look at the grains in my hands

Du hører på den sårbare rockestemmen, og dette er januar, februar, to måneder av glass og tomme whiskeyflasker, før forskeren, før poeten, før pianisten i den sorte dressen, lenge etter hotellrommet i den grønne parken, og frokosten med den søvnløse katten som skrapet minner av vinduet ditt. For et hotell, for en frokostbuffet, med avisene fra Roma/Napoli, brettet som hygienisk undertøy, et barn løp gjennom øyelokkene dine, og du bar henne gjennom gresset, sov deg gjennom hele Rue Rivoli

I hang my coat up in the third bar

Og du er i dette, i denne dagen med hele deg, og det er så fint, du legger manuset i konvolutten, skriver til en annen forfatter og spør om han skal dit du skal, og det skal han ikke, men til sommeren kommer han, og da blir det vin, og alt dette stemmer, for du har planlagt en rolig rolig sommer, ikke et fransk landsted, ikke en charterreise, bare arbeid, bare roliger kvelder, og du håper at rastløshet skal bli til ro i kroppen, slik at det virker, slik at du får det til, slik at du holder hodet oppe, og at kroppen samstemmer, ikke slik som nå, kroppen forkjølet på tredje uken, preget av alle disse hvileløse døgnene, hotellnetter, samtaler, ensomme solnedganger, men plutselig nå, kommer alt på en gang, i en sverm, en veranda i strandgaten, denne nærheten, bare mellom dere to, bare der og da, språket uten attraksjoner, natt uten slutt, før dere velger hver deres ende av gaten, og nå når du skal reise, til et helt annet sted, så er det med, det er med deg i hvordan du mottar tekoppen titusen meter over bakken, hvordan du leser ordene til debutanten du skal intervjue, hvordan du ser det hvite i de hvite hotellakenene, selv i søvnen er det med deg, dette mikroskopiske døgnet som gjorde så godt.

do you really think you go to hell for having loved?

Jeg har ikke hørt på Rufus Wainwright siden den natta, og jeg hadde nok tålt det, slik jeg tåler det nå, slik avstand og døgn har fortettet seg, slik at dager blir måneder, og fjernt som et diasbilde, et glemt røntgen. Men hører hva han skriver I m going to a town that is already been burnt down, I m going to a place that has already been disgraced, hittil har jeg bare blitt lykkelig over linja I m so tired of you America, samtidig som jeg hørte på Tori Amos som synger ironisk på sin fantastiske nye plate Hey, George: I salute to you CommanderAnd I sneeze Cause I have now an allergy To your policies it seems
Og røsket ut fra sin musikalske sammenheng blir det kanskje røft og ensidig politisk, frigjort fra helhet og labert estetisk sett, men disse linjene borer seg inn hos meg, jeg våkner med dem, eller det er kanskje en løgn, men dette er stedet for å lyge, for å risse med jukse-tattoo, og hva har jeg egentlig gjort I det siste?
Jeg har lest Joan Didions De magiske tankers år og som jeg likte den boka, den ble en god besettelse, det er sjelden jeg finner bøker som jeg bare må sluke, og slik var denne, sanselig og sorgfull, svingte seg mellom erindring og tap, og uten store attraksjoner og svingstanger I språket, og med klokskap, teorier, referanser om sorg. Jeg har lest Ian McEwan On Chesil Beach og det var et skoleverk, på en annen måte, i forflytninger i avsnittene, av og til er det vanskelig å si annet enn hvilket språk! Hvilken innsikt! Det er ingen litteraturvitenskapelig bragd og formulere seg i slike eksklamasjoner, men av og til må følelsen seire for begrunnelse, jeg skriver dette, og vet at jeg vil motsi meg selv i neste setning.

