Hvor blir det av rebellene?

Signaler 2010
Cappelen-Damm
Kristin Berget ( red.)
Debutantantologi

”Undertråd”
Eli Fossdal Vaage ( redaktør)
Skrivekunstakademiets antologi 2010


Nokså traust fra nye forfatterstemmer


Siden 1986 har den litterære antologien ”Signaler” vært arnested for en rekke nye forfatterstemmer som hvert år har fått ta sine første, famlende skritt inn i den litterære verdenens parnass. ”Signaler” har blitt omtalt som ”drivhuset” – altså der hvor solen faller på de første nye spirene som skal bli morgendagens vekster, men uten tvil er det også mange skribenter som ikke publiserer noe etter antologidebuten. Titter man på tidligere utgivelser av den årvisse antologien, dukker siden etablerte forfatternavn som Eirik Ingebrigtsen, Inger Bråtveit, Endre Ruset og Maria Børja opp. Utvilsomt interesserer norske forlagsredaktører seg sterkt for tekstantologien, for å vurdere om her er litterære vekster som kan plukkes opp til de enkelte forlagenes forfatterstall. Slik har Signaler, som først ble redigert av Lars Saabye Christensen en viktig posisjon i samtidslitteraturens underverden.
Antologien ”Undertråd” er en langt yngre søster av Signaler og kom ut for første gang i 2004 og samler arbeider forfatter av årets kull ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Den årvisse utgivelsen kan stå som et viktig argument eller bevisførsel mot den urettmessige kritikken mot skriveskolenes påståtte unifomering av elevene. Snarere har tidligere utgivelser vist at elevene skriver i høyt ulike sjangre og formater, upåvirket av lærerkrefter og ensretting. Antologien gir også en pekepinn på hva som foregår i de kommende litterære generasjoner, og her er utallige eksempler på debutanter som har blitt fanget opp av større forlag.
Til sammen huser de to antologiene i år 24 debutanter av begge kjønn, og med fødselsår som spenner fra 1952- 1988. Felles for begge tekstsamlingene er en nokså klassisk fokus på prosa, lineære fremstillinger ofte berettet i jeg-form. Som helhet savner jeg mer eksperiment, mer formbevissthet og mer overskridelse. Ellers kan det blir søvndyssende for forlagsredaktører som skal skumme bøkene for litterært prosagull. Resultatet blir også at særlig Signaler fremstår som teksttungt og sidrumpa, mens en debutantantologi forventes å være leken, rebelsk og utfordre litterære konvensjoner.
På redigeringssiden har redaktør Eli Fossdal Vaage og ”Undertråd” noe å hente på tekstsammensettingen. Hele boken åpner med en ganske så ordinær førstesetning ”Det har regnet i flere uker, men ikke sammenhengende, naturligvis. Når jeg har vandret omkring, og det har vært opphold, har jeg lagt merke til at jeg som vane holder min paraply under armen med spissen pekende frem”. Det gir et litt slapt anslag.
”Signaler” fremstår som kvalitetsmessig sterkere og har en spennende andretekst i form av Geir Ove Ovesen ( f. 1973) sitt bidrag ”Golda Meirs kaffekopp” – en selsom beretning om jeg-personens møte med den 90 år gamle Gerhard Welhaven. Her møter vi både det tabubelagte og det uhørte i en tekst som vitner om forfattertalent og litterær presisjon:
”Gamlingen var hvit som kalk i ansiktet, og han hadde et skilpaddeaktig hode med leverflekker. Jeg vil ikke si at han gikk. Han skred, sakte”. Mer av slik skrivekunst!
SILJE STAVRUM NOREVIK

Bryllup og biltur

Anna Gavalda
"Ein vakker dag"
Oversatt av Tove Bakke

Lettvint av fransk mester

En god venninne av meg pleier å si at hun langt på vei foretrekker en god begravelse fremfor et bryllup. Utsagnet kunne like gjerne tilhørt hovedpersonen i Anna Gavaldas siste roman, en ung, parisisk kvinne på vei til et landsens bryllup hvor en fjern slektning skal gifte seg. Førstedelen av den 160 sider korte romanen skildrer bilturen mot det grisgrendte strøket hvor vielsen skal finne sted. Alle som har vært på biltur med familien, vet hvilket sosialt minefelt en bilferie kan være fordi man er trykket sammen på klaustrofobisk liten plass over lengre tid. I Gavaldas roman er det den snobbete og ufordragelige svigerinnen som blir harmoniens akilleshæl. Hun er et stort irritasjonsmoment med sitt sykelige hygienefokus og med en familiebakgrunn hvor fremmedfrykten regjerer.

Anna Gavaldas styrke som forfatter ligger i den syrlige, nærmest fandenivoldske skrivestilen, hvor hun løfter frem livet slik det fremstår for de fleste av oss, ikke frisert og nypolert, men som de dagene du kommer på jobb med raknet strømpebukse og pudder på blusen. Her oppstår også skjevheten mellom hovedpersonen og hennes svigerinne, førstnevnte er feilbarlig, uperfekt, uten familie, mens svigerinnen tilsynelatende ikke har noen nykker, men derfor har det. Gavalda skriver gode dialoger, hvilket er en kunst innenfor romanformen, de er korthogde, presise og ofte drepende i sine karakteristikker.

Det sprø «vendepunktet» i romanen kommer når søsknene Simon, Garance og Lola bestemmer seg for å boikotte bryllupet til fordel for å besøke den yngste broren som har sommerjobb på et slott i Touraine. Her tipper Gavalda over i nostalgien i beskrivelsen av søskenflokkens lille flukt fra hverdagen, før familieliv henter dem inn. «Skyld på at eg var søvnlaus og sliten, men plutseleg sat eg altså der og padla i rosa kliss. I ei sky av kjærlege kjensler for desse tre og ei aning om at der og da fekk vi aller siste smakebiten av barndommen».

Bortsett fra et tidvis treffsikkert språk (godt oversatt av Tove Bakke) og fine observasjoner om søskenkjærlighet, fremstår romanen som noe anorektisk. Scenene er gode, men som helhet mangler romanen dybde.

