Krypdyrdrøm

Skal du bli
skal du gå?

barna venter utenfor musikkskolene
de fryserpå fiolinfingrene sine

femten lobotomerte pasienter
tramper takten på trappen

forretningskvinnene rasker med seg
usynlige gaver fra flyplassbutikkene

her hjemme middagen snart klar,
snartfrossen som en isbre.

Hele repertoaret av kjærtegn
regner gjennom ansiktet ditt.

Ungene venter inni betongen,
spiller på skyggemunnspillene

Ansjoser klamrer seg til kokeplatene

tre dikt, rue charleroi

ATLASTAPET

min mor tapeteserer
atlaset i taket, bestemmer
verdensdeler

skiller mellom tettsteder
flyplasser og oerken

krysser av alle stedene
hun har lett etter min far

lar malingen dryppe mot
lineoleumsbelegget

stoerkner sorgsakte
et sted mellom
fjell og uferdige groper

MINNEBOK

en forlatt huske i vinden
barnehagen fratatt alle lyder
sandslottene i ferd med aa regne bort
det kjoelige lavtrykket mellom ribbein og lunger

Enkelte fraser gjemmer seg i den utdoedde bokhandelen

glir sakte gjennom haaret mitt

KRATERHEMMELIGHETER
joggeskomerkene vi setter
i hverandre vises paa
roentgenbildene, ligner
tunge oyelokk

hun drar dem opp
med fingerkraft

finner kraterne av
mors fyllekuler og
broedres innelaaste ord.

( mens vinden gled)

Agnes har glemtnavnene våre,
og fortellingene om seg selv

hun husker ikke lenger
årstallet for sin fødsel
eller fjordveiene inn mot naustet
der hun våknet en natt foran speilet
mens vinden gled gjennom en skyggefull kjole
som fortsatt luktet av hvitt

og verden var blitt
en endeløs rekke
forsvinningspunkter,
aldres nå
oppløses som jeg

med lydløse pulsslag

TORDENSOMMER

Sommerens tid
når barn sitter ytterst på himmelkloden
med svingende føtter
og ser sitt verdensoms dybde
uten å svimle

Sommerens tid
det ferdige slottet i sanden
Barneskjelettet
Kraniets tomme hus
med de røde skygger og solskinnet utenfor
Mot spaden og spannet
kryper sjøen som et rovdyr
trekker seg tilbake
Mine år av henders verk og undring
hviler på dens blanke rygg
og fraktes bort

Sommerens tidens kveld
når jordisk hav og himmels møte
blir en linje av forråtnelse der ute
brakt til min erindring
av en brå og farlig vind

Og du min kjærlighet
din skygge ligger gjenglemt
ved foten av et sandfjell
I nattens tid snublet lynet over deg
og skyene støtte sammen i smerte
Nå når regnfrø prikker ditt bilde i havet
og ekko av torden jager meg i hus
vokser du sammenkrøpet som et foster
slår du din knyttede neve
dypere inn i mitt mørke
med lysets hastighet

Kate Næss ( Mørkerommet, 1964)

Noen banker på min dør/ noen puster forsiktig der ute

det klør lett i en allergikergane, et vintereple avsetter små flekker av ubehag mellom tunge og lepper, blikkene fra menneskene på datasalen er umiskjennelige, men okey, folkens, nå er eple dødt, det ligger et lite epleskjellett mellom kate næss sine samlede, lapp om freds-demo og min vunnede telefon. den bråkete knaskefare er over.

jeg sender melding til I klokken ett i natt, sorry, ingen svømming, legger meg nå, og verden er fylt til randen av snø. Men jammen er ikke kroppen ute av sitt somnia allerede i sjutiden, og kan lese melding om at stavrumklanen er representert med enda ett vinnende vesen, en Stella, en Frida eller en Sandra, jeg har lagt inn en stemme for stjerne-stella, men så lar jeg tausheten tale, time will show.

det lukter plutselig av en gammel kjæreste på hovedfagsrommet, og det burde ikke være lov. tiden har likevel satt en trappegrind mellom da og nå. takk skal du ha, tiden.

abandonned letters in a game of scrabble

Ro, harmoni og konsentrasjon er gjenvunnet. Sitter halvveis barbent i arvet morgenkåpe fra mormor, og formulerer nye setninger til min prosjektbeskrivelse. Ukens siste frokost med pesto, tomater og myk mozarella over ristet brød er fortært. Foruten at søvn ble avbrutt av skrikende skiskyting, har denne dagen et pent potensiale. Sommeren er sikret via jobb i kulturredaksjonen i glasshuset, og jeg venter i spenninng på belgisk telefon som bestemmer om påskedestinasjonen blir særs lokal eller internasjonal.

Margarittene i Teglverket

mm, nå ville jeg egentlig poste en bit av gryttens vakre tekst som nyss ble lest til pianoakkompagenment i teglverket, men platen er gjenglemt i barndomsheimen, og fragmenter er nå en gang fragmenter, det hele var vakkert, minus malplassert smalltalk bak ryggen min. Tre år siden sist, men like fint, nei, bedre, mer trøkk og energi, og en vokalist som rufser meg i håret, og en oppvarmer som traff et eller annet i mitt venstre hjartekammer. Å, så fint det var!

