Bryllup og biltur

Anna Gavalda
"Ein vakker dag"
Oversatt av Tove Bakke

Lettvint av fransk mester

En god venninne av meg pleier å si at hun langt på vei foretrekker en god begravelse fremfor et bryllup. Utsagnet kunne like gjerne tilhørt hovedpersonen i Anna Gavaldas siste roman, en ung, parisisk kvinne på vei til et landsens bryllup hvor en fjern slektning skal gifte seg. Førstedelen av den 160 sider korte romanen skildrer bilturen mot det grisgrendte strøket hvor vielsen skal finne sted. Alle som har vært på biltur med familien, vet hvilket sosialt minefelt en bilferie kan være fordi man er trykket sammen på klaustrofobisk liten plass over lengre tid. I Gavaldas roman er det den snobbete og ufordragelige svigerinnen som blir harmoniens akilleshæl. Hun er et stort irritasjonsmoment med sitt sykelige hygienefokus og med en familiebakgrunn hvor fremmedfrykten regjerer.

Anna Gavaldas styrke som forfatter ligger i den syrlige, nærmest fandenivoldske skrivestilen, hvor hun løfter frem livet slik det fremstår for de fleste av oss, ikke frisert og nypolert, men som de dagene du kommer på jobb med raknet strømpebukse og pudder på blusen. Her oppstår også skjevheten mellom hovedpersonen og hennes svigerinne, førstnevnte er feilbarlig, uperfekt, uten familie, mens svigerinnen tilsynelatende ikke har noen nykker, men derfor har det. Gavalda skriver gode dialoger, hvilket er en kunst innenfor romanformen, de er korthogde, presise og ofte drepende i sine karakteristikker.

Det sprø «vendepunktet» i romanen kommer når søsknene Simon, Garance og Lola bestemmer seg for å boikotte bryllupet til fordel for å besøke den yngste broren som har sommerjobb på et slott i Touraine. Her tipper Gavalda over i nostalgien i beskrivelsen av søskenflokkens lille flukt fra hverdagen, før familieliv henter dem inn. «Skyld på at eg var søvnlaus og sliten, men plutseleg sat eg altså der og padla i rosa kliss. I ei sky av kjærlege kjensler for desse tre og ei aning om at der og da fekk vi aller siste smakebiten av barndommen».

Bortsett fra et tidvis treffsikkert språk (godt oversatt av Tove Bakke) og fine observasjoner om søskenkjærlighet, fremstår romanen som noe anorektisk. Scenene er gode, men som helhet mangler romanen dybde.

SILJE STAVRUM NOREVIK