frostbølgene likner byller, betennelser og avtegner kroniske hudsår.
fra frostvæsken synker dagen stille ned, blandes med døde døgn. jeg våker over dem som sjømannen i tarejorden.
jeg har ingenting på hjertet. likevel må jeg si det.
det kan være en røntgenskygge, en glemt drøm, en uklar diagnose.
søvnen er et anker for konturløse timer. beveger meg fra dystopi til utopiens ikke-sted. alle følelser er filterløse. språket treffer med risp, dolk og svie.
jeg går ut av drømmen, driver gjennom regnet og neonlysene. siver mot kveldens smakstilsetning. men alt som dufter er lukten av oppvaskvann.
en plutselig brottsjø av lavmælte lydbølger.
2 comments:
vi er de glemte barn
vi er de søkende små
- selv når vi er gårsdag
selv når vi er gamle og grå
takk til to.
bare en kryptisk tarmskyllingsmetode.
Post a Comment