SILJE STAVRUM NOREVIK

Familiens horror

Lisbeth Hiide
”Min fars hund”
Roman Oktober


Drømmen om en pappa


Det er hele 14 år siden Lisbeth Hiide sist utga en roman (”De lettsindige og tankeløse”) og hvis det er mulig å snakke om et kunstnerisk tilbakeholdt ”trykk”, er romanen ”Min fars hund” litteraturens svar på badeballen som har blitt holdt nede under vann og spretter opp med sin billedskapende og originale kraft.
Som leser blir man tidlig slått av forfatterens evne til å skape et særegent – og tidvis absurd – romanunivers, befolket av aparte karakterer og med et språk så nyansert og originalt at det gir lesefryd selv på setningsnivå. Lisbeth Hiide mestrer kunsten å skape skjønnhet med språket, men ofte i kombinasjon med nærmest horroraktige beskrivelser av romanens indre verden og persongestalter. Om mormor i boken heter det for eksempel: ”Hun fikk satt inn gebisset med de store, firkantede fortennene og det hypnotisk sugende glassøyet stirret nifst rett på deg. De gedigne brillene med lilla innfatning skjulte heldigvis mesteparten av øyet”.
”Min fars hund” er beretningen om en eksentrisk overklassefamilie, sett fra jeg-personen tenåringensdatteren Bellas synsvinkel. Far er en egosentrisk, selvforelsket støvsugerselger som kommer hjem når det passer ham, mens mor etter hvert i roman blir permanent hospitalisert og dermed får posisjon som savnet, fraværende kjærlighetsobjekt. Allerede på første side blir det klart at det ikke er en glanset kjernefamilie som møter oss: ”Et hus fullt av hemmeligheter, stengt ute fra verden eller i sin egen verden. Et liksomhus, et hjem bygd av råtne planker som ikke kunne holde noe sammen”. Den sentrale konflikten i romanen røpes av tittelen, far store kjærlighet er ikke barna eller mor, men snarere kjøteren Farah som han har fått i premie på et pokerlag. Bellas kamp er å vinne fars kjærlighet, en umulig oppgave der far turnerer elskerinner og husholdningsassistenter som marionettedukker.
Lisbeth Hiide har skapt et originalt romanunivers, innvendingen er at det etter hvert oppleves som statisk. Vi får ikke noe bevegelse i den krakelerte familien, de forblir uforanderlige porselensdukker i tekstens univers. Selv denne familien hadde fortjent bedre.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Do-lektyre

Finn Kalvik
"Uten skam og mening "
- en liten oppsummering
Humoristiske erindringer
Illustrert av Eldar Vågan

Aschehoug

Ingen kjendisrett å utgi bøker


41 år etter at han debuterte som visesanger er Finn Kalvik aktuell med det som offisielt må betegnes som hans "litterære debut", men jeg kjenner en viss vegring ved å karakterisere boken "Uten skam og mening" som skjønnlitteratur, for her skorter det på
kvalitet og fortellerevne.
Gjennom den 102 sider lange boken, lo jeg ikke en eneste gang, og når forlaget sjangerfester
boken som "humoristiske erindringer", bør vel boken frembringe selv en surmaget kritikers ufrivillige humring? Riktignok har Kalvik enkelte morsomme vendinger, som med faren som har Jussi Bjørling som forbilde og som synger arier så kraftige at varmtvannstanken
vrenger seg. Svakheten ved Finn Kalviks fortellerstil er imidlertid at leseren bombarderes med bilde på bilde. Det er ikke måte på hvor
mange sammeligninger og metaforer som kombineres i ett og samme avsnitt - med det resultat at det går inflasjon i det billedrike språket
og hvert enkeltstående bilde mister sin opphavelige effekt. I en av historiene ser han både ut som en "styrtrik middelaldrende dverg fra Midtøsten",
samtidig som han i neste linje "løp omkring som en reinkarnert mumie innimellom beina på de voksne".
Til norskeksamen i tiende klasse er ett av kompetansekravene at man skal kunne skrive en tekst med "klar og formålstjenlig struktur". Hva som er en formålstjenlig struktur er selvsagt diskutabelt, men også her mener jeg at Kalvik svikter som skribent på et helt elementært nivå.
Ofte leder ikke barndomsskildringene til noe tydelig sluttpoeng, historiene fremstår mer som famlende forsøk på fortelling uten en klar plotlinje.
I tillegg er historiene på innholdsplanet rent patetiske, blant annet Kalviks flaue forsøk på å skildre scenarier fra puberteten: "Tenk deg å sitte
og dra skinntrombona med høyre, mens du febrilsk blar i ei pornoblekke med venstre, og plutselig er ´a der, dama du har drømt om å forføre helt
siden første gangen du fikk kjilen". Mest urovekkende er det likevel at han på siste side
"røper" at han er i gang med bok nummer to.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Et poetisk skoleeksempel

Kristine Næss
"Se hva som skjer"
Dikt
Oktober

Dikt som begeistrer og utfordrer


Kristine Næss ( født 1964) sin andre diktsamling henholdsvis begynner og slutter med ordene "paviljongen er tom" og "skolen".
Begge verselinjene er ord hentet fra åstedet for våre mest formative år, nemlig fra skoleverket. Og i denne diktsamlingen får skolen først verdi som
en konkret, tilstedeværende og fysisk bygningsmasse. Diktene gestaltes av et poetisk jeg som erindrer de rent fysiske omgivelsene, "den blålige skolemelken",
"treverket i svingdørene" og "skoletannlegen" - for å nevne noen eksempler. På dette nivået oppleves diktene som sanselige, dikterjeget vender stadig tilbake
til klasseromskulissene gjennom hukommelsens svingdør, blant annet gjennom skildringen av en mobbescene "fitte for faen, feita løper ikke fort nok / forbi tre
dører: døra til skoletannlegen, til helsesøster, skolepsykologen / og ut porten (…)". Dette utdraget er også betegnende for diktsamlingen som helhet, språket er
enkelt og kommuniserende, her er lite ornament eller fikse poetiske bilder. Diktene er snarere utpreget fortellende i stilen, men narrativet brytes stadig, skolen, kroppen
og hukommelsen er tilbakevendende motiver. "Skolen" blir etterhvert en mer overskridende figur, og kan leses rent "bokstavelig" som et rom for betydningsfulle minner,
men etterhvert i diktsamlingen får skolen også en mer abstrakt betydning - som leverandør av ideologi og fastlagte tankemønstre ( "hjernen er i skolen / skolen er i hjernen").

