Hver jul, påske og 17.mai får han besøk
av oss. Krans på snøen, krokus, påskeliljer
og rosetre. Ugress.
Ungen min ble fotografert på gravkanten udner
et besøk, smilende som på sengekanten til en
frisknet. Moren hans var støtt av det fotografiet.
Ubetenksomt av meg å gi henne det. For henne
er han som en kronprins Olav under krigen under
bjerketreet.
Jeg hadde han naken i senger, alltid fotbladene
utenfor sengekanten, og for korte dyner. Da han
ble lagt inn på hospitalet, ble jeg pleier. Ga ham
kam og speil og sigaretter, sang for da han ble
for trett til å synge og ville dø.
Jeg, som var hans forlovede
giftet meg med andre menn, lette i alles øyne
etter et glimt av hans humor.
Krans, liljer og roser gir jeg ham, slik det ventes
i vår Kulturkrets.
En dag graver jeg ham frem. Skraper jorden kjærlig
bort fra kinnbeina. Plukker opp speilbiter og tenner
som han plysteret gjennom. Rydder unna stein så han
kan strekke seg i den altfor korte graven.
Cecilie Løveid, Mørkets muligheter, 1976
4 comments:
For eit nydeleg og litt trist dikt! Har aldri lese det før, men dette må eg lese fleire gonger, kjenner eg. Lenge sidan eg har lese noko av Cecilie Løveid, og sist var det eit skodespel, trur eg.
Jeg anbefaler "Spilt" på det varmeste, fra 2001, om jeg ikke husker feil.
Mer asfaltbløming, takk :)
Takk for det, Stina, det tar jeg som et asfaltert kompliment.
Its raining on Royal Street, I d walk to you if I coud trust my feet.
Post a Comment