Som ung skrev jeg brev
bølgende lange
papirets melk
fløt gjennom linjenes greiner
rytmene rakk
over et deg et meg, et da og nå
i fortellingens flettverk
falt avskjed og ankomst
sammen og bort:
I går hørte jeg de skitne togstammenes klare sang bak forstaden
jeg drømte om Atlanteren, tung og urolig
alene i kjøkkenets skarpe lys
betraktet jeg håndflatens meningsløse mønster
de blå rosene skjelver i rommets kjølige mørke
jeg fortaper meg i en sang fra radioen
og i minnet om pusten din,
jeg har glemt ansiktet ditt.
Det snør.
( fra Dikt i utvalg, gjendiktet av Markus Midré)
2 comments:
Nydelig dikt dette... denne boken må jeg skaffe meg...
ja, søren ulrik thomsen ble en døråpner for meg, for tiden en slags mal, noe jeg mer eller ubevisst vurderer andre dikt opp mot. denne evnen til å la konkrete observasjoner falle så nydelig sammen med tenkning, og samtidig være språklig nyskapende. All beskrivelse blir så reduserende, les diktene.
s.
Post a Comment