Natt utenfor vinduet, fjernlysene fra byen, og elektronisk lyd fra teven. Lydmannen på Kvarteret minnet sterkt om Guillaume, en tynn franskmann med stamsted Melting Pot i gudsforlatte St. Lo hvor bare Beckett og jeg kom for å bo.
Marias sjarm er verdt strofer. Nesten det samme lydmaterialet som sist, men akk så kjært likevel. Jeg liker hvordan hun med modig tunge og vakker vibrato forteller om skyggedager og menneskets mørke. Maria Solheim. Hurra.
Mor Åse og jeg navigerte forbi en sliten pub, opp for å nyte verdens beste aioli på Marguarita, men lukket selskap stengte oss ute. Vi gjorde helomvending på brostenene, og endte opp med indisk tandoori i kong Oscars gt. Virkelig godt, rett overfor pølseboden med europas tjukkeste pølser.
Nå er det natt. Men man måtte bare nyte det faktum at huset nå er koblet til den digitale evighet. Jeg har forresten skrevet et krast motinlegg mot EU.
No comments:
Post a Comment