"22. mai
At livet bare er en drøm, har mange vært inne på i tidens løp, og også hos meg dukker denne følelsen stadig opp. Når jeg ser de snevre grenser som er satt for menneskets evne til handling og forskning, når jeg ser hvordan all virksomhet bare går ut på å tilfredsstille behov som ikke har noen annen hensikt enn å forlenge vårt usle liv, og at vår godtagelse av visse grenser for forskningen bare er en drømmende resignasjon, hvor vi maler farverike skikkelser og strålende utsikter på de veggene som sperre oss inne - alt dette gjør meg stum , Wilhelm. Jeg vender tilbake til mitt eget indre, og finner en verden; men igjen mer som anelse og dunkelt begjær enn som levende kraft og fremstillingsevne. Og da er det som om alt svimler for meg, og jeg smiler meg drømmende gjennom livet.

At barn ikke vet hvorfor de vil eller ikke vil, er alle lærde skolemestre enige om. Men at også voksne tumler om kring her på jorden som barn og hverken vet hvor de kommer fra, eller hvor de går hen, at de, like lite som barna har noen virkelig hensikt med det de foretar seg og som dem blir regjert med kjeks og kaker og bjerkeris, det vil helst ingen tro, men jeg synes det er så åpenbart at det er slik.

Jeg innrømmer så gjerne - for jeg vet hva du kunne ha lyst til å si til dette- at nettopp de er de lykkeligste som gjør som barna og lar hver dag ha nok med sin plage, leker med dukkene sine, kler av og på dem, og begjærlig, men med stor respekt snoker rundt skuffen hvor mamma har låst ned sukkerbrødet, og når de så endelig får sitt ønske oppfylt, propper munen full og roper: Mer! - Jo, de er lykkelige skapninger. Og vel fornøyd er også de som gir sine lurvete handlinger eller til og med sine lidenskaper praktfulle navn og utgir dem for å være storverk til menneskehetens beste. - Godt for dem at det kan være slik! Men den som i ydmykhet erkjenner hva det hele går ut på, og så ser hvordan enhver borger som har gjort det godt i livet vet å forvandle sin lille haveflekk til et paradis, og hvor ufortrødent selv den ulykkelige sleper seg av sted med sin knugende byrde, og hvordan alle er like ivrige etter å se solens lys om bare ett eneste minutt til- ja, han tier og skaper seg også sin egen verden og er også lykkelig fordi han er et menneske. Og tross alle stengsler bevarer han likevel alltid en liflig følelse av frihet i sitt hjerte og vet at han kan forlate dette fengslet når han vil."

J.W. von Goethe, Unge Werthers lidelser (1774)