På nytt har jeg lagt meg sent, men det er noe i luften

jeg har akkurat fått L´Amerique au jour le jour i posten, og gledet meg hele kvelden til å åpne boken, kroppen godt gjemt under dynen, passelig mett etter frukt svøpt i vaniljekesam, og en deilig ovnsbakt laks, Ane Bruns nyduetter har svinget i rommet hele kvelden, A og jeg har diskutert Soundgarden versus mine roligmelankolske preferanser, og vi parkerte anlegget på Placebo, det var et møtepunkt, fant vi ut

Utenpå boken: et nydelig bilde av Simone, vakker og tankefull ( fotograf ukjent) , og jeg liker å tro at det er metroen som farer bak henne, men jeg ser jo at det er bokstaver i neon, kanskje La Coupoule, yndlingsstedet til JPS og henne, må gå der en dag, drikke kaffi, bare for å lengte og beundre på en slags kitch måte, i alle fall, Simone skriver bra, litterært, og jeg har ikke kommet langt, men jeg gleder meg til å følge hennes blanding av eufori og skarpe observasjoner, kritikker etc, og ingen ingen skal etter meg få lov å si at ikke Simone kan skrive presist om følelsen av flyet som tar av i Paris, eller å drikke Manhattan på Manhattan på en fest hvor det bare er bøkene du kjenner, jeg gleder meg til å lese om jazzkonsertene, gangsterne i Chicago, Simone i New York, frokosten på drugstoren på hjørnet, Jeg har ikke noe å si ennå: jeg kan bare lytte.

det hvite innenfor er plast

1
det er noe vakkert ved å være våken når resten av byen synes å hvile i forfatningen av sine klareste drømmer. jeg spoler til spor 71 på digterstemmer, dette er en morgen for thomsendikt, mens jeg sluker fullformataviser og tabloider, avisene tunge av farge og ansikter.

( etterpå) et brennemerke på min venstre pekefinger, det sortner bekymringsfullt fra stekeovnen, alltid denne samme frokosten, cheddar, salami, olivenolje og hvitløk, den seige osten er et dødt foster mot lepper uten fukt

det formløse gies språk, visste du at det finnes en setning for ansiktet ditt, skriver jeg den, driver ansiktet ditt i en godartet odyssee bak pannebrasken min. hele dagen i et bevegelig, bristende bilde, frem og til bake, som i et gyngespill.

i isflakets hastighet, drives jeg mot dette: skrive hvor snøvakker utsikten er fra vinduet der jeg sitter.
mens hvert ord nagler meg fast tilbake

2
Papirkruset har leppenes avtrykk, de blodrøde fettmerkene, vilkårlige fargeflekker mot det hvite plastlokket, og alt dette avtegner seg mens Dylan skriver til Isis, solen står skarpt på himmelen, togskjelettet kiler under føttene.

Du sover i en by langt unna, jeg husker urinstanken fra metroen, og den uteliggende mannens klamme hånd, det er jeg dette jeg vet om byen, parken du pleier ringe meg fra, og berette om Luxembourghagens minste forgreininger, den salte løksuppen i latinerkvartalet, og dine hvileløse søndagsrunder i Musee d Orsay. Med fingeren som før fikk myke innriss av skjeggstubbene dine, kan jeg følge dine mikroskopiske bevegelser langs kartet, en slags hendenes nekrolog, vi blir aldri 1:1

innsyn fra Vaskerelven

Oh, søvnhjarte, ven av meg.
Jeg legger meg i minnelig tid, en søvn etter forskriftene, lese litt om Edward Hoppers malerier, noen få linjer i Hamsuns Mysterier før søvnen tikker inn, taktfast som en mikroskopisk død, og jeg sover etter søvnbiologens gyldne bibel, våkner bare 05.40 og tror at verden har startet ( så redd for å gå glipp av dette) Så sovner man som betong, som et fast byggverk, og sover tolvtimer i strekk, og man føler seg mer i slekt med dyrene enn menneskene

Mørket gynger utenfor, kryper inn i kroppen og brer seg utover, det er da man griper fatt i noe utenfor, en naiv tiltro til tingene, veggene som omgir mine atten kvadratmetre, kaffikoppen fylt av perfekt blandet espresso og kokvarm melk.