Kristine Næss sin styrke som poet er at hun befatter seg både med det konkret gjekjennelige og meningsbærende, men som samtidig går utover dette og utforsker mulighetsbetingelsene for tenkning og erkjennelse. Hva som finnes i "skolen" kan da leses som det opplyste, vedtatte, men i diktene fremtrer også "skogen" som en slags mørkere, mer dunkel sfære hvor diktene kanskje åpner for mer eksperimentelle innsikter. Forfatteren blander høyt og lavt, "pølsetermoser, kokekaffe, t-banen" med mer filosofiske passasjer, og dette gjør "Se hva som skjer" til en leken, men også utfordrende og tenksom diktsamling, selv ikke alle enkelttekstene er like sterke.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Råneroman uten motor

Helene Guåker
”Kjør”
Roman
Cappelen Damm

Mer miljø enn historie

Debutant Helene Guåker ( f. 1983) er aktuell med utgivelse nummer tre i Cappelen Damms satsing ”20 under 30” – det vil si 20 bøker fra forfattere som ikke har fylt 30. Allerede nå kan vi ane et visst mangfold, for der hvor Eivind Hofstad Evjemo skriver poetisk ( i ”Vekk meg hvis jeg sovner”) og Morten Wintervold har sprelske dikt i ”Oldemor, du er med barn”, er Helene Guåkers tone mer røff og muntlig.
Romanen byr på fortellingen om den bilfrelste bygdejenten Marianne, i det vi møter henne er hun innlagt på sykehuset etter en bilulykke. Hun har mistet barnet hun bar på, og det blir relativt tidlig klart at forholdet til kjæresten Fredrik er noe skjørt.
Fremfor alt byr ”Kjør” på skildringen av et univers hvor biler, trimming av motorer og friheten i å sette foten hardt ned på gasspedalen, står sterkt: (..) vi gikk og la oss mette, med spenning i magan og med drømmer om felger og eksospotter blanke som nypussa sølv”. Dessverre virker det som lysten til å skildre rånemiljøet foreløpig er sterkere enn evnen til å komponere og bygge opp en troverdig roman, særlig kapittelovergangene fremstår som umotiverte og bidrar ikke til å føre handlingen videre.
Hovedinnvendingen mot Guåker sin romandebut er at selve historien fremstår som svak. Teknikken med å veksle mellom nåtidskildring og tilbakeblikk er et klassisk grep, men fungerer ikke fordi leseren aldri blir helt berørt av samlivsskildringer som går på tomgang. Guåker skal ha honnør for å velge et univers ( rånerne) som fremstår som lite påaktet, og også lite beskrevet fra innsiden. Men prosjektet svikter fordi beskrivelsene av miljøet aldri oppleves som levende nok til at også lesere uten bilfetisjisme får ta del i pasjonen for å cruise rundt i grisgrendte strøk med høyest mulig fart. Stort sett flyter språket godt, det er enkelt og på umiskjennelig dialekt, men også her er det rusk i maskineriet – i form av veldig enkle metaforer for følelser og emosjoner, noe som bidrar til at leseren faller av i svingen.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Positivt om døden

Synne Sun Løes
”Tilstrekkelig vakkert”
Cappelen Damm

Modig og direkte bok

Synne Sun Løes fikk gode kritikker for bøkene ”Yoko er alene” og ”Å spise blomster til frokost”. Åtte år etter siste utgivelse, er hun tilbake med ”Tilstrekkelig vakkert”, en brevroman som er gripende i all sin enkelhet. Løes har bakgrunn som psykiatrisk sykepleier, og det er grunn til å tro at forfatteren drar veksler på erfaringer derfra i boken.
Boken er lagt opp som brevvekslinger mellom de to unge jentene Johanne og Jenny. Begge har de et artikulert og reflekterende forhold til døden, Johanne skal snart møte den fordi hun er uhelbredelig syk av kreft. Jenny er suicidal og lengter mot å dø. Det kunne lett blitt sentimentalt fordi de eksistensielle problemstillingene er så akutte, og fordi Jenny og Johanne i utgangspunktet kan fremstå som to kontraster hvor den ene velger døden og den andre ikke kan velge den bort. Her er det Synne Sun Løes viser sin forse som forfatter. Hun har skrevet frem to nyanserte skikkelser som blir langt mer enn ”selvmordskandidaten” og ”den kreftsyke”.
Komposisjonsmessig er boken lagt opp slik at vi først leser brevene fra Johanne. Her er tonen poetisk, brevene kan nesten leses som lange dikt. Språket er enkelt og kommuniserende: ”Jeg vil ikke være en annen / Jeg vil bli født på ny/ Jeg vil ikke være vaskedame lenger. / Jeg vil ikke være mor.” Brytningen er tydelig i det vi går over til å lese Jennys brev, språket er annerledes, tempoet mer energisk – som en kontrast til brevskriverens psyke: ”Veit ikke hvorfor jeg vil dø. Jeg har bare en drøm om å bli noe annet, noe friere, lettere og mer flytende. Er ikke som deg, jeg er ikke egentlig et menneske”. Språket er her tidvis originalitet, blant annet i beskrivelsene av Jennys demoniserte mor, og her finnes også anslag av humor i den ellers tunge tematikken.
Boken blir kunstferdig fordi Løes bruker formen til å speile tematikken. Avbrudd og stillstand er tydelige komponenter, vi får ikke lese alle brevene, her er luft mellom linjene, som en stillhet før intetheten.
Synne Sun Løes har mestret å gi språk til en tilstand på grensen mellom livet og døden. Her hvor spørsmålene er helt akutte og svarene ikke finnes.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Paris, je t´aime

Kathrine Nedrejord
”Transitt”
Roman
Forlaget Oktober


Lovende debut

Debutant Kathrine Nedrejord er født i 1987 og er dermed en av vårens aller yngste debutanter. Romanen ”Transitt” er i så måte en vellykket svenneprøve, til tross for tydelige tematiske svakheter.

