Om kjærleik og apebarn

Egentlig skulle man lese en utvalgt artikkel i Bøk nå, og jeg vet jeg hadde trivdes på min vante plass med to sorter te, og andre eiendeler strødd utover i sedvanlig siljestil. Men dagen nådde ikke helt til lesesalen. En noe surmaget anmeldelse er derimot sendt redaktøsen. Surmagheten er selvfølgelig begrunnet, må vite. Ingen slagg-slakter uten grunn.

Helgen har vært harmoniserende som fire hundre snøkrystaller. Den ble imidlertid kraftig avbrutt da godeste farmor banket på døren 05.45, lettere ekstatisk og nervøs for at kusinene Aarnes/Stavrum ikke skulle rekke spasertur ned til buss og båt. Min spreke farmor forlot halvsovende piker for real snømåking utenfor Bekkefaret tyve, damen er tross alt åttifire år. Jeg vendte tilbake til en helt forferdelig drøm, jeg hadde fått en apesønn. Vel, for å holde meg til medisinske faktum, det var en baby med stor dose apehår over hele kroppen.

Sogn var kledd i snø fra topp til tå, vakrest var kirkegården med hardpakket, isaktig snø mellom minnetavler i stein. Spaserte til Kloumanns Allé og mammas barndomshjem, en gang et område hvor alle fabrikkfunksjonærene bodde i staselige villaer, nå er alle historiene borte, jeg kan ikke en gang huske å ha vært der, men bildene viser en jente i sommerhatt og sandaler på gressplenen foran huset.

Oppe på Dale bor fortsatt farmor, og når vi ler i stereo, og snakker om kjærleik, Spelemann og slikt, så virker det usannsynlig at hun ikke blir der en god stund til.

Låt oss börja, äntligen!
Handen är det vackraste
ut i världen,
från hjärtet knoppas den
Handen är sang, blir allt
Handen formar en egen värld
där ruiner av städer kärlekspar
utenomhusparkeringar och skolsakar
för ett ögonblick byggs samman igjen
Handen är det vackraste
Handen lyser, som en stjärna
Det enklaste blir att andas ut
dikten, som vita kristaller skall
raderna hårdna, likt virvlande
snökristaller skall de föras ut
bort från skrivbordet, långt
Svarta skall de blixtra
klyvas mitt itu
som ekens stam
där åskans skog
Ansiktet lyser vitt,
Nu lyser det vitt

KRISTIAN LUNDBERG

en god start

Carl Frode Tillers Bipersonar, med hard rygg, til nok 29,-
Tomas Tranströmer, Samlade dikter, 49 kr
Og så Kerouac til vanlig lommepris.

Gi meg en time på Dromedar. Snart.

(appendiks)

når huden lukter olive body butter og grønnsåpen glir lett over gulvet til tonene fra The secret migration, Mercury Rev, er gulvvask pur renselse.

nynning fra en navlestreng

Jeg unner alle en Borghild på tekstlig linje fra Temuco, Chile, en Borghild som kan korrigere en skjev søndag, et polleninfisert speilbilde. For Borghild foreskriver te og god bok som botemiddel for det mentale gruffet en slapp søndag bærer med som vedheng. Det mest slitsomme med søndager, ellers en genial sabbatsdag, er den lange listen over akademiske gjøremål som som filtrerer hver tanke. All energien blir brukt på å tenke på disse presserende plikter, så sliten at man ender opp med å ha alt ugjort tilslutt. En hel leilighet venter på en renselse iform av støvsugeri og grønnsåpe. Mennesker i redaksjoner venter på ordene mine, samboerne venter på klutlig virksomhet. Ikke så mye, men mer enn nok.

Av og til tenker jeg på skuespillerne, lærerne. De som hver eneste dag må stå foran en samling mennesker; opptre, prestere. Kanskje gjelder min beundring aller mest skuespillerne som med mikroskopiske unntak må forlate halvferdige kjøkkenbordsdiskusjoner, indignerte kjærester, kafedrikkende venner, blinkende febertermometre og nyklekte romanser for å stille seg til skue foran et ukjent publikum. Det var en gang at drømmen bestod i å passere nåløyet til Statens Teaterhøgskole, men jeg tror jeg er glad fremtidsplanene stoppet med monologen til Blanche i A streetcar named desire.

Idag trives jeg best blant kokesjokolade, uleste bøker, og forsiktige turforsøk innover Svartediket og snjórkledde fjell. Og med ord fra Borghild i Chile til Silje i Bjørndalen.

Det kiler i knoklene
når jeg tenker
meg, deg
mot udødeligheten

spedbarnet i kuvøsen
banker forsiktig på sitt vindu

den gamle damen
i akvariumet hører

den minste øreknokkelen
vibrere

Skoleslutt og Tigerstad

Nesten atten onsdager har blitt tilbragt foran fjernsynet. Jeg innrømer gladelig at jeg ble slukt av skoleuniverset. Det hvilte noe usunt, Cervantes-aktig over denne virkelighetsforvrengning. Jeg la inn en absolutt empati overfor mine yndlingskarakterer ( Cecilia, definitivt). Frustrasjonen var stor hver gang rulleteksten avbrøt en uoppklart knute.