Alt glir over hver gang kroppen gjemmer seg i klor

Jeg har ikke sett gangene under new york city

jeg har ikke sett gangene under new york city
i tankene mine løfter de seg som broer
under skyskraperne
bærer tyngden av en hel by
over bueganger og luft

jeg har ikke sett menneskekavet
gjennom tunnelene
men i tankene skyver vognene lyset foran seg
over skinner gjemt der nede

jeg har hørt at metroen i new york
aldri legger seg
-at når alle har reist dit de skal
og den siste passasjeren har forlatt perrongen
fortsetter metroen
dundrer opp av jorda
og drar vinduer av lys gjennom natten

Katinka Vivendel

regnet stopper ikke, det går over i lyd, i en metaforisk konstant, som i et fossisk univers, og det går på søvnen løs, jeg legger meg i minnelig tid, sluker mange sider av Frobenius sin Teori og praksis, men klasker til den syngende telefonen når den klinger halv åtte, umulig å stå opp, selv til brie, cheddar og noe hvitløksaktig godt

treffer m og hh på den blå steinen, og vi trasker mot vågen, kvinner i forskning intervjuer oss, og jeg blir så ekstatisk av dette, av å røske i kjernen av kjønnsproblematikken, så fint å få snakke om dette, at ordene skrives ned, og snart publiseres, at arbeidet blir sett, og jeg har ikke svaret, kjære dresskledde lingvist som skriker til meg at det ikke finnes strukturelle holdnigner, bare individuelle, men jeg har trua på at dette må vi snakkes om!

jeg har kaffi i hånda i en rød kopp, og en nyinnkjøpt skinnjakke som må være tegna av platon, og jeg skal gå til kafeen, skrive et referat for regnet , for lyden, for alt det som mangler

notat fra en by vi aldri kom til

Ville kjøpe deg denne boka, Cuederna de Nueva York, bare legge den et sted slik at du kunne finne den, slik at språket kom fra diktene og ikke fra meg, og du bare kunne antyde hvem som hadde lagt den der

Jeg forsover meg på grunn av regnet, helt sant, står opp klokka fem, og stirrer ut vinduet, avtaler med meg selv at jeg skal ha blikket mot motorveien helt til det kommer biler, men jeg får mistanken bekrefetet, jeg er den eneste som ikke sover nå

New York-geometrien krymper,
lyser opp som en brennmanet

Stina Nordenstam

en annen sover på min røde sofa, rommet ikke lenger fylt av ensomhet, han har ryggen vendt mot meg, og øyelokkene skjuler ganske sikkert det som kunne vært avklart. vi har snakket i mange timer om gatene i femte kvartal, vi husker ikke kirsebærtrærne på samme måte, vi har gått samme strekning med enkelte ukers mellomrom, han bodde i en avlegs ballsal, jeg i en nedsarvet leiegård, betalte firehundre euro for et enkelt rom, jeg klistret mors halvprofil mot veggen, og brukte hver kveld til å lese en bok av en ny forfatter, bokstavene var bare tause tegn, utbrytere fra en zoologisk hage, jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatte den intensive lesningen, som for å holde noe unna, en stadig utsettelse, jeg ventet i intens spenning på at vekkerklokken skulle ringe, påkalle nye tanker, gjøre hendene opptatt med å smøre brødskiver, la ørene vende mot transistorradioen som skurret i vinduskarmen, vaske meg med allergifremkallende såpe, savne mine stadig fjernere foreldre, eller late som om mine egne hender tilhørte noen andres

