Dumskap falleri fallera

Å, så dum eg er, tenkjer eg, på våt tyggisasfalt, på kyrkjegolv, i regnet som fer gjennom byen, du vassdrope som blandar deg med lydane frå fotballhyla, skipsmotorane, ungen som gjespar under kyrkjekonserten. Eg tør ikkje sjå på deg, berre kvile augo mot tomrommet etter at du har gått. Eg kunne fortelje deg sytten forteljingar, imitere ei ballerina i mitt turkise tyllskjørt, men gripe augneblinken, aldri!

verdensgitarist, samt ingrid espelid et JORDBÆRSUPPE

Eg har sett Ingrid Espelid Hovig ete jordbærsuppe på Bølgen & Moi idag. Ho var like skjønn og ungdommeleg som da eg intervjua ho telefonisk ifjor, lett kvitrande frå Oslo. Ho klaga heller ikkje på maten.

Eg skriv om klassisk gitar. Det er kjekt, og eg googlar i veg for å drive research. Eg skal intervjue David Russell som vann Grammy i år for beste soloutgivelse. Det er Bergen Internasjonale Gitarfestival for tida.

I går drakk eg raud og rosé på Altona i lag med Natasha, Madeleine, Heine, Øystein, og etter kvart alle vinspesialistane i denne labyrinten av stein og mjuke sitjeplassar. Eit høgdepunkt var å drikkje dyr Amarone-rest etter at porten var stengd.

No må eg tilbake til koffein og gitaroppdatering.

Gare St. Lazare

ikke et bilde, ikke noe kan kalle det tilbake, baren har flasker på en lang rekke, innholdet glir ned i kroppen, drar med seg språket, mitt ansikt får ekko i ditt, vi faller tilbake i opprinnelige posisjoner. Vi konfererer med ansiktene til menneskene bak forhandlingsbordene, blikket farget med teaterhvitt.

Små ruiner av oss. Sorte kjønnshår på et avrevet laken, telefonbeskjeder skriblet med blyant. Jeg har fortsatt et hudrift der hvor bandykøllen streifet fire fingerknokler.

Og ikke noe av dette er egentlig trist. Jeg går gjennom fotografiene, du hviler hodet ditt i parken på Nygårdshøyden, kiler søsteren min så hun blottlegger blåbærtunge og røde tenner. Et bilde av de hvite korsene ved D-dagsstrendene i Normandie. En serie lyder bringes tilbake, noen som hadde seg på Omaha Beach, noe med det smakløse ved USAs monument over seg selv. Mellom bildene konserveres linjene, noe du puster meg inn i øret, en frekk kommentar, en irettesettelse, en av dine skarpe kommentarer.

Pusteevnen svekkes om natten. Det hvite nattøyet har flekker av fargeløs, salt sekret, varmen utenfor kan ikke skilles fra soverommet. Du arbeider repetitivt med det samme motivet. Øynene mine er festet mot det røde i radioens tallkronologi. Her i det ordløse forsvinner vi kanskje. Jeg kunne nå deg med hånden, arbeidsbordet er seksti centimeter fra madrassen. Fingrene finnes ikke lenger i synsfeltet, kroppene utenfor hverandre.

Det skarpe arbeidslyset. Jeg velger det ikke vekk, hodet er tungt av det søvnige, tankene bare flyktige. Jeg kunne valgt et annet rom, lukket dørene, sovet i den tomme gjestesengen, men jeg blir liggende, observere deg arbeide, vake mellom søvn og en slags sløret våkenhet.

Tegningen din av øyet som kamera, blandingen mellom abstrakte momenter og det klare øyet på et lerret. Et klart minne av toget som forsvinner, alt som er igjen, en flekk, lukkertidene konserverer bare en høyrearm som vinker.