VINTERHAVNEN

Nå lytter vi stadig lengre avsted
Får
en morgen tingene sanser
Stenenes stumhet
Konkylieører

Hører
sommeren tasse gjennom
og bort med gresset
Et stort grønt dyr
som i en brøkdels drøm har vist seg
stjålet i det blanke på trærnes blad
reiser i landskapets mimespill
den lange veien mot vinterhavnen

Tyngre og tyngre
blir det balanse i alt
Flyter solen ut i sin smeltedigel
som du skal omformes i mitt liv
Reiser snart ingenting gjennom havet
som du
forstenes langsomt i mitt mørke

( Kate Næss)

Om kjærleik og apebarn

Egentlig skulle man lese en utvalgt artikkel i Bøk nå, og jeg vet jeg hadde trivdes på min vante plass med to sorter te, og andre eiendeler strødd utover i sedvanlig siljestil. Men dagen nådde ikke helt til lesesalen. En noe surmaget anmeldelse er derimot sendt redaktøsen. Surmagheten er selvfølgelig begrunnet, må vite. Ingen slagg-slakter uten grunn.

Helgen har vært harmoniserende som fire hundre snøkrystaller. Den ble imidlertid kraftig avbrutt da godeste farmor banket på døren 05.45, lettere ekstatisk og nervøs for at kusinene Aarnes/Stavrum ikke skulle rekke spasertur ned til buss og båt. Min spreke farmor forlot halvsovende piker for real snømåking utenfor Bekkefaret tyve, damen er tross alt åttifire år. Jeg vendte tilbake til en helt forferdelig drøm, jeg hadde fått en apesønn. Vel, for å holde meg til medisinske faktum, det var en baby med stor dose apehår over hele kroppen.

Sogn var kledd i snø fra topp til tå, vakrest var kirkegården med hardpakket, isaktig snø mellom minnetavler i stein. Spaserte til Kloumanns Allé og mammas barndomshjem, en gang et område hvor alle fabrikkfunksjonærene bodde i staselige villaer, nå er alle historiene borte, jeg kan ikke en gang huske å ha vært der, men bildene viser en jente i sommerhatt og sandaler på gressplenen foran huset.

Oppe på Dale bor fortsatt farmor, og når vi ler i stereo, og snakker om kjærleik, Spelemann og slikt, så virker det usannsynlig at hun ikke blir der en god stund til.

Låt oss börja, äntligen!
Handen är det vackraste
ut i världen,
från hjärtet knoppas den
Handen är sang, blir allt
Handen formar en egen värld
där ruiner av städer kärlekspar
utenomhusparkeringar och skolsakar
för ett ögonblick byggs samman igjen
Handen är det vackraste
Handen lyser, som en stjärna
Det enklaste blir att andas ut
dikten, som vita kristaller skall
raderna hårdna, likt virvlande
snökristaller skall de föras ut
bort från skrivbordet, långt
Svarta skall de blixtra
klyvas mitt itu
som ekens stam
där åskans skog
Ansiktet lyser vitt,
Nu lyser det vitt

KRISTIAN LUNDBERG

en god start

Carl Frode Tillers Bipersonar, med hard rygg, til nok 29,-
Tomas Tranströmer, Samlade dikter, 49 kr
Og så Kerouac til vanlig lommepris.

Gi meg en time på Dromedar. Snart.

(appendiks)

når huden lukter olive body butter og grønnsåpen glir lett over gulvet til tonene fra The secret migration, Mercury Rev, er gulvvask pur renselse.

nynning fra en navlestreng

Jeg unner alle en Borghild på tekstlig linje fra Temuco, Chile, en Borghild som kan korrigere en skjev søndag, et polleninfisert speilbilde. For Borghild foreskriver te og god bok som botemiddel for det mentale gruffet en slapp søndag bærer med som vedheng. Det mest slitsomme med søndager, ellers en genial sabbatsdag, er den lange listen over akademiske gjøremål som som filtrerer hver tanke. All energien blir brukt på å tenke på disse presserende plikter, så sliten at man ender opp med å ha alt ugjort tilslutt. En hel leilighet venter på en renselse iform av støvsugeri og grønnsåpe. Mennesker i redaksjoner venter på ordene mine, samboerne venter på klutlig virksomhet. Ikke så mye, men mer enn nok.

Av og til tenker jeg på skuespillerne, lærerne. De som hver eneste dag må stå foran en samling mennesker; opptre, prestere. Kanskje gjelder min beundring aller mest skuespillerne som med mikroskopiske unntak må forlate halvferdige kjøkkenbordsdiskusjoner, indignerte kjærester, kafedrikkende venner, blinkende febertermometre og nyklekte romanser for å stille seg til skue foran et ukjent publikum. Det var en gang at drømmen bestod i å passere nåløyet til Statens Teaterhøgskole, men jeg tror jeg er glad fremtidsplanene stoppet med monologen til Blanche i A streetcar named desire.