Fortellerstemmen tilhører en ung kvinne som nettopp har flyttet hjem til Oslo etter flere års opphold i Paris hvor hun i det siste har jobbet som sekretær i et advokatfirma. Sentralt i beretningen står forholdet til en gift franskmann, Simon. Forholdet er over i det boken begynner, men re-fortelles gjennom hovedpersonens minner, erindringer og refleksjoner. Kathrine Nedrejord har gitt stemme til en klok, ung kvinne med handlekraft og intellektuelle evner. Så selv om boken fremstår som monologisk, er hovedpersonen godt nok oppbygd til at formatet fungerer.

Romanen inneholder dessuten en rekke undermotiver. Familien, bestående av moren og storesøsteren er sentrale skikkelser på nåtidsplanet. Sentralt står også bearbeidelsen av sorgen over faren som døde flere år tidligere, og hvis fravær preger familiemedlemmene på ulike måter. Familierelasjonene er til dels godt skildret, og preges av debutantens sterke observasjonsevne, og fingerspissfølelse når det gjelder å gi små, menneskelige detaljer en større symbolsk kraft.

Kathrine Nedrejords foreløpige kvalitet som forfatter er at romanen fremstår som et organisk hele, et formmessig helstøpt univers som vokser frem foran øynene på den som leser. Det er ikke verst for en så ung debutant. Språket flyter lett og uanstrengt – Nedrejord kan kunsten å ”grave fram” en roman som både er musikalsk og behagelig å lese.

Innvendingene er av tematisk art. Selve nøkkelhistorien – den unge kvinnes lidenskap til en gift eldre mann i Paris, fremstår som noe forslitt, og heves heller ikke til et nytt nivå av denne forfatteren. Norske samtidsromaners stadige bruk av Paris som litterær figur oppleves som en klisjé, det nytter ikke å gi litterære skildringer franske gatenavn for å skape en form for eksotisk patina. Dette forsterkes av Egil Haraldsen og Ellen Lindebergs omslagsdesign, et sorthvitt bilde av et kyssende par i parisiske gater på hvit bunn. Her kunne Forlaget Oktober godt tenkt nytt.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Sovende bilder

Thomas J. R. Marthinsen
”Du”
Fortellinger
Gyldendal

Helt allright, men ikke mer

Sandefjordingen Thomas J. R. Marthinsen (f. 1984) har vist seg som en habil journalist i Dagbladets Magasinet. Men veien fra featurejournalistikken til skjønnlitteraturen er likevel ikke helt forsert med ”Du”, til tross for at boken har noen fine anslag.
”Du” er en lesersympatisk bok, den består nemlig av 34 svært korte fortellinger, mange av dem bare på to sider. Det er ikke mye man får sagt på to sider, men i dette formatet skaper Marthinsen både øyeblikksbilder og risser opp livsløpet til en ”morfar” som trekker sitt siste sukk: ”Du blir født en desemberdag i 1925. Situasjonen i landet du fødes inn i denne dagen er som følger: Prisen for melk er tretti øre literen, poteter koster ti øre, i fem år har det vært krise i luftfarten ( …). Slutten er for så vidt rørende for alle som har mistet noen: ”Du blir liggende på intensivavdelingen, du svever mellom to tilstander. Vi er hos deg. En kone, tre barn ni barnebarn. Halv tre den natta er du over på den andre siden”.
Generelt er det hendel gjenkjennelige scenarier innenfor Marthinsens prosaunivers: elevens blikk som avkler en bjørneboetrett lærer som messer litteraturpensum, men som kanskje bærer på egne drømmer om å skrive, og ikke minst samboerparet som har gått trett av hverandre. Mer spenstig blir det når skildringene nærmer seg det uhørte og mer amoralske, som forakten en kan føle for sine nærmeste. Av og til blir imidlertid årsakssammenhengene noe søkte, som når en personlighetsdom trekkes fra helt enkle hendelser i barndommen.
Boken begynner og slutter i døden, med en nærmest sirkulær komposisjon. Den første teksten kretser om et par som har sex og sammenstiller orgasmen (som franskmennene kaller ”den lille død”) med tidspunktet for fortellerens bestefars død. Denne komposisjonen oppleves som noe forslitt og uoriginal. Foruten tematiseringer av kroppslig begjær og død, nærer forfatteren også en fetisj for barndomsskildringer, men uten å tilføre sjangeren noe nytt.
Konseptet med at hver eneste fortelling har et henvendt ”du” blir i sum noe fikst, fortellerstemmen blir etter hvert for autoritær og anmasende, selv om duet kanskje kunne vært deg eller meg. Det begrenser teksten mer enn det hever den.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Roman uten bakkekontakt

Haruki Murakami
”Elskede Sputnik”
Roman Pax
Oversatt av Magne Tørring.

Med et hint av Paulo Coelho

Japanske Haruki Murakamis bøker er oversatt til 40 språk, og en av de mest kjente bærer tittelen ”Norwegian Wood” etter Beatles sin sang. Murakami skildrer ofte det moderne menneskets livsfølelse og ensomhet, i universelle storbyverdener som like gjerne kunne vært Tokyo som New York eller Oslo. Det har tatt hele 11 år før ”Elskede Sputnik” kom i norsk språkdrakt. Var det verdt ventetiden?
Motivene i Murakamis univers er også denne gang gjenkjennelige. Fortelleren, med det kafaeske navnet ”K” nærer et dypt begjær og en fascinasjon for en uutgrunnelig og enigmatisk kvinne, Sumire. Hun, på sin side, er en 22 år gammel forfatterspire som bare ser vennskap der ”K” ser håp om erotikk og tilnærmelse. Sumire forelsker seg dessuten i en 17 år eldre kvinne, og denne relasjonen og dens konsekvenser, utgjør romanens ”nav”, om vi kan bruke det ordet. For i kjent Murakami-stil er romanen som en liten kinesisk eske, hvor fortellerstemmer blandes, og hvor hemmelige dokumenter, og private notater også inngår i romanens reisverk.
I ”Elskede Sputnik” dyrker Murakami en vital fortellerstil, de litterære bildene er innovative, og igjen er de kroppslige beskrivelsene langt fra konforme. Kvinnelig skjønnhet skriver seg eksempelvis ikke fra idealbilder, men heller fra avvik. Om Sumire heter det blant annet at ”Hun var lav av vekst, og selv på en god dag hørtes det ut som hun yppet til slåsskamp når hun snakket til folk”. I tillegg evner Murakami å skape gode kapitteloverganger, i form av cliffhangere som gjør romanen lettlest, men ikke overflatisk.
Romanens tittel viser til den første kunstige satellitten Sovjetunionen sendte opp på 50-tallet. Motivet med satelitten i universets tomrom forblir sentralt gjennom hele romanen som bilde på den eksistensielle ensomhet som karakterene føler. Her er det også at beretningen svikter på en måte som gjør at tankene går til klisjénes mester, Paulo Coelho. Etter hvert blir det for mye pathos, og for lite av den løfterike originaliteten og poesien i Murakamis språk:”Vi kledde av hjertene våre og viste hverandre alt, akkurat slik andre unge elskende tok av seg klærne og viste kroppene sine for hverandre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Hjerte og smerte