Du, drivhusblome

Kjære, vakre M.
Korleis var Normandie? Kjekt? Fann dykk eit auberge som lignapåskeslottet i spøkelsesstaden? Godt å vere heime i huset att?Eg har hatt ein god søndag. Vakna dog 14.20 som er i seinastelaget sjølv for ein søvndronning som meg. Til alt hell vart eg lokka ut av huset, og opp bratte fjell, gjekk mot Fløyen, og drakk rådyr kaffi og delte ei vestlandslefse med Hallgeir. Så rakk eg ein dusj før Aslak og eg såg filmen om Charles Bukowski, den var ganske god og inspirerande, alt som handlar om skriving er visst inspirerande for tida .Etterpå hanka eg inn Øystein, vi drakk kaffi og øl i akvariet, der eg var med deg. No ligg eg i senga og skriv mailen som vart påtenkt på veg heim. Så mange fine hus i denne byen, der ligg folk og søv, medan byen er heilt stille, og eg lurer på korleis dei ligg i sengane sine, rygg mot rygg, i ei kjærleg skei, eller blindt med atlatne auge mot eigne draumar.Ja, det lurer eg på.Glad i deg, og eg kjem til å sakne deg i raudt.

Klem s

Hun ligger begravet midt mellom togstasjonen og motorveien hvor de gule bussene som kontinuerlig kjører forbi. Du kunne skrive at det var en lettelse da hun døde, tanken på at kroppen oppløses, at hun glir inn i det anonyme, organiske, innrisset av navnet hennes mot sammenfiltringen av jord, knokler, enkelte hudrester.

Ikke noe er vakkert som et brannskadet menneske, hudlagene som flerres av, koloreringene i huden som stadig er i forandring, skrikene når kleslagene kleber seg til lærhud i ferd med å støtes bort fra kroppen.

Forskere tar bilder av henne, alle deler av kroppens overflate festes til kameraet, det taes doble kopier av hvert fotografi, hvert bilde limes inn i røde albumsider, journalene er mine kjæreste minner, det sanneste som finnes om kroppen hennes.

Hun er låst inne i et ansiktsuttrykk, minimale leppebevegelser, enkelte skjelvinger i øyelokkene er alt som kan registreres av forandringer. Hun liker oppmerksomheten. Kroppen hennes blir objekt for medisiniske leksjoner, ukentlig stiller en gruppe medisinerstudenter seg rundt sengeposten, worst case scenario.

Fire år tidligere fortalte hun hvordan hun ble født altfor tidlig, navlestrengen tjoret dobbelt rundt halsen, hvordan hun levde de to første månedene i et gjennomsiktig akvarium. Hun hevdet å ha minner fra denne tiden, dette absurde stadiet mellom forvokst foster og menneske. Hun styrte pekefingeren min i retning av fødselsmerket, en rød grop i huden der hvor tangen har satt et tydelig merke.

Så sent som hun dør, jeg sitter her av plikt, av tvang, og observerer en ikke-kropp artikulere vokale lyder uten sammenheng. Det hender likevel at jeg gripes av trangen til å berøre henne, om det er et uttrykk for mange års kjærlighet, eller bare et vilkårlig streif av begjær, er ikke godt å si.

1
min søster, adolfine, misliker navnet sitt, stryker det bort fra ringeklokken, alle navnelister, og familieinvitasjoner, bare postkassen er ennå ikke oppdatert, forteller ingenting om at far har flyttet ut, og at adolfine har blitt født på den verst tenkelig måten, navlestrengen knyttet to ganger rundt halsen, fremtredende blodårer og hjertelyder så svake at de bare så vidt registreres elektronisk.

2
selvskadingen fortsetter også etter fødselen. hun hopper fra brokonstruksjoner, brekker ribbein,slår hull i skallen, må alltid hentes på sykehuset, ler det bort, viser alle pillene som hun har gjemt unna, legespriten hun har stjålet, kniper meg i sideflesket med sin anorektiske pekefinger, forventer latter

tilfeldig funnet dikt i veven

billeder avler billeder
som ord avler ord
idiotisk promiskuøst
med deres små klaprende kønsorganer.
Det giver hovedpine i længden
og døden forandrer ingen.

