avant travail

Mot Fjærland

I swear I saw a tatoo on her thigh

jeg kunne blitt med deg hjem, det lå i lufta, den infrarøde strålevarmen, eller hylet fra tusen brasilianere kledt i gult og samba. jeg kunne blitt med deg hjem, det lå i øynene, linjene, og den oppspiste fotballkampen. jeg satt en hel kveld og venta, slik jeg har ventet i litteraturen, ventet i filmer, gjennom lange middagsselskap, og jeg sover en kort natt søvn, tangerer en drøm som mimer dagen, jeg står opp, huset er urryddig, fiskebollerester, oppvask, en gammel avis, begravelsene er holdt, de døde har ikke navn lenger, jeg har mista interessen for å dusje, jeg stjeler naboens morgenavis, bildet av pedro som leser, og brer stemmen utover bøkene, biblioteket, menneskene som tar notater ( de gjør vel det?), hvorfor er folk så redd for poesien? fordi den kan forandre deg, ditt syn på verden, skriver cathrine. jeg tar bussen med den samme sangen av motorpsycho fordi jeg elsker sluttlinja diet coke and disney blues, i m so tired (…) lets get some weed and chill out to pink floyd

nesten midnatt på fjellet

It doesn´t take a jealous man to write a jealous song

Tilbake i byen, til min indre sankthansfeiring, ovnsbakt laks, pas de feux, to gode venninner og jordbær rundt bordet. Skritt i kroppen, jeg bakset meg inn i terrenget, opp Isdalen, til demningen og Rundemannen, ned til Fløyen hvor en indisk familie begeistra meg, der satt de midt i dette kaos av turisme og turgåere, og merkverdige souvenirer, med store gryter av aluminium og indiske smaker som blanda seg med lukten av vått, skog og endestasjon. Om kvelden var jeg bypike og vandra fra bar til bar, og var passe kokett da vi ble bedt på etterspill, ble forsøkt bært på nachspiel, men lengta hjem til ørsta-søvn. Så klatra vi opp på Ulriken, med søndagssvette og rødme i kroppen, det kosta steg og krafttak, men du så deilig å nå toppen, en mann spilte piano, og vi hadde urtete og frukt i sekken, kontantene gled inn og ble til vaffel med bringebær og krem, og vi satt der vel en time før vi kjørte skummel luftheis ned med en gutt som var like søt og redd som oss. Og jammen så ble det en solo kveldstur på meg også, jeg og Blanche og andre lydelige venner, in my beautiful neighbourhood.

malaysia or wales

Noen snorker gjennom de tynne veggene av papir, forbryter seg mot min søvn, og hotell er ikke lenger ladet med komfort, stillhet, hellighvitt sengetøy. Jeg savner rommet på Ørsta. Nå er det snarlig frokost og konsentrert arbeid, skal fange en hel bokby i trykksverte, og ikke minst prate med noene av delegatene fra Malaysia, Wales eller Belgia, for å nevne noen av dem som deltok på den svære middagen i går, fire retter, og jeg fant en advokat fra Sogndal som jeg selvsagt måtte eksponere for jussens blindhet for språk, han var helt enig, og ga meg ytterligere krutt i diskusjonen. Etterpå fant jeg ut at jeg hadde Pompel og Pilts pappa ved bordet, annen generasjon Mykle. bokbymennesker er fine skapninger. nu, back to work.

TRANSIT

En morgen starter med et savn
når du spør om vinden i Hamburg
egentlig var en frostnatt i Oslo,
og jeg ikke kan svare, men husker en barnelatter
som blander seg med lydene i trafikken utenfor,
og eimen av nylagt asfalt, tung luft og betong.
Og jeg tenker at bølger og hjerteslag,
og selve poesiens grunnlag
har tapt mot tida,
og det er ikke mer å se, ingenting å si.