Annette Sjursen
”Pax”
Roman Kagge Forlag

Årets litterære kalkun?

Det kan virke tidlig å utpeke årets svakeste utgivelser allerede før
februarsnøen er borte. Men Annette Sjursens debut ”Pax” mangler det
meste: en troverdig historie, et nyansert språk og et håndgripelig
komposisjonsprinsipp. Ikke desto mindre blir boken allerede på
innbretten markedsført som spillefilm i løpet av året med
”stjerneskuespillere” som Ane Dahl Torp og Pia Tjelta. Det er å håpe
på at produksjonsteamet foretar en grundig gjennomgang av manus for
dette er foreløpig en tynn suppe.
Romanens utgangspunkt er en flyreise som fletter sammen skjebnene til
åtte personer som har mer og gjør med hverandre enn noen av de selv
aner. I grunnen er dette en god idé siden en flytur for de fleste av
oss igangsetter eksistensielle refleksjoner siden døden fremstår som
en tenkt mulighet. Og i ”Pax” blir det også i realiteten dramatisk
fordi motoren eksploderer mens flyet er på vei fra London til Oslo.
Ombord på flyet er den norske kirurgen Erik som har mislykket i
operasjonen av pasienten Jac hvis hjerte nå er på flyet, og det er
samtidig også avdøde Jacs ekskone (!). En serie tilfeldigheter fører
disse levende og døde menneskene sammen på samme flyavgang, utrolig
nok. Men det er altså ikke episodeguiden til en sekvens av såpeoperaen
Hotell Cæsar vi er vitne til, men en forsøksvis seriøs og
eksistensiell norsk debutroman. I tillegg finner jeg det svært
merkelig at ”En i teamet holder på å plassere metallboksen med Jacs
hjerte i bagasjehyllen”. Er det vanlig for et transplantasjonsteam å
frakte et hjerte uvørent i hattehyllen på et ordinært passasjerfly?
Det går selvsagt galt, hva annet kan en vente?
Språket skjemmes av en nærmest profetisk fortellerstemme som vet bedre
enn alle passasjerene til sammen, og som får en til å lure på om det
er en religiøs tekst en har gitt seg i befatning med. Melodramatiske
er vi alle i blant, men det blir ikke nødvendigvis stor litteratur av
det: ”Noen av passasjerene på flytrappen husket hvor sterkt de elsket
livet da de trodde de skulle dø, noen er allerede i ferd med å glemme
det, og noen få har bestemt seg for å forandre livet sitt. Det ville
bli som en pil, uten omveier mot målet. De har forstått hva de vil og
at det bare er de selv som kan hindre dem, ingen andre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Karakterdrapet

J.M. Coetzee
”Sommer – scener fra et provinsielt liv”
Oversatt av Mona Lange
Roman CappelenDamm

Et spill for galleriet

Den sørafrikanske forfatteren J.M. Coetzee (f.1940) vant Nobelprisen i litteratur i 2003. Utgivelsen ”Sommer” markerer siste bind i hans selvbiografiske trilogi som ellers består av bøkene ”Barndom” og ”Ungdom”.
Men der de foregående memoarene har en tilstedeværende jeg-forteller, er forfatteren utradert i det siste bindet. Ikke bare er den berømte forfatteren ”John Coetzee” død, i løpet av boken skjer flere karakterdrap på forfatteren som person. Romanen består av et flettverk av beretninger, iscenesatt av akademikeren Vincent som skal skrive en biografi om ”John Coetzee” basert på årene mellom 1972 og 1977 – da forfatteren fikk sin første offentlige anerkjennelse. Og biografen er ingen uproblematisk akademiker, han tar kontakt med fire kvinner og en mann som alle hadde kontakt med Coetzee disse årene, og konsentrerer seg hovedsakelig om å spore trekk i Coetzees personlighet, forfatterskapet levnes mindre interesse.
Flere av kvinnene som intervjues hadde seksuelle relasjoner til forfatteren, og det er her dommen over han er mest lammende. Han fremstår nærmest som en seksuell autist hvis maskulinitet er fraværende (”denne poeten som ikke engang kunne tenne et bål”). Videre fremstår forfatteren som en ensom mann uten egenskapene som skal til for å inngå varige, intime relasjoner. Det stilles også etiske spørsmål ved hvordan Coetzee kunne ha vært en stor mann og forfatter, når han var så ynkelig som menneske.
Hva er det så den egentlige forfatteren iscenesetter her? For det første er det et spill med sjangeren, J.M. Coetzee lar seg selv være avdød og forfatteren ”Coetzee” i boken er både beslektet og avsondret fra den autentiske forfatteren. Karakteren i boken synes heller ikke å ha oppnådd den varige litterære anerkjennelse som har blitt Coetzee til del. Og gjennom det tidsrommet som skildres var den reelle forfatter ikke en sosial eremitt som i boken, men snarere gift barnefar. Så er også hele trilogien omtalt som ”fiksjonaliserte memoarerer”, her er jug og diktning.
Viktigere er det at bokens knallharde fokus på å lage et privat portrett av forfatterens personlighet, kan leses som en kritikk av vår tids misforståtte hang til å dyrke privatsfæren.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Komikk i Pasvikdalen