Om forlatelse

Idet du kommer hjem, er leiligheten sval og ingen har rørt ved ruinene fra en frokost. Du ser de franske ostene, appelsinjuicen og M. sin gjenglemte notatbok, smulene er for fugler, og alt rotet er håndgripelig.
Ironien kommer med postmannen, det forseglede brevet, tydeligvis skrevet fra øya Hvar som du en gang besøkte, du var fjorten år, og aldri har du sett en haglskur som den gang, hele øya ble transformert, turistene tok komiske fotografier av hverandre, du var helt naken og huden din ble truffet av de kraftige ispartiklene. Plutselig er tiden noe som krakkelerer, ikke fordi du den gang var fjorten år, og at du i en glipe fortærer alt som har passert av forflytninger, voksesmerter, og rommelige bygårder. Du er tre utenlandsopphold eldre, du har bodd med et menneske i fire år, du har et album av verdensbilder, du har alle arrene på magen fra operasjonen ved Sainte Anne Hospital du Paris, og du husker kirurgens øyne, de røde forgreiningene langs øyeeplet, og i kveld spiller Rufus Wainwright på Le Trianon, fire kvartaler bortenfor hybelen din, og ingenting av dette har umiddelbar effekt for ordene du nå leser, det kroatiske postkortet har rester av fruktjuice, en flekk, et spor, eller en ruin, og ordene er kirurgisk lysende, et nettverk av toner som borer seg inn under huden et sted, du kjenner den rytmiske sammentrekningen fra hjertet, og på et punkt lurer du på om det faktisk går an å kjenne hvordan kroppsvæsken pumpes gjennom kroppen

Frokost i det fri

der begår du den feilen igjen, sier hun/han og skjærer skarpt av et stykke brie.
du drømte at litteraturviteren var en morderske med blodig øks og snerk rundt leppene.
han var lege, men ikke som i romanene, han var arktitekt, men ikke som i huset dere leide som var av papp og holdt akkurat en sommer ( før murerne kom og forseglet lepper, ganeåpninger og gjorde minnene til underlig hermetikk)
du stjeler begrepet music for airports fra jacques roubaud og klapper en katt i transe

vi har sett ananas, snøfnugg og bikuber

en weekend i musikken og litteraturens tegn, dessuten har en skarp vårsol vist seg, slik at gårsdagen kunne synke og fordøyes ved fjorden, verftet og en blodrød himmel over askøy, der satt vi fire og fant på nye ord, mens en portugisisk vin vislet i blodet.

dagen i dag sier park, iskrem og bok ganger tre. Silje Vethal, Rune Christiansen og Tomas Espedal kommer/ har kommet med bøker i Miniatyr-serien til H-Press, jeg gleder meg til å lese i gresset mens øynene klør av pollensmerte.

(tittelen på innlegget er ei linje i Silje Vethals bok, En slags epoke)

we lived a thousand years in one

Every night he’d come to meI’d cook for him, I’d pour his teaI was in my thirties thenHad made some moneyLived with menWe’d lay us down to give and getBeneath the white mosquito netAnd since no counting had begunWe lived a thousand years in oneThe candles burnedThe moon went downThe polished hillThe milky townTransparent, weightless, luminousUncovering the two of usOn that fundamental groundWhere love’s unwilled, unleashed, unboundAnd half the perfect world is foundThe candles burnedThe moon went downThe polished hillThe milky townTransparent, weightless, luminousUncovering the two of usOn that fundamental groundWhere love’s unwilled, unleashed, unboundAnd half the perfect world is found

madeleine peyroux, in concert tomorrow!

nothing like a belly full of stitches

hvordan skal vi fjernet "jeget" fra disse lysende morild-setningene, fjerne byen der det ikke hendte, alt som er grums, alt belegg fra kjernematerien? (jeg) er litt lei av disse tekstene som mimer hverandre, i oppbygging, i språk og i et kjedelig savn etter et bestemt fikseringspunkt, gro et hull i hagen, bygg en bro, gjør noe arkitektonisk og vakkert, men ikke igjen bombadér meg med sløve fraser om forglemmelig savn og forbigående badedager, adresser og dine kanoniske lesestykker, all I can read is this TIRED, tired, TIRED.