Nils Chr. Moe-Repstad,
2002

Ørsta, babe ( & Fru Svendsen cafe)

Det fineste døgnet på lenge, jeg suste ut i byen i går på jakt etter ei hovedgate, et eple i magen, sultne øyne. Først fant jeg bare forskjellige religiøse fora, en suspekt kinarestaurant, men så, en helt vidunderlig cafe i et stort trehus, kunst på veggan og staselege bestemorsmøbler. Her satt jeg mens det ekploderte i søtt rundt meg, marengskake og kaffe mocca, i den lokale boksjappa, en merkelig hybrid lekebutikk og bokbutikk, fant jeg Nils Chr. Moe-Repstad sine dikt "Sannheten og andre konstruksjoner", og ingenting er vel bedre enn å finne gode dikt for første gang, finne et sted som lyser av ro, og sitte der og lese dikta. Satt der uten penn og fikk ikke kryssa og understrekt linjer, og det er en beklagelse.

På ettermiddagen intervjua jeg festspilldikteren Olaug Nilssen, og kjørte med Finn Graff til Aasen-tunet hvor avistegneren, det mest sympatiske mennesket, hadde utstilling. Og så var det åpning og kampen mot klokka, en prat med Nora Simonhjell som også skulle inn i teksten med sine kloke tanker. Da alt var over, strøk jeg rett i Aasen-baren for å hente et stort glass rødvin, vi snek oss inn sceneinngangen og fikk beste plass før konserten.

Nå har jeg sovet som en engel, og er snart klar for tre timer buss sydover i tre etapper mot bokbyen i Fjærland.
Vakre distriktstur.

Jeg reiser alene

Ørsta, Viking Fjord hotell, sitter i en tom lobby, tømt bar, tv-skjermen viser en statsminister på god morgen-norge. Første etappe på min lille distriktseilas er unnagjort. Har kjørt melkerute med Widerøe til Sogndal, det lød som en motorbåt og var skjørt som et papirfly. Nå er jeg litt sur på den sunnmørske resepsjonisten som telefonerer privat istedet for å betjene romløse hotellgjester. Har foreløpig mager utsikt; lokaltrafikk og rundkjøringer, en bankfilial, eller en nydekorert bauta av Ivar Aasen.

I morgen skal jeg busse i tre timer for å komme til mine opphavelige røtter, Sogn og Fjordane, skal fra Dei Nynorske Festspela til bokbyen i Fjærland, via nokså mange busstopp. Med meg har jeg Jose Samaragos "Det året Ricardo Reiss døde", som jeg startet på i Lisboa, passende nok, for nesten to år siden, kan ikke skjønne at en så god bok ligger uferdig for mine øyne. Jeg ville også ha med meg Simone de Beauvoir sin amerikadagbok, men hvor ble du av i alt rotet. I går gikk jeg tur, oppover og innover, til huden ble varm og hjertet trassig, bare meg og lydsporet til Minor Majority, de høye trærne, det fjerne vannet, meget fint. Fordi dette er min lille road-movie har jeg også med meg nyinnkjøpte The scent of green papaya. Nå må jeg oppspore en fotograf, og kanskje også forske litt på stedet.

Kommer tilbake med flere reisebrev.

Digtproduktion er en samfundmæssig luksus

Paludan Bokkafé og antikvariat
Originally uploaded by Vinteræble.

Københavnerminne fra mars, den fine dagen på Paludans bogkafé, røyke og drikke kaffi inne, sammen med gode anne helene. Jeg har omsider fått strøm til kamera, og ut sviver gode polaroider, Tænkeren med snø på, Rodins skulptur utenfor Glyptoteket, de fine kveldene med kartongene, opplesning på LAB, rødvin i plastglass og Lars Bukdahl live..

plansje

Sitter på kontoret og har observert byen falle i søvn, nå er det bare gangoverfelt og neonlys, og amerikansk veikro-møblement som kan skimtes, eller mitt gule pashmina-sjal som speiles av lysrørene her i min glass-celle.
Jeg skriver på eksamen, og aner ikke hvor mye tid jeg har brukt på innledningen, uten at den har blitt vakker eller forskjønnet, kanskje bare større og styggere, jeg drøvtygger et par begreper, ringer en nødtelefon, og får en vokal beroligelse, nei, jeg trenger ikke lese lovtekstene som litteratur, det får bli en annen gang.
Espen sier at jeg må legge inn litt humor, litt bifall, så ærede lek-dommere, gi meg anfall av applaus der hvor min subtile humor dukker opp i teksten, det hviler ubønnhørlig noe ironisk teatralsk over en slik perfomance, halvt student, halvt foreleser, klokka er elleve, men jeg har fortsatt sola og fem revolverskudd.