Magne Hovden
”Sameland”
Roman Aschehoug

Vellykket voksendebut

Debutant Magne Hovden ( f.1974) markedsfører seg selv som både ”litteraturagent, forfatter, frilans oversetter, fraktmegler og gullgraver” på vaskeseddelen til romanen ”Sameland”. Han har tidligere gitt ut en barnebok og to humorbøker. Med sin skjønnlitterære voksendebut beviser Hovden at han også behersker (underholdnings-)romanen som sjanger.
Romanens kjerne er forberedelsene til det naivt optimistiske prosjektet ”Sameland”. Kort fortalt skal ”Sameland” være et opplevelsessenter for turister hvor de skal få muligheten til å leve ett døgn som ”autentiske samer” både med lavvo og spredte tilfeller av joik servert som lyddusjer i det avgrensende området. Men veien til målet blir både lang og brokete for de to kameratene Roy Åsen og Leif Samuelsen som står bak prosjektet, og som har rask inntjening og lange feriemåneder som motivasjonsgrunnlag.
Romanen vinner på en effektiv fortellerstil hvor hvert kapittel varsler perspektivskifte. Boken befolkes nemlig også av noen andre outrerte karakterer, vi kan nevne byråkraten som hater samer, og en ikke særlig talentfull bankraner.
Det er tydelig å se at Magne Hovden har en fortid som latterens litterære tjener for det er ikke særlig langt mellom de morsomme dialogene, de infame skildringene. En burlesk humor gjennomsyrer beretningen og driver historien fremover. Samtidig, ingen humor uten alvor og det er en viss dose tristesse i livene som tegnes opp for de to kameratene Roy og Leif. Roy dveler fortsatt ved sorgen over ekssamboeren Torhild som forsvant langs landeveien med et av medlemmene fra Berlevåg Mannskor, ”Frode, en femtito år gammel optiker med måne”. Til tross for det tragikomiske tilsnittet og overskudd av frekke dialoger mellom menn, byr boken også på fine skildringer av vennskap midt oppe i reinsdyraction og forretningsplaner.
Muligens kunne man innvende at underholdningsromanen fremmer bilder av samer som ”eksotiske” og ”ville”. Men jeg opplever snarere at disse fordommene tilhører de to karakterene, og mot slutten vendes mot dem og dermed gir boken et satirisk preg.

SILJE STAVRUM NOREVIK

Sanselig skittenrealisme

Hunter S. Thompson
”Brennevinsdagboka”
Oversatt av Kyrre Andreassen
Pax Forlag

Eksistensiell debut om døgenikter i Puerto Rico

Den legendariske journalisten og forfatteren Hunter S. Thompson (1937-2005) er særlig kjent for kultromanen ”Frykt og avsky i Las Vegas” som ble filmatisert i 1998. Romanen ”Brennevinsdagboka” (”The Rhum Diary”) var Thompsons debut som forfatter, og samme år som den foreligger i norsk oversettelse, varsles også Hollywood-filmatiseringen med Johnny Depp i hovedrollen. Thompson, som begikk selvmord i 2005, er også kjent som opphavsmannen bak sjangeren ”gonzojournalistikken” hvor fakta og fikjson blandes, og hvor skribenten setter seg selv i sentrum av teksten. Men mens hans kommende romaner skulle bli halsbrekkende, hallusinatoriske dop-oddysseer, er ”Brennevinsdagboka” en sober innføring i Thompsons mangeslungne univers.
Hovedpersonen (journalisten) Paul Kemp flytter fra New York til Puerto Rico for å jobbe i den konkurstruede avisen The Daily News. Snarere enn å handle om Kemps journalistiske bragder, byr romanen på nedtegnelsene fra Puerto Ricos dunkle nattemørke hvor kvinner, rom og avisens døgenikter er essensielle momenter.
Det interessante ved ”Brennevinsdagboka” er ikke handlingen: håpløse menn som surrer rundt i natta med utilfredstilt begjær og et melankolsk drag om øynene er ikke nytt, verken i verden eller i litteraturen. Lesere av John Fantes Bandini-trilogi vil dessuten nikke gjenkjennende til Thompsons hovedperson - en mannlig skribent uten fast bopel, et kronisk hang til flasken og tidvis euforiske tanker om egen skrivekunst. Svakheten ved sjangeren er også at de begjærte kvinnene (både hos Fante og Thompson) fremstår som nokså karakterløse kvinner, raskt risset opp innenfor et maskulint, røft univers.
Til tross for dette, er ”Brennevinsdagboka” en sann svir å lese. Den løfterike forfatteren Kyrre Andreassen har gjort en grundig og musikalsk jobb som oversetter, her er språklig briljans på setningsnivå. Thompsons litterære bilder er nyskapende og uanstrengte, og den suggererende stilen tar virkelig leseren med til den karibiske sommeren på slutten av 50-tallet. Bokens detaljrikdom, enten det gjelder å skildre råtne bosted (”den møkkete kakkerlakkinfiserte leiligheten”) eller livsbejaende og sanselige netter på dansegulvet, skaper et pulserende spenn mellom det nedrige og det euforiske. Gjennom skildringen av Paul Kemp får Thompson dermed frem den tynne linjen mellom lykke og lede som bebor de fleste av oss. Eller som det heter i romanen: ”Stemmer steg og falt i huset ved siden av og den grove lyden fra en jukeboks kom fra en bar nede i gata. Lyder fra en natt i San Juan drev over byen gjennom lag med fuktig luft; lyder av liv og bevegelse, folk som gjorde seg klare og folk som ga opp, lyden av håpe og lyden av utholdenhet, og bak den alle, den stille dødelige tikkingen fra tusen sultne klokker, den ensomme lyden av tiden som gikk i den lange karibiske natta.” Verdt å lese før filmen kommer.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Knausgårdmania

Her om dagen fikk jeg en sms fra en venn. Formålet var å låne de tre hittil utkomne bindene i Karl Ove Knausgårds selvbiografiske syklus, ”Min kamp”. Det måtte skje raskt: ”Kanskje i morgen? Merker at det å ikke ha lest Knausgård er mer fremmedgjørende i dannet samtale enn da jeg nektet å se Big Brother”.