Skuffelsen var stor da NRK idag begravde serien for alltid. Synlig sparebluss, episoden bestod nesten utelukkende av oppsummeringer, klipp fra hele serien. Kanskje pedagogisk siden jeg før dette trodde seriefraværet skulle etterlate en stomhet fra 21.45-22.30.

Oslobesøk er koordinert, markert i lefsete agenda. Fint å ha en fluktrute fra akademiske dødlinjer og vante rutiner. Fjoråret bestod av hyppige utenlandsturer. London, Toulouse, Athen og Lisboa på knappe syv måneder. I år er kapitalen av annen valør.
Men man trenger sjelden reise langt. Det er bevegelsen som sitrer i meg.

Me and you, and Hercules

a year is just a drop in time
it cannot touch the female form in my bed
she is just a friend of mine
in the dark she knows the touch of my hand

let the music play like you want it to
let the sunshine light in your hair
let the moonlight play at your feet
and softly linger there

her words profane, her mouth divine
I try to sympathise with both sides...

(Mercury Rev)

L´oh! Dette er en sangen som spilles på full styrke i den grønne Ikea-stuen med gamle møbler, nye forsterkere, Dali-kunst og blomsterbilder. Dette er sangen som får meg til å trippe med asfaltsteg nedover Kalfarveien, forbi min eføykledde, gamle skole, forbi åstedet for sykkeltyveriet og kulpen hvor jeg falt langflat. Som Elvis Costello sa, å snakke om musikk er som å danse til arkitektur. Skjønt, jeg skulle gjerne danset til arktitektur. Men lytt til den sangen. Oh yeah.

Ting ordner seg tilslutt. Men lider av lettere akademisk adhd, en rastløshet som frikobler rumpe fra stol, hode fra tekst, og fokuset forvitrer som gamle gaustad sykehus. Akkurat nå vil jeg bare skrive, bulimisk eller anorektisk. Langt eller kort. Skrive. Jeg finner inspirasjon overalt. Hos artikulerte professorer og selveksponerende programledere, musikken, menneskene. Aj. Aj.
Jeg har vært en ørkenrotte på let lenge nå. Jeg fortjener væske.

Neste helg skal jeg kjøre snøgg. Snøgg er verdens vakreste ord. Det er herved vedtatt. Snøgg innover fjordene, mellom fjellene, utsikten, den evige utsikten innover fjorden, innover, innover, innover. Når man kan sitte i timesvis på hytten for bare å se innover fjorden, da er man voksen, sier min far.

Men det er noe med veiene og avstanden mellom husene, det er noe med følelsen av å kjøre på disse fjellene. Tilslutt ringe på Bekkefaret tyve. Min godeste farmor. Smilet til min godeste farmor. Klemmen, varmen og kjærleiken. Leve klisjeene!

Nå venter jeg derimot på straff. Har brukt udødelig lang tid på å ikke anmelde romanen jeg skulle ha anmeldt. Håper redaktøsen har harelabbene på.

Og så, middagsinvitt. Jeg elsker middagsinvitter. Særlig i klassikerkollektivet i Prof. Hansteens gt. Residensen med duft av indisk grønn kylling, bokhyller og studiekamre. Min kamerat Vidnes har vært på en liten forlagsodyssee, og jeg venter spent på referat. Skal han vende tilbake til sin Pessoa-pult på Sydneshaugen, blir han eksilert forfatter på Gotland, eller rett og slett en ufordragelig forlagspamp i Oslo ( det siste var selvsagt svartsyke i annen). Vent spent på forfølgelsen!

kunstpause

elevkonsert april 1987
harpiksstøvet har drysset
på de nye skoene mine
ligner asken etter mormor

jeg svetter i hendene
cellobuen glipper

først femten år senere ber noen meg
lytte til stillheten
tørker håndsvetten bort

En kvinne i en likpose
ansiktet vendt mot havet

Mormor solbadende på et svaberg,
et gammelt bilde hvor støvet skyver
tiden ut fra kantene
Brente hudflekker, så vidt synlige
på høyre skulder

Jeg vet ikke om jeg var der,
men kjenner mormors hender
knipe et barns runde kinn, kjærlig,
men vondt.

Jeg var der.

amour secret, toujours obligé de se cacher
til tross for brysters edderkopphår syrlig lukt av armhulesvette og blodåreknuter
du insisterer på å kjærtegne hvert eneste veneriske sår
skrive deg inn i en annens kropps biografi

du fraus ved fjorden
sa du kunne sitte i timesvis
berre med augo mot det evige blå
fjella står der enno
sjølv om du er borte

eg gjenskapar dialogane
kvar kveld på verandaen
oska spredt i fjorden
du kvilar i det uvisse
fotografi gjer deg ikkje mer verkeleg,
det er å sitje i en brun stol med smak av plank
som gjer deg nærast

i din ytste distanse

ho, han
kjole i vann
ansiktet dratt av skjelettet
dei dansar ein dans under jorden
under byen elskar dei ho han kjole i vann