Paul Auster er ikke i toppform

Uforløst om språket som sovemedisin

Paul Auster er en av USAs mest kritikerroste nålevende forfattere. I Norge er han særlig kjent for «New York-trilogien», og kanskje også for ekteskapet med den norskættede forfatteren Siri Hustvedt. Det er lenge siden Paul Auster vandret gatelangs i Paris, ribbet for penger men næret av trangen til å skrive. I dag lever forfatterekteparet på nobel adresse på Manhattan i New York, og skriver i hver sin etasje.

Selv om hun ikke får lov til å lese hans manus, eller omvendt, før bøkene er ferdige, har forfatterskapene satt avtrykk hos den andre. I Hustvedt og Austers siste utgivelser handler det om tap, om traumer et menneske påføres, og om hvordan språket og den personlige beretningen kan fungere helende og harmoniserende. Vi gir ordet til 72 år gamle August Brick, litteraturkritikeren som er hovedpersonen i «Mann i mørket»: «Finne på nye vendinger midt på natten, dikte opp historier midt på natten - vi beveger oss videre, mine små venner, og uansett hvor smertefullt dette kaoset kan være, finnes det poesi i det også, når man bare kan finne ordene til å uttrykke den, forutsatt at disse ordene finnes».

August Brick forsøker å komme seg etter en bilulykke, men også resten av familien er råket av sorg. Datterdatteren Katya sørger over eks-kjæresten Titus som er drept i krigen i Irak, mens datteren sliter med ensomheten etter en skilsmisse.

Men ingen Auster-beretning uten flere lag med fortellinger og fortellerstemmer. For mens Katya bedøver sorgen ved å se på talløse DVD-er, ligger morfaren og enkemannen August Brick våken om natten og dikter fortellinger for å glemme. Slik vikles vi inn i en ny fiksjon inne i fiksjonen, om figuren Brick som plutselig våkner opp som soldat i et vrengt USA - hvor Bush fremdeles er president og hvor landet preges av borgerkriger. Bricks oppdrag blir å uskadeliggjøre mannen bak denne grusomme historien, nemlig fortelleren selv - August Brick.

Til tross for politiske anslag, metalitterære vendinger og eksistensielle refleksjoner, er ikke dette Auster på sitt beste. Språket (eller oversettelsen) er litt for lite nyansert, og motivene fremstår som for mange og uforløste.

publisert i Bergens Tidende