Krypdyrdrøm

Skal du bli
skal du gå?

barna venter utenfor musikkskolene
de fryserpå fiolinfingrene sine

femten lobotomerte pasienter
tramper takten på trappen

forretningskvinnene rasker med seg
usynlige gaver fra flyplassbutikkene

her hjemme middagen snart klar,
snartfrossen som en isbre.

Hele repertoaret av kjærtegn
regner gjennom ansiktet ditt.

Ungene venter inni betongen,
spiller på skyggemunnspillene

Ansjoser klamrer seg til kokeplatene

tre dikt, rue charleroi

ATLASTAPET

min mor tapeteserer
atlaset i taket, bestemmer
verdensdeler

skiller mellom tettsteder
flyplasser og oerken

krysser av alle stedene
hun har lett etter min far

lar malingen dryppe mot
lineoleumsbelegget

stoerkner sorgsakte
et sted mellom
fjell og uferdige groper

MINNEBOK

en forlatt huske i vinden
barnehagen fratatt alle lyder
sandslottene i ferd med aa regne bort
det kjoelige lavtrykket mellom ribbein og lunger

Enkelte fraser gjemmer seg i den utdoedde bokhandelen

glir sakte gjennom haaret mitt

KRATERHEMMELIGHETER
joggeskomerkene vi setter
i hverandre vises paa
roentgenbildene, ligner
tunge oyelokk

hun drar dem opp
med fingerkraft

finner kraterne av
mors fyllekuler og
broedres innelaaste ord.

( mens vinden gled)

Agnes har glemtnavnene våre,
og fortellingene om seg selv

hun husker ikke lenger
årstallet for sin fødsel
eller fjordveiene inn mot naustet
der hun våknet en natt foran speilet
mens vinden gled gjennom en skyggefull kjole
som fortsatt luktet av hvitt

og verden var blitt
en endeløs rekke
forsvinningspunkter,
aldres nå
oppløses som jeg

med lydløse pulsslag

TORDENSOMMER

Sommerens tid
når barn sitter ytterst på himmelkloden
med svingende føtter
og ser sitt verdensoms dybde
uten å svimle

Sommerens tid
det ferdige slottet i sanden
Barneskjelettet
Kraniets tomme hus
med de røde skygger og solskinnet utenfor
Mot spaden og spannet
kryper sjøen som et rovdyr
trekker seg tilbake
Mine år av henders verk og undring
hviler på dens blanke rygg
og fraktes bort

Sommerens tidens kveld
når jordisk hav og himmels møte
blir en linje av forråtnelse der ute
brakt til min erindring
av en brå og farlig vind

Og du min kjærlighet
din skygge ligger gjenglemt
ved foten av et sandfjell
I nattens tid snublet lynet over deg
og skyene støtte sammen i smerte
Nå når regnfrø prikker ditt bilde i havet
og ekko av torden jager meg i hus
vokser du sammenkrøpet som et foster
slår du din knyttede neve
dypere inn i mitt mørke
med lysets hastighet

Kate Næss ( Mørkerommet, 1964)

Noen banker på min dør/ noen puster forsiktig der ute

det klør lett i en allergikergane, et vintereple avsetter små flekker av ubehag mellom tunge og lepper, blikkene fra menneskene på datasalen er umiskjennelige, men okey, folkens, nå er eple dødt, det ligger et lite epleskjellett mellom kate næss sine samlede, lapp om freds-demo og min vunnede telefon. den bråkete knaskefare er over.

jeg sender melding til I klokken ett i natt, sorry, ingen svømming, legger meg nå, og verden er fylt til randen av snø. Men jammen er ikke kroppen ute av sitt somnia allerede i sjutiden, og kan lese melding om at stavrumklanen er representert med enda ett vinnende vesen, en Stella, en Frida eller en Sandra, jeg har lagt inn en stemme for stjerne-stella, men så lar jeg tausheten tale, time will show.

det lukter plutselig av en gammel kjæreste på hovedfagsrommet, og det burde ikke være lov. tiden har likevel satt en trappegrind mellom da og nå. takk skal du ha, tiden.

abandonned letters in a game of scrabble

Ro, harmoni og konsentrasjon er gjenvunnet. Sitter halvveis barbent i arvet morgenkåpe fra mormor, og formulerer nye setninger til min prosjektbeskrivelse. Ukens siste frokost med pesto, tomater og myk mozarella over ristet brød er fortært. Foruten at søvn ble avbrutt av skrikende skiskyting, har denne dagen et pent potensiale. Sommeren er sikret via jobb i kulturredaksjonen i glasshuset, og jeg venter i spenninng på belgisk telefon som bestemmer om påskedestinasjonen blir særs lokal eller internasjonal.

Margarittene i Teglverket

mm, nå ville jeg egentlig poste en bit av gryttens vakre tekst som nyss ble lest til pianoakkompagenment i teglverket, men platen er gjenglemt i barndomsheimen, og fragmenter er nå en gang fragmenter, det hele var vakkert, minus malplassert smalltalk bak ryggen min. Tre år siden sist, men like fint, nei, bedre, mer trøkk og energi, og en vokalist som rufser meg i håret, og en oppvarmer som traff et eller annet i mitt venstre hjartekammer. Å, så fint det var!

VINTERHAVNEN

Nå lytter vi stadig lengre avsted
Får
en morgen tingene sanser
Stenenes stumhet
Konkylieører

Hører
sommeren tasse gjennom
og bort med gresset
Et stort grønt dyr
som i en brøkdels drøm har vist seg
stjålet i det blanke på trærnes blad
reiser i landskapets mimespill
den lange veien mot vinterhavnen

Tyngre og tyngre
blir det balanse i alt
Flyter solen ut i sin smeltedigel
som du skal omformes i mitt liv
Reiser snart ingenting gjennom havet
som du
forstenes langsomt i mitt mørke

( Kate Næss)