Intrigegrøten

Globalisert krim med similesyke

«Bakmennene» er Pål Gerhard Olsens åttende roman med bergenser og privatetterforsker Aron Ask som hovedperson. Ulikt andre litteræ­re og sosialt havarerte privatdetektiver lever Ask et stabilt familieliv i en utvidet toromsleilighet på Lindern i Oslo, med hellige fredager:

«Vi pleiet oss selv. Med tente lys. Med Susanne-kyss og klapp og klem. Med raffinerte smaker fra Sirens sørafrikanske kjøkken. Med nøye avstemt rødvin. Med sløv, usensasjonell sex. Helst ikke for lenge etter gullrekka, for da sovnet vi. Slik var det å bli foreldre i moden alder».

Langt mer hektisk er det på jobben. To kvinner mister livet i løpet av den 416 sider lange romanen, og selv får Aron Ask seg en kraftig smell langt ute på Nordnespynten idet han er på vei til klassens gjenforening. En gjenforening som faktisk blir skjellsettende for etterforskningen Ask holder på med.

Det som starter med undersø­kelsene omkring den libanesiske forretningsmannen Marc Batrounis lyssky økonomiske aktiviteter, viser seg å være langt mer sammenvevd og innfløkt enn først antatt. Den unge gymnasiasten og forfatterspiren Anne Lene blir funnet drept, hun har et forhold til Batrouni, men hennes skjønnlitteræ­re forsøk gir Aron Ask flerfoldige spor å arbeide med.

Lenge synes jeg at Pål Gerhard Olsen opprettholder driv og tempo i beretningen, og han klarer tidvis å skape realistiske bilder av livet på den andre siden av loven. «De tok lø­pefart og lempet meg ut med hodet først. Jeg klarte å ta meg for, gikk kast i kast ned en trapp og ble flatpakket av en vegg. Det stinket kattepiss. Mellom noen flaskeskår på det groskitne sementgulvet var det bare benpiper igjen av en mus».

Det som skjemmer fremstillingen er Olsens nærmest narkotiske trang til virkemidlet similen - sammenligninger ved bruk av «som»: «Batrounis norsk fløt like utvunget som Saltstraumen», «papirhaugene tårnet seg opp som sjetonger på et spillebord», «pistolen sank som en kvikksøyle på Sydpolen» - for å nevne noen. Opphopningen av slike bilder gjør at språket virker oppkonstruert.

Den mest sentrale innvendingen er imidlertid hvordan alt henger sammen, her er en grøt av intriger som snører sammen libanesiske småskurker med Aron Asks gymnaskrets, og det på en lite sannsynlig måte.

SILJE STAVRUM NOREVIK