snerk

jeg går med gummistøvler langs billedradene, bare for å kunne skrive deg dette, jeg kjøper et poskort, utvelgelsen tar lang tid, jeg tenker at motivet kommer til å bety noe, at du kommer til å tro at det er utvalgt spesielt for deg, jeg ville skrive noe om den temporære utstillingen fordi du umulig kan ha sett den, men blikket mitt var sløret, jeg så ned på gummistøvlene mine av tegneseriemotiver, husker ikke et eneste bilder, detaljene lar seg simpelthen ikke gjendrive, tilbake står et klistremerket med museets kostbare logo, jeg satt i to timer i kafeens innerste med en overpriset kopp kakao, i dag hadde den ingen snerk, den var varm og god, brente meg litt på tungen, jeg satt og så ut av vinduet, små skoleklasser passerte, det regnet hele tiden, i en slags vinterrytme, det er tendenser til snø, skriver jeg, og det er alt du får vite herfra.

knuser sommerens lyd mot natten

var jo så vakker, var jo så glad, hadde blå skinnhansker og pyntesko, trippet nedover asfaltgatene, det stadige lyset fra odontologrommene, de vintersøvnige villaene, og ikke minst høsten i en tredelt fargeskala, purgule trær, du, det ligner gull, det ligner gull og det er vakkert, og trærne stikker seg fram i ettermiddagsdøsen, og alt er fint og godt ( jeg våknet med et rolig smil om munnen med gårsdagen surklende i blodet, noe som føltes så perfekt, mennesker som gir meg trua, en munter samtale med en kjæreste fra da jeg var elleve, visjoner om en hyttetur, jeg glemmer ansiktet ditt for en stund!)

kirkegården er så vakkervond, sirlig bestrødd av blader og avfall, midt mellom motorvei, min gamle eføyskole, og togene, og alltid gripes jeg av dette synet, og aldri skal jeg klare skrive noe fint, noe treffende, noe presist. Det andre tar over, en sorgkantate av Bach, det er allhelgensdag, sier p2-stemmen, vi skal tenke på de døde

vi kommer aldri noensinne vite

II
det er ikke kroppen, hodet eller hjertet som har sterkest hukommelse, han pleide si at bokstavene sitter i fingrene, det er fingrene som tenker, det er med hendene man griper verden, en annens ansikt, eller skyver tilbake kroppen når leppene kjennes frostaktige, nærmest fordrevne.

ruin

I
dagen derpå ligner rommene ruiner, de blodaktige rødvinsflekkene i glassene, leppers avtrykk og konsentrasjonen av sand for å dekke over søledammene på teppet. Man kunne derfor tro at noe festen ble tilbake, en siste romantisk rest, som om stemmene fortsatt hang i rommet og lyden av samtaler klamret seg til strukturene i veggene. mennesker har vært her, satt sine spor, musikkanleggets volumknapp nærmer seg det maksimale, det halvt avkledde sofatrekket skjuler en dødlignende kropp.

timer tidligere, jeg har sovnet på badegulvet, ansiktet vendt mot varmekablene, gulvet visker ut alle individuelle uttrykk, gjør kroppen dobbelt ensom.

WASHINGTON D.C.

En unge som gråter i etasjen over, og dette lydregnet går rett gjennom taket/ gulvet, alt ettersom. I går sa Mona at det er så stille i Bjørndalen, og det er sant, langt vekke fra byen, anleggsarbeidene, og paret på hjørnet som krangler og griner om natta, det finnes alltid slike, de står på punkter i asfalten, de samme stedene, nye ansikter, de samme ordene, vi har et skralt reservoar av ord, om kjærleik og svik, vi tygger de samme ordene, når kroppene drar seg unna, som den seige svinefileten, stygge orda, bare du er vakker

men det var drømmen som punkterte med gråten, med regnet og med øyne plutselig åpne for verden, i søvnen var jeg i USA, utenfor Washington, og jeg var sluppet ned her, ett år ved en high school, utveksling fra UiB, lell, og vertsmamma serverte avokado og tomater, og jeg angra med hele meg, ikke på grunn av elskelig avokado, men byen Washington, ikke stedet for meg, SF, vil til SF, selvfølgelig, men bare de andre hadde billetter hjem

