det klør lett i en allergikergane, et vintereple avsetter små flekker av ubehag mellom tunge og lepper, blikkene fra menneskene på datasalen er umiskjennelige, men okey, folkens, nå er eple dødt, det ligger et lite epleskjellett mellom kate næss sine samlede, lapp om freds-demo og min vunnede telefon. den bråkete knaskefare er over.
jeg sender melding til I klokken ett i natt, sorry, ingen svømming, legger meg nå, og verden er fylt til randen av snø. Men jammen er ikke kroppen ute av sitt somnia allerede i sjutiden, og kan lese melding om at stavrumklanen er representert med enda ett vinnende vesen, en Stella, en Frida eller en Sandra, jeg har lagt inn en stemme for stjerne-stella, men så lar jeg tausheten tale, time will show.
det lukter plutselig av en gammel kjæreste på hovedfagsrommet, og det burde ikke være lov. tiden har likevel satt en trappegrind mellom da og nå. takk skal du ha, tiden.
2 comments:
Grinder. Det er av og til for få, og av og til for mange grinder.
Ja, godt vi har ord over grinden.
Post a Comment