Torvund skriver til Breton ( og det er fint, må vite)

BRETON
Breton, denne kvelden har farge som gyngehestane frå fengselet
Breton, eg slår opp vin til deg med ein maskin av små regnbogar
Breton, børa av ettermiddagar i byen tynger oss som fulle eselkjerrer
Breton, dei som dansar på bordet er ei ordmaur og ein orgelterrier

Breton, du oppretta skular med plass til ein einskild elev av myrull
Breton, du dukka opp utkledd som maurslukar hjå dansarinnene
Breton, dine dikt kasta lasso kring kontrabassane som vart til bestevenner
Breton, basunen på bordet strekker seg gyllen etter middagskvilen

Breton, du opna den heilage grinda slik at alle biene fekk honning og salmebøker
Breton du gøydde på presten sin bil medan ein rev las preika for klesvasken
Breton du har levert inn den kvithåra pistolen medan det var amnesti for poesi
Breton, eg ventar på deg ved kiosken med ei kappe av armert sement i neonlyset

Breton, det har vorte sett opp plakatar overalt med bilete av brillene dine
Breton, regnet som kjem bortover fortauet har gløymt kvar det bur
Breton, lyden av paringssjuke padder hyllar deg på radioen i to timar
Breton, ein gatefeiar soper opp alle desse bokstavane i ei flaske av blått glas

( Helge Torvund, Alt er høy, 2007)

forgreininger

Men lenge siden nå, etter Cockney island, før vinteren på Færøyene, trøtte fugler og den arktiske søvnløsheten.
Gammelt som et skoleminne, dratt frem i et middagselskap i den mest døsige bydelen hvor t-banen kveiler rundt, og leiligheten mimet et isolat, og hvorfor lukter det sukker hele natten, er det en kvalme, er det søtt, er det godt ? og alt kan markeres i parantes, for sannheten hviler seg, blir feit og sollekker på stranden på Omaha, Oban, et helt annet kontinent faktisk, dit vi kom uten å ha lest bøker, veggene malt så langsomt at solen størknet først, på en måte, og utenfor. K som ringer fra et tivoli, det er susende te-kopper og døgnåpne radiobiler ( forteller K), og slik går det slag i slag, nei, for egentlig er det dørgende stille, bare bølgslag, eller puls, dette surklende blodet, disse grønne årene, dette terrible minnet, du burde ligge helt naken når du forteller dette

akademisk basseng

dagene tilbringes innenfor, derfor kommer man ut i lue og kåpe, og oppdager at sommeren har sprunget ut som en døgnflue over byen, og så går man til svømmebassenget på hotellet, og slipper knapt til, det er omgjort til en tyrkisk spa med frottékåpedamer overalt og den tvetydige lukten av kremer og massasje, man svømmer sine kalde runder, og oppdager kraften i musklene og hvordan hjernen kjølner, og du tenker skarpere, skarpere nå.

für t. (wherever you are)

I dag kunne jeg tenke meg en ny roman av T.e. eller R.c, eller en parisisk kveld alene, i stedet regner det tett, og opplesningen avbrytes stadig av folk som forlater stedet med sine handleposer og bringebærøyne, høfligheten har forstummet fra offentligheten. Jeg hører på en debutantplate, og den er ok slik som earl grey er ok, slik som nettene i budapest er mediocre, slik som årene du forlot meg med, og den grønne hagen, og månedskortet i den zoologiske hagen, eller for den slags skyld, stavelser om lykken, hvor glad jeg var da vi tillot oss å dø i hverandres hukommelse, kjøleskapsnotatet fire år tidligere: det er i disse ruinene jeg vil være.

I am not inspired, but my friend is.

Originally uploaded by carinaebe.