Over 500 avisartikler har vært viet fenomenet Knausgård i høst. Han har vært kulturjournalistens gavepakke. Først med den etiske blemmen – familien følte seg utlevert i litteraturen. Et klassisk paradoks som også Ibsen opplevde. Mennesker av kjøtt og blod vil gå domstolens vei for å bevise at de har blitt litterære figurer i skjønnlitteraturens kyniske tjeneste.

En annen side av saken er Knausgårds selvfremstilling. Han målbærer idealbildet av forfatteren som en outsider som skyr sosialt liv. I portrettintervju med Dagens Næringsliv avsluttes teksten med kommentar hvor Knausgård beklager sin oppførsel under intervjuet. Han skriver at han følte seg ”som et jaget dyr i flombelysning”. Pressebildene viser at han har lått håret gro på eremittens vis, gråstenken er tydelig tilstede. Han lar seg ikke frisere av kulturens trykk på familieliv eller konformitet.

Ikke noe av dette virker kunstig eller intendert. Poenget er at hele verket kan forstås performativt. På den ene siden som det masochistiske prosjektet med kime fra Hans Jæger og Christianiabohemen: Å skrive sitt eget liv. Men det er også i mellomrommene det skjer, Knausgård som figur i offentligheten mellom hver utgivelse, og ikke minst den særegne muligheten han har til å dra inn resepsjonshistorien i siste bindet. En resepsjonshistorie han selv er med på å skape og å forme. Forfatteren som nesten vil ofre familielivet for å skrive 6000 sider om seg selv, men som - selvmotsigende nok -fremstår som et beskjedent ”dyr” som hater oppmerksomheten verket får.

Slik har fenomenet Knausgård sikret seg dominans over bokhøsten 09. Tilhengerne sitrer fjetret til leselampene sine i påvente av neste bind. Det virker nesten usannsynlig at der ute finnes majoriteten nordmenn som ikke har trang til å lese bøkene, han er jo tross alt en snakkis i alle litterære kretser. Flere har sammenlignet leseropplevelsen som noe narkotisk, altså noe totaliserende og berusende der man bare venter på neste lovede injeksjon.

Hva handler dette egentlig om? Primært er ”Min kamp” er et estetisk verk, drivende godt skrevet der det beveger seg fra det nedrige ( fra bleieskift og det å vaske opp ekskrementene og oppkasten fra sin avdøde, alkoholiserte far) til mer refleksive og essayistiske passasjer om kunsten, om døden og litteraturkritikken. Men grensene er hele tiden uklare. Samtidig som vi leser en hyperrealistisk fremstilling, er det også den primitive kikkeren i oss som kommer til syne. Selv om en selvbiografisk roman også er fiksjonalisert og har fått en litterær gestalt, stammer fascinasjonen også fra det å få ( illusorisk) tilgang til de hemmeligste tanker i et menneskes liv. Slik som en venn som åpner seg slik det ikke er mulig i et vennskap.

( kommentar i Bergens Tidende 21.12.09)

Spekulativt om Ibsen

”Mitt navn er ikke Nora”
Inger-Margrethe Lunde
Sakprosa Arneberg

Skjønnlitterær roman eller biografi?

Følgene av å bruke levende mennesker som litterære figurer ble nylig aktualisert med debatten omkring Karl Ove Knausgårds selvbiografiske seksbindsverk. Tidligere saksøkte en anonym kvinne forfatteren Rønnaug Kleiva fordi hun mente beviselig å være en av kvinnene i Kleivas roman ”Ingen reell fare”. Noe lignende er på spill i biografien ”Mitt navn er ikke Nora” som omhandler forfatteren Laura Kieler som skal ha vært en modell for Nora-skikkelsen i Ibsens ”Et dukkehjem”.
Gjennom forordet skaper Lunde høye leserforventinger. Laura Kieler skal ha gått bort omtrent midt i skrivingen av et brev om relasjonen til Ibsen, hun skal ha blitt offentlig trakassert, forfulgt og møtt med ”dolkestøt først fra sin mann og senere fra Ibsen”. Det er altså ingen tvil om at Henrik Ibsen er ”the bad guy” og Laura Helmer fremstår som den tragiske heltinnen og forfatteren som ble delvis glemt i ettertiden. Den feministiske lesefryden melder seg.
Dessverre slukker jeg leselampen i skuffelse. Grunnen er flere. For det første har ikke Lunde bestemt seg for om hun er dikter eller dokumentarist. Åpningen av biografien er teatral: ”Nordlyset kan ha vist seg den dagen Laura ble født. Nordlyset kan ha kastet knitrende kaskader av grønne, røde og lilla elektriske stråler over himmelen eller lekt gjemsel og ertekrok med gigantiske, sprakende vingespenn”. Det blomstrende, med-diktende språket vitner om mangel på tilstrekkelig avstand til objektet. Og at vi har å gjøre med en "upålitelig forteller”. Kan vi stole på det som kommer etter dettte? Jeg synes historien herfra blir temmelig tynn. Det er interessant at Laura Kieler skrev en roman, ”Brands døtre”, som et tilsvar til Ibsens ”Brand” og at de hadde et høyst platonisk forhold. Men selve biografiens berettigelsesmotiv – identfikasjonen mellom Laura og ”Nora” fremstår for meg som så spekulativ og uinteressant at biografien er unødvendig. Likheten mellom kvinnene er at de begge havnet i et økonomisk uføre. Ibsen ville verken avkrefte eller bekrefte om Laura var en inspirasjon. Og er det virkelig så viktig?
SILJE STAVRUM NOREVIK

Sprekt om Sandemose

"Dæmoni og ansvarlighed -
nye bidrag i Sandemose-forskningen"


«Han var en dæmon og kamelon i samme figur, en gudebenådet forfatter og et dumt svin. En mildt sagt fascinerende skikkelse», heter det i introduksjonen til disse nylesningene av Aksel Sandemose. Essaysamlingen består av elleve essays forfattet av norske og danske professorer, men også landmålere og skips- assistenter står i bibliografien bakerst. Resultatet er elleve velskrevne tekster som gir vidt forskjellige innganger til Sandemoses liv og bøker.

