Wednesday, February 16, 2005

Me and you, and Hercules

a year is just a drop in time
it cannot touch the female form in my bed
she is just a friend of mine
in the dark she knows the touch of my hand

let the music play like you want it to
let the sunshine light in your hair
let the moonlight play at your feet
and softly linger there

her words profane, her mouth divine
I try to sympathise with both sides...

(Mercury Rev)

L´oh! Dette er en sangen som spilles på full styrke i den grønne Ikea-stuen med gamle møbler, nye forsterkere, Dali-kunst og blomsterbilder. Dette er sangen som får meg til å trippe med asfaltsteg nedover Kalfarveien, forbi min eføykledde, gamle skole, forbi åstedet for sykkeltyveriet og kulpen hvor jeg falt langflat. Som Elvis Costello sa, å snakke om musikk er som å danse til arkitektur. Skjønt, jeg skulle gjerne danset til arktitektur. Men lytt til den sangen. Oh yeah.

Ting ordner seg tilslutt. Men lider av lettere akademisk adhd, en rastløshet som frikobler rumpe fra stol, hode fra tekst, og fokuset forvitrer som gamle gaustad sykehus. Akkurat nå vil jeg bare skrive, bulimisk eller anorektisk. Langt eller kort. Skrive. Jeg finner inspirasjon overalt. Hos artikulerte professorer og selveksponerende programledere, musikken, menneskene. Aj. Aj.
Jeg har vært en ørkenrotte på let lenge nå. Jeg fortjener væske.

Neste helg skal jeg kjøre snøgg. Snøgg er verdens vakreste ord. Det er herved vedtatt. Snøgg innover fjordene, mellom fjellene, utsikten, den evige utsikten innover fjorden, innover, innover, innover. Når man kan sitte i timesvis på hytten for bare å se innover fjorden, da er man voksen, sier min far.

Men det er noe med veiene og avstanden mellom husene, det er noe med følelsen av å kjøre på disse fjellene. Tilslutt ringe på Bekkefaret tyve. Min godeste farmor. Smilet til min godeste farmor. Klemmen, varmen og kjærleiken. Leve klisjeene!

Nå venter jeg derimot på straff. Har brukt udødelig lang tid på å ikke anmelde romanen jeg skulle ha anmeldt. Håper redaktøsen har harelabbene på.

Og så, middagsinvitt. Jeg elsker middagsinvitter. Særlig i klassikerkollektivet i Prof. Hansteens gt. Residensen med duft av indisk grønn kylling, bokhyller og studiekamre. Min kamerat Vidnes har vært på en liten forlagsodyssee, og jeg venter spent på referat. Skal han vende tilbake til sin Pessoa-pult på Sydneshaugen, blir han eksilert forfatter på Gotland, eller rett og slett en ufordragelig forlagspamp i Oslo ( det siste var selvsagt svartsyke i annen). Vent spent på forfølgelsen!

6 comments:

MGL said...

Det var ikke Elvis Costello som er opprinnelsen til det sitatet. Her er en hel webside med forskning om emnet. Det er nok eldre enn som så. Men han har sagt det, altså. Og han var tidlig ute.

Du var vel ikke på det seminaret med region og litteratur idag (det er ales/sommars dag), og har du i så fall noen notater, og kunne jeg i så fall ha sett på dem?

Anonymous said...

herr pedant,
jeg har notater, men de er særs fragmenterte,
audun og jeg ble enig om at ls holdt en tretimers forelesning på halvparten av tiden, rakk knapt trekke pusten. Det beste du kan gjøre er å maile S, kanskje du kan få manuset. Og da må du gjerne maile det videre til undertegnede.

Vær lykkelig du har fått en sti på siden min:)

ha en fin kveld!

sofasilje

Nils J. Nesse said...

Det den godeste Declan sa var:
"Writing about music is like dancing about architecture." Det er ikke så stor forskjell, men det er litt bedre enn det du sa.

glassdråpe said...

ord sentrifugeres, og kommer ikke ut som de burde, takk for korreksjon!

mvh,
Silje.

MGL said...

Jeg traff LS på jazzforum idag. Han var i slaget, og hevdet han ville maile meg manus. Takk for tipset. Og stien! Jeg må lage omvendt sti når jeg er edru.

glassdråpe said...

da tenker vi dealen er slik at du videresender til meg, det var mye å notere, for ikke å snakke om fordøye på to timer. Egner seg best å lese i ens eget studiekammer. LS på akademisk LSD, eller noe sånt.

alkoholiserte stier er de beste, forøvrig.

ha en glimrende helg!