Hvorfor er jeg så glad?

leser litt i Virgina Woolfs The years på altanen, sover for lenge, og drømmer for mye, det er min forbrytelse, sluker et par dikt av Geir Gulliksen før jeg sykler til byen og parken, slanger meg i Botanisk, leser det andre har skrevet om dødsbakterien, og i ettertid berømmmer jeg min egen evne til ikke å overdramatisere, og jeg ler mot meg selv, jeg er en ihuga nyhetsjournalist, sånn ut av det blå, jeg liker hver gang jeg kan notere krass kritikk mot myndighetene mens Vredens Gang velter seg i gravstøtter og eksponerer fortvilte pårørende, før legene har kommet med sin vitenskapelige analyse, har avisen opprettet en egen hot linje hvor alle som er ENGSTELIG for streptokokkbakterien kan melde sine spørsmål, og det er til å skrive dikt av, rett og slett.

Og det som gjør meg glad er selvfølgelig noe helt annet, det er ikke bærne i parken, eller smilet ditt på arbeid, kanskje er det bar disse løftene om vann, min hamsunske stein ut av skoen, bassenget på nordnes, bassenget på norge, med lars, og med eirin, disse vannskapte kjærtegn i klor.