”Mitt navn er ikke Nora”
Inger-Margrethe Lunde
Sakprosa Arneberg
Skjønnlitterær roman eller biografi?
Følgene av å bruke levende mennesker som litterære figurer ble nylig aktualisert med debatten omkring Karl Ove Knausgårds selvbiografiske seksbindsverk. Tidligere saksøkte en anonym kvinne forfatteren Rønnaug Kleiva fordi hun mente beviselig å være en av kvinnene i Kleivas roman ”Ingen reell fare”. Noe lignende er på spill i biografien ”Mitt navn er ikke Nora” som omhandler forfatteren Laura Kieler som skal ha vært en modell for Nora-skikkelsen i Ibsens ”Et dukkehjem”.
Gjennom forordet skaper Lunde høye leserforventinger. Laura Kieler skal ha gått bort omtrent midt i skrivingen av et brev om relasjonen til Ibsen, hun skal ha blitt offentlig trakassert, forfulgt og møtt med ”dolkestøt først fra sin mann og senere fra Ibsen”. Det er altså ingen tvil om at Henrik Ibsen er ”the bad guy” og Laura Helmer fremstår som den tragiske heltinnen og forfatteren som ble delvis glemt i ettertiden. Den feministiske lesefryden melder seg.
Dessverre slukker jeg leselampen i skuffelse. Grunnen er flere. For det første har ikke Lunde bestemt seg for om hun er dikter eller dokumentarist. Åpningen av biografien er teatral: ”Nordlyset kan ha vist seg den dagen Laura ble født. Nordlyset kan ha kastet knitrende kaskader av grønne, røde og lilla elektriske stråler over himmelen eller lekt gjemsel og ertekrok med gigantiske, sprakende vingespenn”. Det blomstrende, med-diktende språket vitner om mangel på tilstrekkelig avstand til objektet. Og at vi har å gjøre med en "upålitelig forteller”. Kan vi stole på det som kommer etter dettte? Jeg synes historien herfra blir temmelig tynn. Det er interessant at Laura Kieler skrev en roman, ”Brands døtre”, som et tilsvar til Ibsens ”Brand” og at de hadde et høyst platonisk forhold. Men selve biografiens berettigelsesmotiv – identfikasjonen mellom Laura og ”Nora” fremstår for meg som så spekulativ og uinteressant at biografien er unødvendig. Likheten mellom kvinnene er at de begge havnet i et økonomisk uføre. Ibsen ville verken avkrefte eller bekrefte om Laura var en inspirasjon. Og er det virkelig så viktig?
SILJE STAVRUM NOREVIK
No comments:
Post a Comment