jeg spiste gulrotkake, raffinert og fin var den, med appelsinskive og vakkert traktet kaffi, ville egentlig at Kaffekompaniet skulle være lite og stille, tømt for stemmer, men kanskje er det sånn det må være, at diktet må finnes der, finne sin plass langs kafebordene, at røsten i diktet må være der blant skrikene fra kaffemaskinen, noen forelskede samtaler, og latter som gnager seg inn mot øremuslingen, og oh yeah for Lundbergs sista, den har jeg lyst til å jobbe med

döden er et plutselig snöfall

Skulle jo gå nå, ut fra dataskjermsalen, belyste reoler og letende professorøyne, biblioteket er stedet for rastløshet, jeg vil ut, ned på kafeen min, lese Kristian Lundbergs JOB, den kom i posten i Bjørndalen i går, bare lå der så rød og fin, innpakka i bobleplast, sånn smellepapir som er så deilig å trykke på. Eg gler meg, skal sluke boka, det er vel lov, gni setningene inn bak tinningen, streke under vakre setninger om kroppen som sjunger, har bare smugtitta på JOB, en poetisk tjuv på et tidsskriftskontor, men nå er boken min

I kommer dumpende ned foran meg, som en pakkepost, trodde hun satt på fransk universitetscampus i Caen, men hun er tilbake, og jeg forteller om alle sammen, om rommet fylt av hyller, og billedfragmentene på veggen, kaffimaskinen rommer en hel tjukk sorgfortelling, og ja, hvordan du tiltaler meg med fullt navn over asfaltveien, og det faktisk ikke finnes biler mellom oss, det er natt, det er for seint, og jeg har mistet språket, er bare en kropp i rommet, som fylles av ordene, de løvtynne og friterte potetskivene, setter på Tori Amos, og stemmene forvrenges og oppstår igjen, samtalen dør, døren slås igjen, og jeg går meg så forbaska vill i bygningen, dette kunne vært Nygårdsgaten og vinduene fulle av fargebilder og huller, men klokka er seks og det er døgnets tauseste øyeblikk, ingen skal sove nå, jeg våker etter skygger på veggene, har tatt taxi hjem, og kroppen til M er ikke under dyna, klokka er tidens emblem, leser jeg dagen etterpå, og alt hadde vært greit om vi ikke var så fulle av død, den pipler ut fra ribbeina og legger seg som en snerk over samtalene, for jeg vet du er en av dem

lagt under tungen på det nyfodda barnet

Snön kommer virvlande inn över fälten
Kristus är lysande, varje ben i hans kropp
flammar upp, glöder, som industrinitar och stjärnar
Det är möjligt att dikten som jag skriver påbörjas
just med dette uväntade snöfall, en vithet som långsamt
raderar staden och sekund etter sekund fyller mig
til brädden med allt det jag inte längre orkar kännas vid
Jag arbetar långsamt och intensivt tills musiken tar över
hela rummet och jag inte längre känner igjen mannen
som utgir sig för att vara jag:

kristian lundberg,
job,
brutus östlings bokförlag symposion

øyeeple, voksen smerte

først navnet på papiret

så sorgkroppen,
før leppene fortærer
overflatehuden

nei, først ansiktet, ordene, stemmen, forbipassasje. så skriften, omslaget.

jeg tror ansiktet har rester av gatene solli plass, observatorie, destillert sjøluft, jeg tror veggene var av mur, hele leiligheten omgitt av det fasteste, fineste materiale, en pianokrakk med grønt putetrekk av velour, uken som kretser rundt spisestuemiddagen, kjøttet, alltid det samme kjøtt fra dyrene som gresser, meksikansk storfe, om det ikke er høst og rypefuglens øyeepler har sluttet å vokse.

hvor feil kan man ta når det ikke finnes noen familie mer.