espen andersen

innriss

hendenes slag
mot en annens ansikt
eller vag veiving
hun vinket ikke
hun var i ferd med å drukne

så mange ansiktsfortellinger
som leses feil
et kjærtegn for mykt til å kalles ømt
et slag for slapt til å kalles kjærleik

hun har disse sporene i ansiktet
en familietavle
fire slektninger forsvunet
i tarejorden
tilsynekomster og forsvinner
som har strammet ansiktet
anektert huden over kinnbeina

du leser at tårer er ruinerte
symboler, tårer snakker når
språket ikke vil tale

om kroppene våre
opplyste, mørke, utenfor rommet
langs elven og oppbevaringsboksene
aldri tilslørt av tidens skrøpelighet

asfalten kjenner oss
kjenner tyngden av skrittene dine
presset du legger på stien
mellom hytten, parkeringsplassen
avtrykket av hodet på puten
fingermerkene på ryggen min


få ord er risset inn i kroppen din
ikke noe kan leses ut gjennom porene
bare lyden av vannet du drikker
risler ned mellom ribbeina er tydelig
derfor må jeg spørre, legge press på fortiden
du holder den nede i kjølig vintersjø
et risp, et arr skriver seg inn i pannen min

et postkort, et fotografi,
fragmentet løst festet til en korktavle
med tidspunkter for tannlege
enkelte fødselsdager
bilder av venner
en nymalt benk i blått på santorini

her henger hun du ikke husker navnet på
hun navnløse, tilforlatelig anonyme,
som likevel legger ansiktet sitt på kopimaskinen,
forstørres og forstørres
og presser seg inn i det som er
skriver et arr ut gjennom pannen min

"Poeten er en opprører og en ildpåsetter"

Maktspråket er lineært. Det beveger seg stivbeint langs en logikk som vi alle er opplært til å tro på og godkjenne. En poetisk grunnholdning forstyrrer dette systemet. Poeten er en opprører og en ildspåsetter og vil alltid være utsatt for maktspråkets automatiske overrislingsanlegg.

Derfor tar jeg ordet tilbake. I trass tar jeg det tilbake til det store, ikke-lineære og farlige felt der det skal få sirkulere, mørkt eller lysende.

( Torild Wardenær, "Liten poetikk", Lyrikkmagasinet)

manifest

ingen sang ble spilt til det siste
du stenger rommene med svareren, automatstemmen, litt latter fjernt fra nå

senere, brevene, de hverdagslige skildringene av øl, empanadas, landsbylivet, den tørre huden til huseieren, veikartene i ansiktet tiden har tilegnet seg

noe flenger årene, åpner et avlukke, dette innkapslede som kroppen hadde glemt.

hører en samtale på bussen, kjenner en lukt, en katalog over deg.

Brent kaffe, kokende vann

Uringul kaffe
brenner såret hud
rifter fra en gammel
ferie i porøse berghyller
en revne, en sprekk i kroppen
du skriver dine postkort for hånd
lik et dikt som datt ned fra himmelen
søkte ingen avsender

brent kaffe, kokende vann
åpner det myke, mørke i skinnet
alle deler av kroppen hans på din beinløse
tunge
rygg

alltid trygg, alltid ute med vinterhud
månen gir fjernstyrt massasje
mot framstikkende kuler, knuter
som stikker fra det leppeløse

I skrinet finnes ordene
de skrittvise avreisebokstavene
fulle av flekker, søleløse områder
sandstranden preget av reisefeber

slagget plukkes opp fra gatene
den størknede posteien på sorgleppene dine
farvel står skrevet i neonlys, en rosa blinkende
bevegelse,
kroppene venter hjemme
baconsår i oppvaskkummen

Lumbricidae

( til a.b.l.)

