist og du trenger ikke bilen mens hun er borte, for du flytter ikke, du rikker deg ikke en meter, og det går to år, kanskje to år før Bill legger hodet mot skulderen din, og da er du jammen naken, du er knokler og nattesang, for vekten av hodet hans er vektene av tre år, og kroppen skjønner det før hodet når noen er på vei til å forlate, du sanser det på toget inn til paris, en slags avslutningsferie, summer du mot øret til Bill, han legger hånden kinnet ditt som en pappa som verner om et febersykt barn