Come back from San Fransisco

Det er noen album som ikke forvitrer, som er like gyldige i dag som for fire år siden, og Magnetic Fields maksimalistiske prosjekt 69 Love Songs er definitivt blant dem, for meg henter platene fram et helt annet land og en annen geografi, Glasgow tidlig totusentall, kveldene på det fantastiske og bortgjemte te-stedet Tchai Ovna med vannpipe og intimkonserter, studentteatret og de skjønneste tyske venner du kan tenke deg, but thats not the point. Plata gjelder like mye nå, når du suser oppover de seige og deilige bakkene mot Tarlebøvannet hvor steinformasjonene mimer et gresk amfiteater, i alle fall i blikket ditt, og da er du i Athen med litt.vit-gjengen og har den beste uka på flere år, men nå stavrer du oppover med friske skritt og hele vidda er tåkelagt, du ser bare stien og noen nærliggende varder, og det forviller deg litt, men du går videre i faste tre timer, til du når det nye Fløyen-platået og turistene som har tatt den enkle veien, banen og som drikker kakao fra den døgnville souvenirbutikken, og du har vann på flaska og vin i drømme, og ikke minst 50 spilte sanger som kruser og slynger seg i kroppen



I should have forgotten you long ago
But you're in every song I know
Whining and pining is wrong and so
On and so forth, of course of course,
But no, you can't have a divorce

I haven't seen you in ages
But it's not as bleak as it seems
We still dance on whirling stages
In my Busby Berkeley dreams
The tears have stained all the pages
Of my True Romance magazines
We still dance in my outrageously beautiful
Busby Berkeley dreams