en morgen gjemt mellom våte
gresstrå, iberiasneglen på flukt
mellom tærne

jeg kan ikke lenger huske
de gyngende bokstavene som gled
over leppene våre

humusjorden overskriver hælsporene
minner fra gater, fjellstier, du ble
med som en tanke

det går alltid måneder, det gror løse
avleiringer under neglene

nattkjolen overlever morgendugget
det rakner litt i sømmene
der hvor hendene strekker seg mot
ditt ansikt, en fantasivekst
graver ganger i jorda
ved å ete seg gjennom den

turn off the highlighting

noe du har glemt
det finnes alltid grunner for å gå tilbake
ringe på, la henne se deg stå utenfor
det er fortsatt ubetalte regninger
en uoppgjort middag fra et fancy sted
en genser som aldri i livet kan passe til henne
det flaue diktet du kladdet ned

har hun en kasse med ditt navn på
med tegninger over rommene, bevegelser, flyt
finnes kartet fortsatt et sted i kroppen
har du dekket alle sider ved henne

du hater tog fordi du kjørte elleve timer
østover for å slå opp, skrev ned monologen
noe med at du ikke orker telefonsamtalene
at du savner friheten, at hun er kløft, en bylt
om foten, blitt en strek i tilværelsen

kanskje skal dere gå, glemme hverandre
eller kanskje lengte litt, noe han sa som ingen
andre kunne sagt, i alle fall ikke på samme måten
hennes metode for å omfavne verden, hennes harde
lugging når hun blir sint

dere ringer hverandre, bestiller nye hotellrom
i en by som ikke har fått sin historie, hun har farget
håret, sier hun, sender deg et bilde på mail
kanskje burde det bare fortsette sånn,
kanskje burde hun være et postkort langt borte fra

Prospekt

Dette er huset vi bor i
et gitter mellom bakgården og gaten
trappeoppgangen med naboklagene
inn den lille glipen i postkassestativet

vi kranglet for høyt på kjøkkenet
vi krangler for høyt på verandaen
vi skulle snakket mindre, tatt mer på hverandre
døyvet angsten for det som skulle komme

en tomroms med fungerende ventilasjonsanlegg,
badekar og en stillegående oppvaskmaskin
det burde bråke mer i tingene, hvitevarene
nettene er så frie for traumer, whiskeyredselen

vi kunne flytte til en annen adresse
helt tilfeldig zetlitz gate, strangebakken
et gammelt hus som varer lengre enn oss
som har inngått kontrakt med det tidløse
en gang fylte du et rom bare med hendene

vi trengte ikke møbler, isoporkunsten, lysestakene
nå sover kroppene våre, flettet sammen, viklet inn
i hverandre, løse armer, ben, brystene flatklemte
mot din rygg, tenk om noen våkner
ser oss utenfra

til fredrik, liksom et minne

lar meg lugge deg i håret, og du kan
si at det er deilig, at hvert hårstrå er koblet
til noe mer, minner om noe annet, at måten
hvert hårstrå vokser på alltid vil ha noe å gjøre
med denne bevegelsen en natt, en forfyllet natt
på stedet uten adresse, uten tegn til liv fra andre
enn oss, du jeg, fredrik og alle byene vi ikke har besøkt
moss, krakow, praha, nattogene som vi ikke har
kjent slynge seg nedover europa, riste som en gyngestol
i natten, ligge halvvåken med passet i handa, vente på vaktene
og kjenne innrisset av stempelet, lik som jeg lugger deg nå.

Det kom noen midt i en setning, noen tok deg og forsvant,
et fotografi festet til kjøleskapet i en trådformet linje, noe din
mor sa til deg da du var fjorten, noe om et forhold, du jeg noe jeg sa
setningene mine fire glass seinere. Er det deg som sender en myk beskjed
inn ørekanalene, får de små flimmerhårene til å vibrere.

det håndkletørre eller fuktige, nyvaskede flassete, det kan flasse julegateaktig, snøflaklignende hudskjell i håret,
jeg vet ingenting om det lukter femdagersfyll, eplesjampo, dårlige dager, frisørregningene eller tørket gele, du glir ut av denne åpningen som var oss
mellom de lakkerte fingrene mine, lar dine tynne strå av forhornede overhudsceller glippe, lukker en luke, til ingen enkelthår blir igjen.

