Endelig en anmeldelse!

Stil og kjærlighet

Siegfried Lenz
”Ett minutts stillhet”
Fortelling
Aschehoug

Evig eies kun den døde

I Henrik Wergelands diktning finnes den idealiserte kvinneskikkelsen
”Stella”, som muse, og som ungdomsforelskelse. I boken ”Ett minutts
stillhet” av den tyske etterkrigsforfatteren Siegfried Lenz ( f. 1926)
er det igjen en idealisert Stella som er hovedfigur. Ikke utelukkende
fordi boken omtaler en forelskelse, den unge Christian som forelsker
seg i sin engelsklærer, Stella Petersen, ”deilig og nonchalant”, men
også fordi boken åpner med Stellas begravelse. Stella-figuren er
dermed ikke bare begjært, ønsket og forført. Hun er også tapt og
mistet, og hva er et bedre utgangspunkt for idealisert kjærlighet enn
døden selv?
Motivmessig er det nokså klassiske grep Siegfried Lenz her tar i bruk,
forholdet mellom lærer og elev, og den sørgendes invokasjon
(påkallelse) av den døde, elskede. Og ved første gangs lesing fremstår
passasjer av og til sentimentale når henvendelse til den tapte Stella
blir for tydelig.
Men det er som stilist Siegfried Lenz gir fortellingen estetisk
tyngde. Han veksler sømløst mellom å påkalle bilder fra en svunnen
sommer, samtidig som tekstens utgangspunkt hele tiden er minnestunden
på Lessing-gymnaset hvor Stella underviste. Vekselvirkningen går også
ut på at Lenz skifter mellom å benevne Stella i tredje person, for så
å gå over til du-form: ”Sånn som du smilte, Stella, da du kom inn og
straks så at jeg røykte sigaretten din. Med en håndbevegelse ba du meg
om å bli sittende”. Historien foregår i den oppdiktede småbyen
Hirtshafen ved Østersjøen, med Ray Charles og Benny Goodmann som
musikalske referansepunkt. Her ved byens Seaview hotell finner den
maritime sommerromansen sted, avbrutt av at Stella reiser på ferie i
en yacht på danskekysten, og til sist omkommer i en ulykke.
”Ett minutts stillhet” er til tross denne dramatiske hendelsen, en
heller stillfaren fortelling hvor styrken ligger i
bildeforskyvningene. Vi følger Christians indre monolog i rommet hvor
den døde Stella bare finnes som ”ruin”, et fotografi ”som sto på et
trestativ foran podiet”. Erindringsbilder fra en romantisk sommer ved
sjøen trenger elegant inn i nåtiden - minnestunden: ”men i denne
stillheten hørte jeg åreslag”.
publisert i Bergens Tidende 14.juni