Det biografiske er ivaretatt ved Jorunn Hareides interessante artikkel om Aksel Sandemose som brevvenn, samt Thorleif Skjævelands møte med dikteren i Kjørkelvik. Hareides artikkel «Demoner skriver ikke brev» er ifølge forfatteren det første forsøk på å analysere brevskrivingen til Sandemose, og hun har interessante bemerkninger om brevet som sjangerhybrid fordi det kan leses både som selvfremstilling (fiksjon) og dokumentarisk (fakta).

Steen Klitgård Povlsen er forfatteren bak et av bokens mest spenstige essays, hvor han skriver om synet og det sansemessige (dobbeltheten i det å se og å ikke se) i noen av Sandemoses tekster. Essayet inneholder fotografier av Sandemose selv, og her gjør Povlsen et poeng av at Sandemose selv skal ha vært blind på det ene øyet, og kobler elegant denne kroppslige og biografiske markøren til et motiv i tekstene selv. Og det uten at det fortoner seg spekulativt. Artikkelens punchline er sprek: «Er det så mærkeligt, hvis han også rent fysisk - i al fald delvist - blev blind av å skrive dette forfatterskap?»

En fordel med boken er at man ikke trenger å ha inngående kjennskap til verker av Sandemose for å nyte tekstene. For det første er de særdeles velskrevne og med interessante litteraturvitenskapelige betraktninger. For det andre er artiklene også lettleste og inkluderende. Jeg anser boken som et viktig nytt bidrag til forskningen på Sandemoses forfatterskap.

Ute på viddene

God idé som ender i det blå

Osingen Eirik Ingebrigtsen imponerte i 2006 med skildringen av en energisk skuespillerinne som ikke fant seg i å bli oppsagt fra thalias tjeneste. Nå er han tilbake med en roman som er håndverksmessig god, men som ikke når ”Vendrakovic”s kvalitative høyder. Vestlandsforfatterens fremste credo synes å være at forfatteren skal dikte, ikke dokumentere egen biografi eller høste fra tilværelsens traurige erfaringer. Så har han også utstyrt bokens hovedperson, kunstneren Sara Klingmot med en helt fiktiv diagnose, en synsforstyrrelse. Etter et råd fra hennes etter hvert mer nærgående lege, drar hun avgårde på viddetur sammen med sin fjortisdatter Mona som er uønsket på skolen på grunn av dårlig oppførsel.
Som romanidé er det lite å utsette på Ingebrigtsens prosjekt. Den absurde synsforstyrrelsen følges til dels opp av romanens lettere absurdistiske trekk og humor: ”På fredag skulle det vera kurs i eldrefalling: Korleis få betre fallteknikk når du er over 70 år og risikerer eit fall i heimen, på veg til butikken, ute på tur”. Men vi får ingen heseblesende og humoristisk roadtrip i den norske fjellheimen. Selv om romanen tilsynelatende tematiserer forholdet mellom natur og kunst og kultur, er det vanskelig å overskue hva som er Ingebrigtsens egentlige tanke bak prosjektet. Vi følger tett på turkameratenes støvleskritt i landskapet, og blir også introdusert for noen av deres merkverdige menneskemøter. Blant annet med en thoriumsforsker som gir avkall på endel av formuen for å få et verk av kunstneren Klingmot.
Integrert i romanen er også novellen ”Kongleprøven” ( publisert av Ingebrigtsen i 2007) og en ( middelmådig) diktsamling som skal være skrevet av kunstnerens lege. Muligens fiffig, men jeg ser ikke helt merverdien av denne sjangerblandingen, bortsett fra de grafiske kontrastene og bruddene som dette skaper i romanoppsettet.
Romanen levner lite tvil om at Ingebrigtsen kan sin skrivekunst, men innholdsmessig må dette leses som et tamt villspor i forfatterskapet.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Gravøl for mamma

En av høstens beste debutanter

Joachim Førsund
"Jeg kunne gått hjem i blinde"
Roman Oktober



Joachim Førsund (f. 1971) er journalist og står også bak biografien til Henning Berg. Med debuten «Jeg kunne gått hjem i blinde» viser han et stort potensial også på skjønnlitteraturens hjemmebane.

Døden er en sterkt fremtredende karakter i dette romanuniverset. Hovedpersonen Finn er på vei hjem for å begrave sin mor, og av uvisse grunner blir han værende på hjemstedet etter begravelsen, og får endog jobb i begravelsesbyrået - døden blir et levebrød. Scenariet har slektskap med dramaserien «Six Feet Under», sentrert rundt et begravelsesbyrå og hvor hver eneste episode starter med en ny dødsfallsscene, triviell, finurlig, naturlig eller traurig - som kvinnen som kveles av en pølse. Så banal kan døden være.

Dette fokuset på det kroppslige og forgjengelige preger også Førsunds romanspråk: «Han skjønte at hun tenkte på han de skulle hente. At hun satt der og tenkte på at de hadde åpnet han som en boks med hermetikk. Brettet huden og ribbena til side og lagt hjertet og levra og lungene bortover metallbanken og saumfart alt som var, før de puttet det tilbake og tråkla han sammen igjen med svart tjukk tråd og skrev konklusjonen på et ark».

Men døden er ikke bare traurig, naturlig og uunngåelig i Førsunds roman. Like fremtredende er refleksjonen over forholdet til den nå avdøde, alkoholiserte moren. Sønnens erindringsbilder veves fint sammen med hendelsene på nåtidsplanet. Boken har blant annet et nydelig åpningsscene: sønnens flauhet over moren som når det regnet om sommeren satte seg i sin blå badedrakt i en campingstol utenfor garasjen og lot regne strømme fritt mens hun drakk sin Pommac. Som kontrast til begravelsesbyråets byråkratiske språk, døden som er standardisert i kistemål og skjemaer, står varmen i portrettet av moren. Språket er innovativt og godt.

«Finn tenkte på beina til moren si. De var så brune om sommeren. Brune og spinkle med tørre knær. Knærne hadde sånne krittaktige riller på tvers, de var som årringer nesten. Han tenkte på den grå, kalde pappen som skulle ligge oppå beina hennes. Han begynte å gå opp trappen».

SILJE STAVRUM NOREVIK