Idag trives jeg best blant kokesjokolade, uleste bøker, og forsiktige turforsøk innover Svartediket og snjórkledde fjell. Og med ord fra Borghild i Chile til Silje i Bjørndalen.

Det kiler i knoklene
når jeg tenker
meg, deg
mot udødeligheten

spedbarnet i kuvøsen
banker forsiktig på sitt vindu

den gamle damen
i akvariumet hører

den minste øreknokkelen
vibrere

Skoleslutt og Tigerstad

Nesten atten onsdager har blitt tilbragt foran fjernsynet. Jeg innrømer gladelig at jeg ble slukt av skoleuniverset. Det hvilte noe usunt, Cervantes-aktig over denne virkelighetsforvrengning. Jeg la inn en absolutt empati overfor mine yndlingskarakterer ( Cecilia, definitivt). Frustrasjonen var stor hver gang rulleteksten avbrøt en uoppklart knute.

Skuffelsen var stor da NRK idag begravde serien for alltid. Synlig sparebluss, episoden bestod nesten utelukkende av oppsummeringer, klipp fra hele serien. Kanskje pedagogisk siden jeg før dette trodde seriefraværet skulle etterlate en stomhet fra 21.45-22.30.

Oslobesøk er koordinert, markert i lefsete agenda. Fint å ha en fluktrute fra akademiske dødlinjer og vante rutiner. Fjoråret bestod av hyppige utenlandsturer. London, Toulouse, Athen og Lisboa på knappe syv måneder. I år er kapitalen av annen valør.
Men man trenger sjelden reise langt. Det er bevegelsen som sitrer i meg.

Me and you, and Hercules

a year is just a drop in time
it cannot touch the female form in my bed
she is just a friend of mine
in the dark she knows the touch of my hand

let the music play like you want it to
let the sunshine light in your hair
let the moonlight play at your feet
and softly linger there

her words profane, her mouth divine
I try to sympathise with both sides...

(Mercury Rev)

L´oh! Dette er en sangen som spilles på full styrke i den grønne Ikea-stuen med gamle møbler, nye forsterkere, Dali-kunst og blomsterbilder. Dette er sangen som får meg til å trippe med asfaltsteg nedover Kalfarveien, forbi min eføykledde, gamle skole, forbi åstedet for sykkeltyveriet og kulpen hvor jeg falt langflat. Som Elvis Costello sa, å snakke om musikk er som å danse til arkitektur. Skjønt, jeg skulle gjerne danset til arktitektur. Men lytt til den sangen. Oh yeah.

Ting ordner seg tilslutt. Men lider av lettere akademisk adhd, en rastløshet som frikobler rumpe fra stol, hode fra tekst, og fokuset forvitrer som gamle gaustad sykehus. Akkurat nå vil jeg bare skrive, bulimisk eller anorektisk. Langt eller kort. Skrive. Jeg finner inspirasjon overalt. Hos artikulerte professorer og selveksponerende programledere, musikken, menneskene. Aj. Aj.
Jeg har vært en ørkenrotte på let lenge nå. Jeg fortjener væske.

Neste helg skal jeg kjøre snøgg. Snøgg er verdens vakreste ord. Det er herved vedtatt. Snøgg innover fjordene, mellom fjellene, utsikten, den evige utsikten innover fjorden, innover, innover, innover. Når man kan sitte i timesvis på hytten for bare å se innover fjorden, da er man voksen, sier min far.

Men det er noe med veiene og avstanden mellom husene, det er noe med følelsen av å kjøre på disse fjellene. Tilslutt ringe på Bekkefaret tyve. Min godeste farmor. Smilet til min godeste farmor. Klemmen, varmen og kjærleiken. Leve klisjeene!

Nå venter jeg derimot på straff. Har brukt udødelig lang tid på å ikke anmelde romanen jeg skulle ha anmeldt. Håper redaktøsen har harelabbene på.

Og så, middagsinvitt. Jeg elsker middagsinvitter. Særlig i klassikerkollektivet i Prof. Hansteens gt. Residensen med duft av indisk grønn kylling, bokhyller og studiekamre. Min kamerat Vidnes har vært på en liten forlagsodyssee, og jeg venter spent på referat. Skal han vende tilbake til sin Pessoa-pult på Sydneshaugen, blir han eksilert forfatter på Gotland, eller rett og slett en ufordragelig forlagspamp i Oslo ( det siste var selvsagt svartsyke i annen). Vent spent på forfølgelsen!

kunstpause

elevkonsert april 1987
harpiksstøvet har drysset
på de nye skoene mine
ligner asken etter mormor

jeg svetter i hendene
cellobuen glipper

først femten år senere ber noen meg
lytte til stillheten
tørker håndsvetten bort

En kvinne i en likpose
ansiktet vendt mot havet

Mormor solbadende på et svaberg,
et gammelt bilde hvor støvet skyver
tiden ut fra kantene
Brente hudflekker, så vidt synlige
på høyre skulder

Jeg vet ikke om jeg var der,
men kjenner mormors hender
knipe et barns runde kinn, kjærlig,
men vondt.

Jeg var der.