Det finnes et lite skadedyr ved navn panegyrikken

Hva er bedre enn debutanter som høster oppmerksomhet, romaner som igangsetter debatt og refleksjon, samtidsromaner som tangerer det partikulære ved å eksistere i et her og nå? For la det være sagt, jeg tilhører ikke rekken av litteraturvitere som knebler seg fast til den klassiske kanonrekken og roper at det finnes ingenting som kan måle seg med den tyske romantikken, klassisismen eller lignende. Jeg er tvert i mot svært lei av Vagant-kledde herrer som i offentlige fora markerer revir ved å skrike høyt om samtidslitteraturens manglende tyngde. Men motsatsen er like ille.

Denne vinteren fikk romanen Blind avisanmelderne til å danse synkront over tastaturene. Kritikken falt hovedsakelig som uniforme superlativer. I Klassekampen utløste romanresepsjonen serielle tematiseringer av fenomenet klassereisen, en problematisering som til slutt ble gjentatt til det kjedsommelige. Min hovedinnsigelse er at de fleste anmelderne er delvis uten synsevne i forhold til romanens alvorlige og klare svakhetstrekk. Særlig i Klassekampen blir den tilsynelatende tematikken og ideologien løftet ut av romanen. Det innholdsmessige blir knuget til brystet og nedfelt i trykksverte på trykksverte. Formproblemene utelates nesten helt i diskusjonen.
At Seljestads roman har reist en rekke debatter om klassereisens kår i ulike fora, er selvsagt utelukkende positivt. Men en del journalister fremviser uvitenhet i forhold til at klassereisen har vært et tema gjennom mange hundre år, nedfelt i skjellsettende litterære verker. Individets streben etter sosial aspirasjon, og dets ubønnhørlige fall tilbake, lavere enn den sosiale klassen det oppstod fra, er således gammelt nytt.

Panegyrikken ligner litt på en høylydt forelskelse, forankringsløs som den er i forhold til rasjonalitet og refleksjon. Den minner om en bråkete stemme som skjærer gjennom i det litterære klasserom. Det største problemet er at panegyrikken forstummer annen litteratur, gjør den lydløs. Et slikt faktum blir ekstra trist når den boken som hauses opp og skrives så euforisk om, ikke en gang er god. Likevel får den lov til å suge oppmerksomhet slik at annen litteratur blir tilvist en plass på gangen. Det er sjelden den litteraturen eller de forfatterne som skriker høyest som er blant de beste. Gjennomført god litteratur som Inger Bråtveit, Tomas Espedals to siste og Synne Sun Løes´ romaner forblir delvis i marginalen. Jeg vil vokte meg vel for å kjønne diskursen omkring litteraturresepsjon. Men når mannlige forfattere som skriver om kropp, om kroppslige kolonaliseringer og overgrep stadig meriteres på grunnlag av innholdsmessige aspekter, mens form sjelden bestrebes på å kommenteres i kritikken, så knirker det høylydt i kritikkens grunnmur. For hviskes det ikke allerede om Vesaas debutantpris for samfunnsviteren, og nå forfatter Lars Ove Seljestad?

Men la meg spikre det fast. Blind fortjener anerkjennelse. Store deler av romanen er svært godt skrevet. Skildringen av alt fra svetteslitende fabrikkarbeidere, gjentatte seksuelle kolonialiseringer av kvinnekroppen, samt Kinsarviks gradvis sviktende mentale hygiene er gjort på en til dels mesterlig måte. Også Geir Kinsarviks tunge farsarv, fire generasjoner av smelteverksarbeidere, kollektivtanken er sementert inn i slekten, er gjennomført fremstilt. Og gjennom deler av romanen er /Blind/ svært godt fortalt, i et elegant og lekent språk.

Men godt språk er ikke nok. Det er det tilbakeskuende blikket som er sentralt for fortellerkoden i debutromanen til sosiologen, og nå, forfatteren Lars Ove Seljestad. I /Blind/ møter leseren karakteren Geir Kinsarvik, hittil en akademisk suksess, juniorprofessor i en alder av førti år, fast stilling ved senter for livsløpsforskning i Bremen. Selv er han imidlertid i besittelse av en broket biografi. Ved åpningen av romanen har han nådd bunnen, som mann, som menneske. I så måte er Blind en erindringstyrt forklaring på hvordan og hvorfor. Det blir for enkelt, for lineært og statisk.

