Jeg beholder min Bob Dylan-maske på

"Jeg beholder min Bob Dylan-maske på" Forfatter: SILJE STAVRUM NOREVIK MARVIN HALLERAKER (tegning) Pedro Carmona-Alvarez Juryens begrunnelse:Perdro Carmona-Alvarez har markert seg på den norske og især den bergenske kulturscenen gjennom flere år og via flere uttrykk. Han er kjent som frontfiguer i bandet Sister Sonny og som forfatter, og ga tidligere i år ut bok og plate samtidig. Når Carmona-Alvarez nå tildeles BTs kulturpris, er det også hans innsats som kulturbygger som hedres. Han har vært både frontfigur og bakspiller - litterært som musikalsk. Han har en allsidighet og et engasjement kulturlivet trenger. Og han representerer et miljø som kanskje ikke er så synlig, men veldig viktig for å få frem nye stemmer i det bergenske kulturlivet. Som liten sang han protestviser og ballader fra borgerkrigen. Han ble fôret opp med politisk engasjement. Barndommen ble avsluttet da han sammen med søsteren og foreldrene flyktet fra Pinochet-regimet til Kolbotn i 1983. Siden pugget Pedro seg inn i det norske språket, og erobret det. Det ga ham den høythengende Sult-prisen for eminent yngre forfatterskap. Det ble piker, vin og hasj. Det ble én hyllemeter med egenproduserte bøker og plater, oppstart av bandet Sister Sonny og solokarriere med Moon Pedro. Foreløpig. Nå sitter han der, spinkle Pedro med hullete dongeri, drikker sort kaffe, og er velformulert til fingerspissene, drar frem et sitat fra Bob Dylan, etterfulgt av en roman av Julio Cortázar. Han skryter av en svært kortvarig akademisk karriere, og er nådeløs mot sin egen egoisme. Snakker om kjærlighet og makt, om porno, og om det mest langsomme av alt, litteraturen. Han vet ikke at han er kåret til Årets kulturnavn av Bergens Tidende, og at det er derfor vi ringer to dager tidligere. - Det er vel bedre at dere portretterer meg enn en kjip statsminister, var Pedros svar da. Det er tretten år siden Pedro ble kjørt over Langfjella av foreldrene. Den gang kom han for å begynne på Skrivekunstakademiet i Hordaland, noe som var en dekkoperasjon for å etablere bandet Sister Sonny. Siden har han blitt i Bergen, vært fødselshjelper for andre musikere, og fremmet nye litterære stemmer i antologien "Signaler". - Hva husker du fra den første tiden i Bergen? - En satans tannverk. Dessuten gikk kameraten min og jeg rett på Garage. Der var det oppslag om konsert med Pavement. Det var det beste som kunne skje, gliser Pedro. Kamerat og bandfelle Lars Christian Heintz har en litt annen versjon: - Da jeg traff Pedro for første gang høsten 1996, satt han ved et sykkelutleie med kjæresten. Han hadde svær, svart sminke rundt øynene. I dag har han gått fra å være ung og frustrert til å bli en av livets glade gutter. - Livets glade gutter, hmm, Pedro tygger på betegnelsen. Siden skal han prate om sorgen som dirrer bak alt han gjør. - Men om noen år har vært kjipe, har det aldri vært Bergens feil, sier Pedro. Pedro Carmona-Alvarez. Sist sett i offentligheten da han i februar dobbeltlanserte boken "Hjemmelekser" og soloplaten. Det skal være litt maksimalistisk med Pedro. Han snakker om å sprenge grenser, om hvordan kvantitet kan gå over til kvalitet, at det skjer noe idet man gir slipp på perfeksjonismen og lar det putre og gå. - Jeg er ekstremt rastløs, og kjeder meg raskt, ting må gå fort, ha tempo. Jeg må virke. Det er det viktige, sier Pedro. For tiden skriver han på en roman, arbeider med utgivelsen av "Signaler", planlegger ny Sister Sonny-utgivelse, samarbeider med musikeren Sissy Wish og sitt eget musikalske soloprosjekt "Moonpedro". - Du er ikke redd for å bli utbrent? - Jeg har gått på en smell så mange ganger at jeg kan forutse det. Jeg jobber helt annerledes nå. Pedro beskriver tjueårene som en sammenhengende og selvsentrert lang natt. De drakk seg fulle på Sister Sonnys suksess og hver dag var det ut for å drikke øl og snakke om seg selv. - Vi var svirebrødre mot en slags usynlig fiende som heter voksende dumskap. Som Sonic Youth sa; folk betaler storsummer for å høre musikere tro på seg selv. Jeg er greiere nå enn før, og krever ikke lenger at verden skal kretse om meg. Det viktige er bøkene, gitaren og "sjæresten" min, sier Pedro. Pedro har rundet 35. Håret gråner i krøllene, men fortsatt ser han ut som en guttunge der han veltalende legger ut om litteratur, om maktovergrep og om språket som løgn satt i system. Entusiasmen gjennomsyrer det Pedro gjør, enten det er ordrike essays om hans favorittmusikere og forfattere, eller når han henter ungdom inn i den litterære varmen. Gjennom