Blander dagbok med greske myter

Nordisk Råd-nominerte Morten Søndergaard dro til Italia for å bli språkløs. Nå er han blitt mer ærlig i diktene sine. "Morten Søndergaard, how would you introduce yourself and your poetry?" ble den danske forfatteren nylig spurt.
"Det er et vanskelig spørsmål, men jeg skriver om livet, døden og kjærligheten, i den rekkefølgen, og alt imellom", svarte Morten Søndergaard.

Den danske poeten er på Lillehammer for å gå. Han er der for å gå sammen med Tomas Espedal, og for å lese fra "Et skridt i den rigtige retning". Diktsamlingen er hans tiende, og sikret nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris. Her arbeider han med bloggsjangeren, "Natblog" og "Dagblog".

"Jeg var nervøs, men operationen gik rimeligt. En lille knude som vokser, i vævet, i sproget. Fedtsproget. Må finde en reol til alle de bøger Franca slæber herhen i sin postsæk. Leser som en snægel".

- Hvorfor den dagbokliknende formen?

- Egentlig var det et eksperiment som jeg ikke tenkte å utgi, en slags loggbok som man har på skipene. Det var et forsøk på å være helt ærlig, og åpne opp et større rom i diktene, sier Søndergaard.

I sin siste bok forener Søndergaard hverdagslige hendelser, å smøre matpakker, gre barnas hår, med mer litterære og mytiske utsagn. Den greske myten om Orfevs som skal hente sin Evrydike fra dødsriket, er blitt stående som en myte på diktningen. Orfevs får hente henne på betingelse av at han ikke snur seg mot henne på veien. Men han motstår ikke fristelsen, og hun er tapt for evig.

Hos Søndergaard er Orfevs og Evrydike på ferie i Napoli, eller de bor i København og oppringes fra Disneyland.

- Hva er det som gjør at du oppholder deg i så kjente myter?

- Myter er små maskiner som er gode å tenke med. Mytene er glemte, men vet mye om oss. Flaskeposter som vi kan spore, sier forfatteren.

Så begynner han å snakke om varder hvor det ligger små vardeberetninger; beskjeder, og tidvis mat til den som ankommer. Han tenker på denne kunnskapen som et slags kulturens depot.

- Og det er jo det som skjer når jeg kan lese kinesiske dikt som er 700 år gamle. Det blir som ordkofferter, sier Søndergaard.

Ordet "koffert" dukker stadig opp i Søndergaards dikt. I boken "Bier dør sovende" heter det:

"Så blev det oktober, og kærligheden kom, som alltid uventet, og stillede sine kufferter ind i vores hjerter".

For åtte år siden flyttet han til Toscana i Italia, for å oppsøke en språkløshet. Han beskriver hvordan språket nesten ble noe fysisk. Også kroppen har sin plass i Søndergaards skrift.

- I vår bevissthet lever vi evig, men bevisstheten er stengt inne i en dødelig kropp. Det skaper friksjon. Dette paradokset har skapt mye poesi, og våre eksistensielle problemer stammer fra dette faktum. I det moderne er kroppen blitt en fiende, vi må holde den gående og gående; ved å jogge og å spise helsemessig, sier Søndergaard.

Han forteller at de beste diktene blir til når han egentlig ikke har tenkt å skrive dikt, som på vei ut døren. Tilbake i Danmark er det like gjerne hverdagsklisjéene, et ord snappet fra mannen på bussen som inspirerer Søndergaard, like fullt som evolusjonsteori og vitenskap. Han kaller diktet en form for "skjønn erkjennelse", et sted mellom lyd og betydning.

- Dessuten er poesien et felt av frihet. Det er ingen penger involvert, og det er veldig sjeldent i vår sivilisasjon. Frihet er et ekstremt belastet ord, tenk på alle gangene politikerne bruker det. President Bush brukte det 27 ganger i sin andre tale. Men i poesien er friheten reell.

Poesien er å ikke kikke den andre vei, men stirre livet i øynene

Morten Søndergaard

Bergens Tidende, mai 2007. SSN