Thursday, December 09, 2004

mellom kakekvinner og kondomer

"tør du snakke i mobil på bussen", spør mamma der hun henger vokalt i en tynn telefontråd fra sin rekkehusresidens på askøy og til avkommets sølvgrå sony ericsson, hardt kneblet av neglelakkfalmende fingre. mitt sosiale rotasjonspunkt er da en forlenget del av min postmoderne identitet, for ikke å snakke om den kroniske trangen til å bli underholdt. å sitte stille på bussen i ti minutter. nei, det går ikke.

mitt selv sivilisasjonsskades med virvelvindens hastighet. jeg husker da jeg gikk i jonsvollkvartalet og dan børge akerø dro opp en heftig plommerød og mastodont telefon på slutten av 90-tallet. den stod perfekt til ditto dress. skadefryden dunstet fra tungen da jeg hånlo av min egen observasjon framfor de som ville høre på.

kusinen min pleier kalle mobilen en kilde til frustrasjon og glede. denne dobbeltheten har blitt dens appendiks. for var det ikke nettopp håpet om heftige sms som punkterte kyskhetsløftet om aaaaldri kjøpe telefon da jeg i russetiden slo til med en mursteinsmotorola, og sendte forsiktige pip til per i stavanger. jeg hørte lite fra den rødkleddes telefon.

siden har denne frustrerende gledestasjonen bare fortsatt å følge opp sin iboende djevelskap. det er tilsynelatende så forsiktig å sende en melding. "vil du møtes i paris". selv vågale invitasjoner blir sminket ned til det subtile i liten skriftboks. det er så mye enklere å skrive det enn å si det. den gang endte det i kjærleik. men hva med alle de uteblivende svarene.
det er en tikkende stillhet.

verst er sms-bombene som avbryter hver samtale, forstyrrer det her og nå, øyeblikket som er essensen i en samtale mellom to hoder. for telefonenen har automatisk prioritet. til tross for at nitten av ti meldinger er metatrivelle. jeg ble rent forvirret da min venninne spurte om tillatelse til å sende en melding da vi spiste middag. hun så fjernt på meg da jeg i vanvare hostet frem telefonen min fordi jeg trodde hun ba om å få låne den.

men ja, mamma. jeg snakker overalt, benytter en hver anledning til å sende en tekstlig klem, fylle tomgangstid med en venns stemme og projisere privatlivet mitt over på den som nærmer seg min offentlige intimsfære.

*****

"Samfundet er gjennomseksualisert. Men mitt sinn er purt" - et oppgjør med selvets tabufisering av innrømmelsen av et seksualliv

Jeg fortjener offentlig refs. Ris til egen rumpe. Til tross for raddishedning av en pappa, og en mor jeg kunne vrenge mitt eget udyrs innside til, til tross for at jeg til enhver tid bruker all min energi på å være P.K. ( Politisk Korrekt), frimodig som faen, så stusser jeg offentlig og vrir mitt øverste kuleledd i heftig rotasjon da kunde spør mannen i fruktdisken om de ikke selger kondomer i butikken. "nei, så ublu du er", må ha vært min tankes kommentar, skjønt nå er den fortrengt i underbevissthetens skammekrok. innrømmer du offentlig at du har et seksualliv. jammen, det var interessant! for onani og samleie, perverse gleder hører privatlivet til. røp for all del ikke at du skaffer deg denne glede for egen hånd. nei, la oss fortsette å projisere underliv og seksuelle troper over avisene til trøttheten tar oss. men la tausheten fortære det private.

6 comments:

stina said...

Argh.
Gårsdagen var sirupstung og regnværsgrå.
Jeg beklager at en potensielt koselig middag på Jonsvoll ble punktert av trang til el.-kommunikasjon og mitt infiserte tungsinn.

Pjotr said...

Jeg begynte en kommentar til denne posten, men den tok litt av så jeg postet den hos meg selv heller. Du finner den her

Tom Henrik said...

Som første tekst ut i dag var dette humrende hyggelig. (Det kan sees i lys av at resten av dagen vil bli tilbrakt med (u)pirrende pensum, men det velger jeg å ikke gjøre.) Forslaget var egentlig Mobilfrie Dager, nesten å betrakte som et (nytelses)fluidum på resept.

hilsen
Tom Henrik

Som fryder seg over mennesker som gjør et lite nummer ut av diskre mobilbruk når de ikke sitter alene ved et bord.

glassdråpe said...

Bille: ingen unnskyldning nødvendig, må vite. Og hendelsens tilstedeværelse i paragrafen overfor skyldes ene og alene min fortumlede reaksjon.

Tom: Lykke til med pensum. Vi er på samme vei. Men det er snart jul, og det blir julelys på trærne uansett.

Pjotr: I ll go check.

ø said...

Du har rett, Silje: utviskinga, tåkelegginga eller omorganiseringa av dei gamle skilja mellom privat/intimt og offentleg, enten det er i media eller på bussen, gjer ikkje at vi får mindre problematisk forhold til det. Tvert imot, kanskje. Ein ting er jo er jo at intimsfæren blir handelsvare, og det er ikkje spesielt bra, men det er vel nettopp det nevrotiske forholdet vårt til desse tinga som opprettheld marknadsverdien. Intimitet er kanskje alltid enten eit knappheitsgode eller eit overflodsfenomen, alt etter kven ein snakkar med eller når på døgnet det er, du får anten altfor mykje eller altfor lite, og mobilkjattring på bussen er ingenting mot storfamilier på eitt rom, dormatorier, opne systover, brakker, eller skipslugarane på amerikabåten. Statistikken fortel at både foreldre og besteforeldregenerasjonen vår hadde meir sex enn vi, så den seksualiseringa ein snakkar om er vel nettopp det: noko ein snakkar om.

Mariann said...

Du er ikke alene i denne doble seksuelle verden. Som ansatt for femte året i butikk med alt mulig, rødmes det fortsatt lite kledelig når kunde kommer med kondomer. Kaken ble toppet med melis og glasur da tredve år gammel dame kom og spurte om 1. vi hadde kondomer, og 2. om jeg visste noe om størrelseforskjeller på menn og kondomer. Med en farge faretruende lik ketchup, overlot jeg henne ondskapsfullt i kjekk butikkekspeditørs varetekt og stormet tilbake til min trygge kjøttdisk.

Må vel kanskje nevne at det noen ganger er veldig så artig, som når femtenårgammelt kjærestepar på rollerblades kjøper en pakke kondomer, en haug med smågodt, og betaler alt med oppsparte småmynter&ukelønn, selvsagt akkompagnert med fniselyder fra betalende småjente. Det kan få hvem som helst til å heve seg over rødmenivået og la lattertårene strømme på bakrommet.