nynning fra en navlestreng

Jeg unner alle en Borghild på tekstlig linje fra Temuco, Chile, en Borghild som kan korrigere en skjev søndag, et polleninfisert speilbilde. For Borghild foreskriver te og god bok som botemiddel for det mentale gruffet en slapp søndag bærer med som vedheng. Det mest slitsomme med søndager, ellers en genial sabbatsdag, er den lange listen over akademiske gjøremål som som filtrerer hver tanke. All energien blir brukt på å tenke på disse presserende plikter, så sliten at man ender opp med å ha alt ugjort tilslutt. En hel leilighet venter på en renselse iform av støvsugeri og grønnsåpe. Mennesker i redaksjoner venter på ordene mine, samboerne venter på klutlig virksomhet. Ikke så mye, men mer enn nok.

Av og til tenker jeg på skuespillerne, lærerne. De som hver eneste dag må stå foran en samling mennesker; opptre, prestere. Kanskje gjelder min beundring aller mest skuespillerne som med mikroskopiske unntak må forlate halvferdige kjøkkenbordsdiskusjoner, indignerte kjærester, kafedrikkende venner, blinkende febertermometre og nyklekte romanser for å stille seg til skue foran et ukjent publikum. Det var en gang at drømmen bestod i å passere nåløyet til Statens Teaterhøgskole, men jeg tror jeg er glad fremtidsplanene stoppet med monologen til Blanche i A streetcar named desire.

Idag trives jeg best blant kokesjokolade, uleste bøker, og forsiktige turforsøk innover Svartediket og snjórkledde fjell. Og med ord fra Borghild i Chile til Silje i Bjørndalen.