Dessuten rammer overtydelighet fortellerkoden. Geir Kinsarvik er allerede etablert som en resignert antihelt idet en meget eksplisitt fortellerstemme skjærer gjennom:”Korleis kan vi tenka oss at Geir Kinsarvik, den vellykka karriereakademikeren har stelt seg slik at han ser døden som den einaste løysinga på livsproblema sine? Professor Kinsarvik hadde rota seg inn i livsproblem og døden sto fram som ei løysing. Og at om ein fjerna det å leve, altså sjølve livet, så ville ikkje problema vera der heller?”I siste del av sitater beveger vi oss altså tilbake til Geir Kinsarviks bevissthet. Men siden dragningen, og dens bakenforliggende motivasjon mot å dø allerede er utførlig skildret, fremstår fortellerinnblandingen som overflødig, og dermed destruktivt slagg. Dette er dessverre representativt for hele komposisjonen.

I romanen overlater Seljestad svært lite til leserens egne refleksjoner, men bokstaveliggjør i stedet romanens motiver. Figuren Geir Kinsarvik er uten tvil bærer av en brukken biografi. Dette speiles dobbelt i ironien av hans virke som livsløpforsker. Denne klare symbolikken blir nærmest overflødig når fortelleren i tillegg må anskueliggjøre dette. ”Han var ekspert på moderne livsløp og biografiske livsfortellingar, men såg ikkje seg sjølv. Såg ikkje sitt eige liv. Han hadde vore blind. Blotta for sjølvinnsikt og sjølvforståing”. Det begrensede, tydelig avgrensede blikket er et motiv som går igjen gjennom hele romanen. Det blir til slutt for repetitivt og banalt. ”Året i USA hadde fått skjell til å falla frå augene hans. Endeleg såg han verda slik ho var”(s.110). Først til slutt er det imidlertid at Kinsarvik ser sin verden så gjennomgående miserabel som den har blitt opptegnet for leseren. For romanes hovedtrope, blindhetsmetaforen, blir for tynn. ”Før han gjekk på festen var [augo] blå. Frå no er dei grå, smale, med tunge augnelokk. På ein kveld lærte han alt om å hata. Andre. Men aller mest seg sjølv. Han var verdilaus”. Dette gjentas til det kjedesommelige og banale, blant annet når Kinsarvik beskrives som ”meir eit offer for sin egen blindskap enn for blind vold”.

Således utslites den finmekanismen som blikk og syn kan ha på symbolplanet ved at metaforen gjentas til den tømmes for verdi.

Bokens kvalitet forringes også av en repeterende billig metaforbruk, ”det var som det gjekk et sukk av lettelse gjennom kaffiposen då kniven bora seg gjennom den tette, blanke jomfruhinna.” og ”I mellomtida hadde /junior/professor Kinsarvik fått ”/junior/” på plass bak lås og stengsle”[mine uthevinger]. Eksemplene fremviser at særlig i de kroppslige skildringene glir det etter hvert nærmest over i det banale: Etter kvart var det som om ho mista seg sjølv. For kvart støyt ho tok i mot frå han var det som om ho gleid lenger og lenger bort frå seg sjølv. Ho som i begynnelsen av forholdet deira hadde flomma over av lyster og safter. Den første tida gjekk ho kontinuerlig med våte flekkar i trusa. Det dreier seg ikke om en litterær moral eller språklig allergi mot et kroppsvulgært språk som går rett på sak. Innvendingen fra denne anmelder bunner i den unyanserte måten det gjøres på. Det minner etter hvert mer om enn dårlig erotisk novelle enn en kvalitetssterk samtidsroman; ”fire pikkar hadde fitta hennar allereie tatt i mot. Fire ladningar med sæd”. Mer generelle floskler som ”Ho hadde strutta som ei solmoden Jaffa-appelsin i påskesola” burde også vært ryddet bort.
.
Dette er altså en roman uten blinde flekker, som flekken i øyet der hvor synsnerven går inn i øyet og synsbildet derfor ikke kan oppfattes. Med andre ord, jeg savner huller, slik at romanen ikke bare forblir en monolog fra forfatterens side, men et dialogisk arbeid som også setter leserens intellekt i sving. På det verste er det som vi her får utdelt et sosiologisk kasus, hvis bakgrunn og forklaringsmodeller så nøstes opp. En annen innvending mot denne romanen er dessuten mangelen på bevegelse. Ved åpningen av romanen er Kinsarvik allerede etablert som en antihelt, og så bruker romanforfatteren så å si resten av boken på å forklare hvorfor.