rommet flyter i støv

Rommet til J vendte mot gaten, og derfor var vi aldri alene, som om samtalene våre rommet tyngden av dem som passerte, eller lyden av nattbussene på vei ut mot øyene, du hadde øyne av kjølig tivoli, jeg sov den slagrammedes søvn, og sa ingenting om hvor lykkelig jeg var, det var min forbrytelse mens jeg pusta sand mot leppene, og stjal skrøpelig fra dine flimrete drømmer, jeg hadde andres hender og dette rastløse blodet som surkla i oss, jeg eier stemmen din et sted. Det var ikke fotogent.

Jeg skulle vært der og inspirert deg

ET ROM Å SKRIVE PÅ
Du sa du trengte
et rom, en pult, et bord
en dør som kunne låses
fra begge sider
Der satt vi og kodet
i gåter
dette slangeskinnet
eller et helt fortryllende minne
hvert vårt rom
jeg hørte slagene fra din skrivemaskin
din knoklete jazz mot tastene
skjønte du hvordan jeg ble gammel i bokstavene
at jeg ble kvinnen av inntørket hud og skjelvestemme
hun som bare fantes på papiret
du ble underlig og katedralsk
vi var borte i to måneder av gangen
sov i hverandres hender

Det er umulig, nesten, å arbeide i denne varmen, kroppen er en smelteovn, hodet fullt av svette. Jeg leste Rune Christiansen i natt, dette diktet, i Bjørndalen, det var natt, og de fleste sov, hva vet jeg, hva vet jeg om sovende, eller våkne, man burde slutte bryte seg inn i andres søvn, bare for at det er et vakkert søvnbilde, huset helt stille, de umerkelige bevegelsene til kropper stivnet i søvn,

Papirer blåser, jeg må myse mot skjermen, kritter ned dette diktet for alle dere der ute,

JEG SAVNER DET
Vi går inn i en mørkere tid,
ensomheten slår ut allerede i svangerskapet,
legger seg i hvert jævla atom
og en hvilken som helst gnager overlever oss glatt.
Skjorta henger under månen, en veps summerer
og natta trenger dypere.
Men hvorfor er vi redde:
fabrikken står opplyst mellom trestammene;
vakker og sånn vi husker den,
og kjærligheten, det virkelige arbeidet,
venter i hjertet

( Motormelkeveien)

jeg blir angrepet av spindelvev, helt sant.

Juss och litteratur

Jeg skriver prøveforelesning, og drives av en motor, eller en fornøyelse ved å se hvordan litteraturvitenskapelig innsikt kan brukes til å rive ned stillas, avdekke rettsretorikkens maktkonsekvenser, problematisere domstolens ulykkelige kjærleik til sannheten, kort sagt, fra litteraturens flerstemthet til jussens reduksjon av stemmer, og dette mellomrommet hvor rettferdighet kan forstumme. Jeg fordyper meg i Camus, Shakespeare, Carnera Ljungstrøm med flere, og skal i neste uke forhåpentligvis si noe fornuftig om narrativitet i retten.

Spor og fravær

Hvorfor fortelle om smertefabrikken, denne kroppen som ikke vil med, i en slags omvendt begeistring vrir den seg, men hvorfor dyrke dette inn-overskuende blikket, en slags vestlig perversjon, om ikke verden der ute mimet kroppen min akkurat nå.
*
Tre kaffekopper som alle bærer forskjellige variasjoner over leppers avtrykk, eller det lille barnet som maler et lerret i svart, og oppfinner nye avtrykksmetoder, legger hvite ark mot den våte overflaten, har tidlig tatt innover seg blikket for spor og fravær
*
Denne dagen av løse linjer og telefonsamtaler, tvetydighet og en ambivalent morsbinding, seks postkort fra Montpellier. Hvor ofte tok jeg opp telefontråden og forvekslet den med en blodig navlestreng? Neppe ofte nok til å skrive bok om det.