Tuesday, April 24, 2007
nothing like a belly full of stitches
hvordan skal vi fjernet "jeget" fra disse lysende morild-setningene, fjerne byen der det ikke hendte, alt som er grums, alt belegg fra kjernematerien? (jeg) er litt lei av disse tekstene som mimer hverandre, i oppbygging, i språk og i et kjedelig savn etter et bestemt fikseringspunkt, gro et hull i hagen, bygg en bro, gjør noe arkitektonisk og vakkert, men ikke igjen bombadér meg med sløve fraser om forglemmelig savn og forbigående badedager, adresser og dine kanoniske lesestykker, all I can read is this TIRED, tired, TIRED.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
5 comments:
Men er det ikke nesten som en egen sjanger?
Som bare må taes som den er?
jeg skjønner at man kan bli lei om tekstene kretser rundt den samme tematikken, men jeg tror at alle opplevelser, inntrykk og følelser - ja, alt - må gå gjennom et 'jeg' før det kan komme ut som erfaring på den andre siden. kanskje du kan skrive flere bloggtekster av typen DU liker? for forandringens skyld? :)
Skal jeg skrive eksemplariske tekster her, I think not!
Jeg vet ikke om denne lille snutt kan leses bokstavelig eller personlig, eller bare adressert ut, og ikke tilbake. Men jeg er litt lei enkelte tekster som handler om adresser og hva folk leser, de blir så like så like så like
det er det som gjør det så interessant, synes jeg. går alle og leter etter det samme? og hva er i så fall det samme? en slags gullbillett? til hva da? og har alle det sånn? det virker sånn. vi sitter liksom fast i det samme tankemønsteret eller noe. jeg vet ikke.
Enig i det. Og jeg er ikke i mot et selvbiografisk og undersøkende prosjekt, on the contrary. Men åpne opp for leken også, men kanskje er det bloggene som blir like, ikke bøkene! Og jeg inkluderer meg selv i denne kritikken...
Post a Comment