ansiktet puster torshov, puster sprengte familiemyter, puster ensomhet inn gjennom øremuslingene, stenger natteøynene, demper trykket bak tinningen

vi bestiller weekendturer til de skandinaviske byene, jeg var tolv sist jeg var i kbh, spiste kvalmeluktende ravioli, så min far full for nittende gang.

vi går langs flyterminalene, gravlunden, parkeringsplassene. vi merker oss selv i kritt, gatenavnene, alleene, og kafeene, byens terminologi finnes langs brystet, halebenet, fettreservoaret under magehuden

ny leilighet, metro, urinstank, minneboken fra da jeg var sju, jeg skal være tanntrollet dit
har klippet det ut, arket falmet, barnslig kalligrafi, blir med på kjøleskapsoverflatene, blant reisedokumentene og forlenget søknad om opphold ved kroppen din.

duret fra kraniekassen
noen må måle avstanden mellom øynene og hvor dypt de er plassert

alltid et ansikt bak ansiktet bak ansiktet

Life is not distant like that

blå sang for le byråkrati

kan være, kan være at himmelen er sånn passe blåstripet nå, antibergensk, og ikke helt naturtro, oktober pleier være kaldere, kvassere, og med små pytter innover ballerinaskoene, jeg må si det, slik jeg sa det på Sydnes i går, eller på Cappello etterpå, det er kunstig, kunstig klima dette her. Ikke bra. Indisk sommer.

en høyttaler dundret i gulvet i går, fikk rufsete skraper i lakken, jeg kveilet meg som en topptrent slange bak i ledningejungelen, ville jo så gjerne lytte til Cohen samtidig som jeg leste Erling Aadlands Love itself. Ingen bønn dog.

Jeg har sendt et revidert svar i retning Morgenbladet, og forsøker forfatte en leder som Synnøve og jeg må ferdigstille i dag. For mange av kreftene mine går til å skrive kvasse og pseudojuridiske brev til Utdanningsavdelingen. Døde gud, velsigna vere blindt byråkrati.

Notater fra en natt ved Olympen

Kritiker Nøste Kendzior går hardt ut mot mine innsigelser i Morgenbladet av 9.-15. september. Bakgrunnen for mitt innlegg var hennes kritikerinnsats på Bjørnsonfestivalen i Molde. Kendzior mener tydeligvis at min evaluering av hennes lesninger burde vært forbeholdt et muntlig fora. Hun synes det er uforståelig at jeg skriver i Morgenbladet, og hevder videre at ”SS Noreviks debattinnlegg inneholder intet konstruktivt”. Dette er feil.

Bjørnsonfestivalen er Norges eneste internasjonale litteraturfestival. Norsk kritikerlag har etter egne ord ”etablert seg som en uunnværlig leverandør av kritiske vurderinger og meninger i den kulturelle offentlighet”. Dette gav dobbelt grunn til å forvente kløktige tanker om litteratur under arrangementene til Kritikerlaget. Rart derfor å konstatere at Kendzior finner min kritikk over den litterære dommen hun serverte i et offentlig rom, så utålelig. Når Kritikerlaget har et så tydelig ambisiøst selvbilde, fordrer det nemlgi grundige lesninger av forfatterskap. Derfor må det være lov på protestere når ambisjonene svikter totalt i møtet med Kendziors praksis.

Mine innsigelser mot Kendzior er basert på følgende:

1) Kendzior har ikke lest alle verkene til Nils-Øivind Haagensen.
I sin innledning refererte hun til hans siste. Likevel er hun ikke flau for å servere bastante dommer over hele hans forfatterskap. Overskriften var ”Hvor god er egentlig Nils-Øivind Haagensen. Leder i Norsk Kritikerlag, Anne Merethe Prinos, kunne her love etterrettelige og innovative lesninger. Som entusiastisk publikummer fikk man inntrykk av at her skulle landets beste kritikere bedrive litteraturkritisk indremedisin.

