Huset er mørklagt. Vinduet på soverommet viser tegn til liv. Men huset er tømt for bevegelser og forflytninger. Det er lenge siden språket har vært her.
Det hvite i huset ligner korrekturlakken over landskapet. Det hvite i snøen ligner løgnene vi forteller hver dag.
Jeg hører på sanger noen mener minner om meg. Uten at de noen gang har sett hvordan ansiktet mitt beveger seg i en samtale, eller hvordan innsiden kan vrenge det hudløse utover.
De befrir meg i en sang.
No comments:
Post a Comment