Jeg lander to ganger, det har blåst dobbelt orkan, og de har ingenting med de bensinstasjonsplukkede fiolene å gjøre. Utenfor ruta er alt svart, det rykker i flykroppen, kapteinens stemme er ingen godnattsang for piloter.
Sju år gikk den natta, i bytte mot to flasker vin, bygården som stilnet i jazzen fra vår røykfylte leilighet. Til frokost var gulvene kalde igjen, det stjålne krystallet vasket opp, mørket svant med lyset fra instituttet nedenfor. Igjen holdt jeg hodet varmt, goldt og nakent opp mot him-melen, mens nakne trær flimret for ørkenblikk. Jeg så ikke på klokka, men tømte kiwijuice mot tærne, og drømte om sandslottet på den maltesiske stranden, og hjørnerestauranten dempet mot midnatt.
På ettermiddagen gikk jeg ned igjen, rommene, møblene, en avskygning annerledes, hvordan skyggehuden falt på de tærede veggene, eller hvordan låten lød uten to par klokker på nattbordet. Siden kommer drømmene tettere, slynger seg lik hageløv, danner små formasjoner, kropper seg
No comments:
Post a Comment