Sunday, July 05, 2009

Lette, lande

Å reise gjør meg mildt euforisk, og kanskje spesielt de korte turene. Kanskje fordi forventningene er færre, dette er ingen ferie, men et arbeidsoppdrag. Likevel elsker jeg å åpne døren til rom 319, mitt lånte rom for de to neste dagene, og oppdage at her er veranda, utsikt til fjord og ferge. Å reise gjør meg rolig, kanskje fordi bevegelse er en nødvendighet, eller kanskje det temmer uroen i meg å være på vei. Gjerne alene, ingen forpliktelser utover meg selv. Titte etter sjømatrestauranten vi spiste på sist, komme i snakk med en som skal på samme møte, men vite at kvelden er min og min alene. Jeg har ikke lest en bok på flere uker, sulten har vært borte, men nå Arto Paasilina på flyet og på Gardermoen plukker jeg opp nye noveller fra Kazuo Ishiguro. Disse skal være mitt selskap i kveld. Molde er en vakker by, ikke for arkitekturen som er syttitallskitch, men for utsynet, beliggenhet og for mykheten i væremåten. I det jeg kjører forbi Oskar Syltefabrikk og ser familiene slange seg på forstadsplenee sine, tenker jeg i et ubevoktet sekund at her kunne jeg sette bo, jobbe på en halvstor skole, skrive og være lykkelig. Men jeg vet at det er en bløff, det er å være på reise her, være stadig og ustadig, som trigger denne roen som røsker i meg.

4 comments:

mette said...

bjørk sier dette om følelsen av å lette og lande: lufmolekyler i blodet blir komprimerte av trykket i flykabinen.
det _må_ vel bare gjøre noe med en, ikke sånn "tett i hodet", men kanskje litt fokusert? uansett. du må lette fra bergen snart og lande i oslo.

Silje said...

Ja, det hadde vært fint å lande i Oslo - nærmere bestemt Torshov...

Anonymous said...

fly er den laveste form for reise

Linn Maria said...

Veldig, veldig pent, Silje :)