2) Litteraturkritikk må nødvendigvis være synonymt både med refleksjon og vurdering. Denne vurderingen må ha teksten som sin empiri.
Nøste Kendziors kritikerarbeid var baserte på hennes egne tolkninger av et fåtall Haagensen-dikt. Noen ganger leste hun bare halve. Mest graverende var likevel grundige litterære analyser og refleksjon over forfatterskapet var erstattet med korte kommentarer. Som forfatter Frode Grytten skriver i Dag og Tid: Nøste brukte mesteparten av tiden på å ”stotre seg gjennom eit par dikt”.

3) Om det å være personlig: Nøste Kendzior mener jeg bedriver personangrep når jeg kommenterer hennes utøvelse av kritikerrollen på Bjørnsonfestivalen. Dette er beklagelig.
Imidlertid bør litteraturkritikere ha selvrefleksjonen som sin beste samtalepartner. Enhver som har tenkt over den litterære dommen som fenomen, vet at den nødvendigvis må befinne seg et sted mellom det objektive og det subjektive, et sted mellom det rent estetiske og det sosialt konstituerte. Men Kendziors utøvelse av kritikerrollen i Molde, viste en kritiker som har satt seg på Olympen og leser sine dommer i blinde. For denne tilhører framstod det i alle fall som om Kendzior regnet sine vurderinger for objektive og allmenngyldige. Dette blir ekstra beklagelig når dommene er så overfladiske og nærmest blottet for en refleksjon over verket.

4) Skrift versus tale.
Kendzior påpeker at jeg burde tatt ordet i forsamlingen og her fremlagt min mening om Haagensens forfatterskap på stående føtter. Særlig etter å ha studert litteraturkritikk ved UiB og jobbet som redaktør for et litterært tidsskrift, synes jeg ikke at litteraturkritikk kan ha samme form som enhver stand up-opptreden.

Kendzior mener tydeligvis at det var opp til publikum å redde diskusjonen fra det totale havari. Men min dom over Haagensen er dessverre ikke et trumfkort som jeg når som helst kan trekke opp fra lommen. Som innleder er det hennes første bud å stille forberedt.

Det er dessuten trist å se at Kendzior mener at en seanse som foregår i det fysiske rom ikke kan generere en skriftlig debatt i etterkant. Skal man da avsette teaterkritikere, dansekritikere, og hva med intervjuet som sådan. Skriften har det fortrinn at den ofte står i et nærere slektskap med refleksjonen og ettertanken. Dessuten får man tid og rom til å slipe sine synspunkt mot andre som opplevde samme situasjon.

Det er dessuten merkelig å konstatere hvordan Kendzior forsøker amputere min kritikk ved å klassifisere den som et personangrep. Kanskje var min ordbruk en anelse for krass, men jeg står for vurderingen av Kendziors kritikk som altfor slett og overfladisk. Samtidig virker det som hun ønsker å skrive meg inn i et studiekammer hvor jeg sitter mutters alene tynget av min klage over Kendziors jobb. Interessant derfor at både forfatter Frode Grytten og Tore Renberg i etterkant også har kommet med knusende dommer over Kendziors kritikervirke i Molde. Tar hun nå selvkritikk?

Jeg mener at en kritiker som ikke tåler innsigelser på sitt arbeid, men kategoriserer innsigelser som ”personangrep” og uten konstruktivitet, snarest bør skrive sin egen nekrolog over sitt virke som kritiker.

