Gravøl for mamma

En av høstens beste debutanter

Joachim Førsund
"Jeg kunne gått hjem i blinde"
Roman Oktober



Joachim Førsund (f. 1971) er journalist og står også bak biografien til Henning Berg. Med debuten «Jeg kunne gått hjem i blinde» viser han et stort potensial også på skjønnlitteraturens hjemmebane.

Døden er en sterkt fremtredende karakter i dette romanuniverset. Hovedpersonen Finn er på vei hjem for å begrave sin mor, og av uvisse grunner blir han værende på hjemstedet etter begravelsen, og får endog jobb i begravelsesbyrået - døden blir et levebrød. Scenariet har slektskap med dramaserien «Six Feet Under», sentrert rundt et begravelsesbyrå og hvor hver eneste episode starter med en ny dødsfallsscene, triviell, finurlig, naturlig eller traurig - som kvinnen som kveles av en pølse. Så banal kan døden være.

Dette fokuset på det kroppslige og forgjengelige preger også Førsunds romanspråk: «Han skjønte at hun tenkte på han de skulle hente. At hun satt der og tenkte på at de hadde åpnet han som en boks med hermetikk. Brettet huden og ribbena til side og lagt hjertet og levra og lungene bortover metallbanken og saumfart alt som var, før de puttet det tilbake og tråkla han sammen igjen med svart tjukk tråd og skrev konklusjonen på et ark».

Men døden er ikke bare traurig, naturlig og uunngåelig i Førsunds roman. Like fremtredende er refleksjonen over forholdet til den nå avdøde, alkoholiserte moren. Sønnens erindringsbilder veves fint sammen med hendelsene på nåtidsplanet. Boken har blant annet et nydelig åpningsscene: sønnens flauhet over moren som når det regnet om sommeren satte seg i sin blå badedrakt i en campingstol utenfor garasjen og lot regne strømme fritt mens hun drakk sin Pommac. Som kontrast til begravelsesbyråets byråkratiske språk, døden som er standardisert i kistemål og skjemaer, står varmen i portrettet av moren. Språket er innovativt og godt.

«Finn tenkte på beina til moren si. De var så brune om sommeren. Brune og spinkle med tørre knær. Knærne hadde sånne krittaktige riller på tvers, de var som årringer nesten. Han tenkte på den grå, kalde pappen som skulle ligge oppå beina hennes. Han begynte å gå opp trappen».

SILJE STAVRUM NOREVIK