kurset "Poesiforstand" har Pedro formidlet samtidspoesi til ungdom, forsøkt å få dem til å skjønne at tekstene handler om dem, om ensomhet, og om ubesvart forelskelse. Til Bergen offentlige bibliotek kom frivillige gymnaselever. På yrkeslinjene måtte Pedro brette opp ermene selv. - Det er geriljaarbeid, fiendens område. Jeg får alltid de samme svarene; litteratur er kjedelig. Jeg må få dem til å vrenge hodet. For litteratur er det mest langsomme av det langsomme. Er det ikke noen ganger det er bra med langsomhet, pleier jeg å spørre, og hinte til det seksuelle. Det må ikke alltid gå fort, smiler Pedro. Han forteller om en skoletime på Radøy. Poesiformidling til hardbarkede verkstedsgutter. Bakerst en gutt som søker oppmerksomhet. Forteller at han liker å lese porno. - Hva slags porno, spurte jeg da. Da ble han ukomfortabel. Jeg har lest mye pornografi selv, kommenterte jeg. Så tok jeg frem Marquis de Sades virkelig nedverdigende beretning om "Justine". Da kan man begynne å snakke om seksualitetens politikk, og om makt og seksualitet. Det er ofte lurt å begynne i tabuene, det grensesprengende. Så kan man nærme seg vrien samtidspoesi, Tor Ulven, hodeskaller og støv. Det er slitsomt ungdomsarbeid. Men når du får dét blikket, og skjønner at du har trengt gjennom, da er det ubetalelig. Den som har observert Pedro på hans vagabondske vandring i Bergen, kan ha observert et stilskifte. Kajalen synes å være borte. Også den Bob Dylansk blyanttynne barten og den hvite cowboyhatten har forduftet. Pedro medgir at masker og rollebytter har vært en del av ham. Men Bob Dylan er fremdeles et uttalt forbilde. Det var faren som introduserte Pedro for Dylan på grunn av protestvisene, og faren har siden alltid angret fordi han mener Dylan gnåler. - Bob Dylan har påvirket meg altfor mye. Han er et vandrende kunstverk. Jeg beundrer hans kombinasjon av humor og kynisme og hans politiske skarphet, og hans evne til å være kameleon. Allerede som femtenåring oppdaget Pedro melankoliens mørkemann, Leonard Cohen, og begynte å etterligne hans kjærlighetsdikt. Fordi Cohen kretset dypere rundt kjærlighet, makt og Gud enn andre av popmusikkens skribenter. "Da jeg var høy på amfetamin og skrev som en engel" siterer Pedro. Dessuten beundrer han sine foreldre. - Jeg beundrer dem for deres mot og utholdenhet, for at de kom til en helt ny kultur uten å bukke under. De var jo mye yngre enn jeg er nå. Med tanke på det, føler jeg meg som en drittunge. Å forlate Chile, og å flytte til Bergen, betegnes som de to mest skjellsettende hendelsene i Pedros liv. - Barndommen var på mange måter over da jeg var ni. Jeg har sett ting som barn ikke skal se. Lemlestede sjeler, synlige som usynlige, er blitt samtalepartnerne mine, sier Pedro. Både i essays og dikt tar han opp det storpolitiske. Tidligere har han uttalt at han har et manisk behov for å kartlegge bestialitet. - Det er nok mange avkappede hender i diktene mine. - Hvilke drømmer har du for fremtiden? - Skrive en sinnssykt bra roman, og få utgitt noen av de 50 sangene jeg har ferdig, sier Pedro. - Men ting krever mye planlegging. Jeg er blitt en kontordame. Jeg skulle gjerne kjøpt søsteren mi og ansatt henne til å styre hele butikken, og ta telefoner, sier Pedro. - Hvor føler du deg egentlig hjemme, i forfattermiljøet eller blant musikere? - Det gir kredibilitet å gi ut bøker, og å være klok på en tåkete måte. Det er et språk som er lett å bruke. Men jeg trives kanskje best blant musikere med røverhistorier. Mest hjemme er jeg hos "sjæresten" min. - Flere nevner kvinnetekket når ditt navn nevnes? - Ja vel, svarer Pedro småblygt. Vi forsøker stillhetens retorikk. Ingenting skjer. - Hva har du lært om kjærlighet de siste årene? - Jeg trodde lenge at det var noe man måtte ødelegge aktivt for at det skulle gå opp i en høyere enhet, at den måtte ha overlevd en syndeflod for å være verdt noe. Det hjalp ikke akkurat å ha litteraturen og "onkel" Cohen som lærer. Kjærlighet er et spørsmål om makt. Jeg var mektig før. Man må tåle å føle avmakt. Selv mener Pedro at det er sorgen som preger det han gjør. - Ikke en sentimental sorg, men sorg er nok grunntonen. Den type sorg som virker selv om du er på fest. Den type sorg er aldri selvhøytidelig. fakta tidligere vinnere 1995: Leif Ove Andsnes 1996: Jo Strømgren 1997: Herborg Kråkevik 1998: Bergljót Jónsdóttir 1999: Jon Fosse 2000: Dagfinn Lyngbø 2001: Gunnar Kvaran 2002: Sondre Lerche 2003: Gunnar Vikene 2004: Thomas Pihl 2005: Trond Høvik 2006: Ellen Ugelvik silje.norevik@bt.no © Bergens Tidende