Kendzior må gjerne tolke mitt forrige innlegg som en kinaputt, og hun har rett i at en rent negativ kritikk er verdiløs. Mine konstruktive råd til Kendzior er derfor å lese verkene til den hun kritiserer. Dernest bør hun bruke den tiden det faktisk tar å utarbeide en grundig vurdering av forfatterskapet. Først da kan Kendzior etablere merkelappen som ”en uunnværlig leverandør av kritiske vurderinger og meninger i den litterære offentlighet”. Først da skal hun få sitte trygt på Olympen.

skriver fra tussmørket, absolutt mørkt på hf nå, jeg venter på alarmen, bare meg i hele bygningen, alene på universitetet, jeg har lett og lett etter printer som funker, printer som vil skrive ut det kristoffer har tenkt om jan erik vold, det stig har tenkt om hilde myklebust og det tale næss har tenkt om kropp og tekst. for i går kom bare anne helenes tekst om duras, og den var durabelig bra, og jeg sier det att: Prosopopeia 3&4 årgang 2005 blir höjdare. ja, vi er prøverom, det er lov å feile, trekke gardinene tilbake for tidlig, blottlegge bokstaver, men her er gode folk med, kloke tanker, vent å se.

familiebesøk, og minst seks unger, de leker en lek som minner om pozzo og lucky i en attendant godot hoppetau viklet rundt beina, slepende etterpå, jaffal oppsetningen jeg så på HiB, en vårdag, tror snøen lå sånn isbrerest-aktig, kompakt, som en gigantisk isbit, nesten, så kanskje det var vinter lell

jeg leter etter dikt, jeg spaner blant catharina gripenberg, søren ulrik thomsen, kristian lundberg, men å velge ett dikt, folkens, det er ikkje enkelt, det er som å orientere seg i dette trappeløse hf-mørket, velge ett, ett dikt, det går jo ikke.

Om det triste ved norsk litteraturkritikk

Om det triste ved norsk litteraturkritikk

Under Bjørnsonfestivalen arrangerte Norsk Kritikerlag flere diskusjoner under paroler som ”Hvor god er egentlig Nils-Øivind Haagensen?” Tittelen inviterte til dybdelesning og refleksjon over hele forfatterskap. Invitasjonen kunne gjerne leses som et intellektuelt motsvar til den art av anmelderi som preger aviser og tidsskrift. Her skulle blikket skjerpes og de mediale glansbildene dekonstrueres, Norsk Kritikerlag lovet inngående diskusjoner som ikke var smitteskadet av anmelderiets hang til hype og panegyrikk. Trist derfor at utfallet ble et helt annet.

Kritiker Nøste Kendziors behandling av Nils-Øivind Haagensen står tilbake som et eksempel par excellence på anmelderiets verste tabu. Pinlig da at Kritikerlaget introduserte henne som en ”eminent” leser. Gjennomgangen av tekstene var overfladisk og fremviste svært liten vilje eller kunnskaper om poesiens egenart. En av Kendziors verdimarkører var at Haagensen skriver ”kjøttfullt”. Problemet var bare at Kendzior i høy grad bidro til å gjøre diktene langt mer ”kjøttfulle” enn de i utgangspunktet er ved nærmest å øve vold mot diktene.

Majoritetsmessig bestod Kendziors innlegg av svært subjektive, insisterende lesninger av Haagensens dikt. Kendziors tolkninger stod i beste fall i et stemoderlig forhold til Haagensens måte å lese egne dikt på. Det hindret likevel ikke kritikeren å benytte seg av sine svært subjektive fortolkninger av halve dikt for å spre om seg med objektive dommer om Haagensens forfatterskap. Tydeligvis basert på lesningen av én av Haagensens bøker. Refleksjon var erstattet av små kommentarer og lange opplesninger.

Nøste Kendziors triste og teatralske perfomance var tanketom og provoserende for mange av de kritikere og forfattere som satt blant publikummere. Og trist nok, kanskje bare enda et symptom for hvor kjønnsløs norsk litteraturkritikk kan være. Haagensen er en forfatter som etter massiv medieomtale og nærmest panegyrisk virak fortjener en problematiserende og grundig gjennomgang.

Men etter at Nøste Kendzior fremviste en slik total mangel på kompetanse, bør kanskje neste spørsmål for Norsk Kritikerlag være: hvor god er egentlig norske kritikere? La oss starte med Nøste Kendzior.

( Morgenbladet 9.7.05)