For denne leseren blir Geir Kinsarvik dessverre mer og mer lik en pappfigur. Jeg savner en større formbevissthet, en fortelling som ikke legger absolutt alle detaljer oppe i dagen i sin slappe komposisjon. Skal en roman innskrive seg i /romankunstens/ sfære fordrer det et helt annet blikk og en evne til å gjemme romanens nøkkel litt mer tilside.

Og jeg savner en litteraturkritikk som tar litteraturen på alvor, som ikke kommersialiserer oppmerksomhetshungrigebøker, men gir stemme til den litteraturen som fortjener det.

søren ulrik thomsen

Som ung skrev jeg brev
bølgende lange
papirets melk
fløt gjennom linjenes greiner
rytmene rakk
over et deg et meg, et da og nå
i fortellingens flettverk
falt avskjed og ankomst
sammen og bort:
I går hørte jeg de skitne togstammenes klare sang bak forstaden
jeg drømte om Atlanteren, tung og urolig
alene i kjøkkenets skarpe lys
betraktet jeg håndflatens meningsløse mønster
de blå rosene skjelver i rommets kjølige mørke
jeg fortaper meg i en sang fra radioen
og i minnet om pusten din,
jeg har glemt ansiktet ditt.
Det snør.

( fra Dikt i utvalg, gjendiktet av Markus Midré)

Krypdyrdrøm

Skal du bli
skal du gå?

barna venter utenfor musikkskolene
de fryserpå fiolinfingrene sine

femten lobotomerte pasienter
tramper takten på trappen

forretningskvinnene rasker med seg
usynlige gaver fra flyplassbutikkene

her hjemme middagen snart klar,
snartfrossen som en isbre.

Hele repertoaret av kjærtegn
regner gjennom ansiktet ditt.

Ungene venter inni betongen,
spiller på skyggemunnspillene

Ansjoser klamrer seg til kokeplatene

tre dikt, rue charleroi

ATLASTAPET

min mor tapeteserer
atlaset i taket, bestemmer
verdensdeler

skiller mellom tettsteder
flyplasser og oerken

krysser av alle stedene
hun har lett etter min far

lar malingen dryppe mot
lineoleumsbelegget

stoerkner sorgsakte
et sted mellom
fjell og uferdige groper

MINNEBOK

en forlatt huske i vinden
barnehagen fratatt alle lyder
sandslottene i ferd med aa regne bort
det kjoelige lavtrykket mellom ribbein og lunger

Enkelte fraser gjemmer seg i den utdoedde bokhandelen

glir sakte gjennom haaret mitt

KRATERHEMMELIGHETER
joggeskomerkene vi setter
i hverandre vises paa
roentgenbildene, ligner
tunge oyelokk

hun drar dem opp
med fingerkraft

finner kraterne av
mors fyllekuler og
broedres innelaaste ord.

( mens vinden gled)

Agnes har glemtnavnene våre,
og fortellingene om seg selv

hun husker ikke lenger
årstallet for sin fødsel
eller fjordveiene inn mot naustet
der hun våknet en natt foran speilet
mens vinden gled gjennom en skyggefull kjole
som fortsatt luktet av hvitt

og verden var blitt
en endeløs rekke
forsvinningspunkter,
aldres nå
oppløses som jeg

med lydløse pulsslag