I love when we are apart

jeg sitter på nok en ny adresse, maglekildevej, københavn. jeg dro rett etter jobb, jeg var så fornøyd, dagen før hadde vi kjørt gjennom telemarks mørke skoger, jeg hadde sett en blueslegende stavre seg opp scenen på notodden, og så skimre i sølv som om gåstolsbehovet var glemt ( hun var 79). det var dette ekstreme substratet av lykke, å suse med flytoget i vissheten at man forlot en effektiv arbeidsdag bak seg, et stykke tekst, for hva det er verdt, og så ha hele weekenden foran seg. Og leiligheten er fantastisk, vinen er halvgod. To stuer, stukkatur i taket, et spisebord, et museum av støv, og all denne forstadssøvnen som legger seg over det hele. sommeren har gått så fort, det var så rart å fly fra det hjemlige molde, i alle fall har det vestlandets karakter, og "hjem" til oslo, og til villaen som bare er til låns, og hvor jeg lot gresset vokse så høyt at jeg måtte kjenne på mine verste sider da jeg ringte deg for å spørre om det, og jeg tenker på, og savner en stemning under festspillene, det kom helt ut av det blå, jeg var alene og kvelden var ikke ung, den var så skjør og sterk, det var et helt orkester, og det var forfatterens tydelige stemme, møt meg, møt meg, møt meg.