Hvit natt i Berlin

Hvit, russisk
Originally uploaded by Vinteræble.

Squeaky swings and tall grass
The longest shadows ever cast
The water's warm and children swim
And we frolicked about in our summer skin

I don't recall a single care
Just greenery and humid air
Then Labor day came and went
And we shed what was left of our summer skin

On the night you left I came over
And we peel the freckles from our shoulders
Our brand new coats so flushed and pale
And I knew your heart I couldn't break
Cause the seasons change was a conduit
And we left our love in our summer skin

( death cab for cutie)

pas de polaroid

her skulle egentlig den fotografiske føljetongen "gode rom" fremvise skribentens eget rede, vårengjort og vakkert for anledning, med roser og rødvin på bordet, og svarte trær på blått vinduslerret i bakgrunn, lyset fra hospitalet, og grønnsåpe i nesa. men fotoapparatet fikk kjenne festens bismak lørdag, innsauset i gresk stifado og gjenglemt på et pyntet bord på øya, de seneste bildene ble bleklagte, og jeg tenker at dette apparatets kroatiske ungdom, ble dens beste tid. nå er det kaffe og arbeid, intervjuet skal flyte.

jeg lander

Jeg lander to ganger, det har blåst dobbelt orkan, og de har ingenting med de bensinstasjonsplukkede fiolene å gjøre. Utenfor ruta er alt svart, det rykker i flykroppen, kapteinens stemme er ingen godnattsang for piloter.
Sju år gikk den natta, i bytte mot to flasker vin, bygården som stilnet i jazzen fra vår røykfylte leilighet. Til frokost var gulvene kalde igjen, det stjålne krystallet vasket opp, mørket svant med lyset fra instituttet nedenfor. Igjen holdt jeg hodet varmt, goldt og nakent opp mot him-melen, mens nakne trær flimret for ørkenblikk. Jeg så ikke på klokka, men tømte kiwijuice mot tærne, og drømte om sandslottet på den maltesiske stranden, og hjørnerestauranten dempet mot midnatt.
På ettermiddagen gikk jeg ned igjen, rommene, møblene, en avskygning annerledes, hvordan skyggehuden falt på de tærede veggene, eller hvordan låten lød uten to par klokker på nattbordet. Siden kommer drømmene tettere, slynger seg lik hageløv, danner små formasjoner, kropper seg

I have a date

badehjarte, ven av meg
Originally uploaded by Vinteræble.

Rød koffert

Og igjen våkner du brått etter en krøkkete søvn, optikeren stirrer deg dypt inn i øyne, danser nesten rundt deg, og det er så rart at du må le, etterpå ser du yndlingsforfatteren din sitte i kjøpesenterets midte og klapre aggressivt på en datamaskin, det er en av disse kafebarene som kan angripes fra alle kanter, men jo, tenker du, det er noe fint ved at han sitter der i den absolutte offentlighet, og klaprer på en mail, tar du rulletrappene seks etasjer opp, kan du betrakte ham fra et olympisk perspektiv.
Og så er det svømmingen, og livet under vann, og det er slik du får tak på denne dagen, alle dager, selv nettene. Byen er så mikroskopisk at idet du ringer en venn, ser du ham femten meter foran deg, og så lunsjer dere på en stamcafe, og så går du innom jobben, sender en mail hit og dit, glir ytterligere inn i dagen, tar grep, tenker på den røde koffer-ten du snart skal kjøpe, for i morgen, før byen har våknet, skal du forlate, du skal gå i frossen natt, nedover den kjølige asfalten for å nå den aller første flybussen, for å dra til en by du vil bebo

Det regner på syttitredje dagen

Originally uploaded by carinaebe.

så vi poster et bilde fra bedre tider, fra en hammock i Dubrovnik, vin på enlitersflaske, kroppene gyngende i kvelden og gitarmannens falske sødme, hva snakka vi om? de grelle lysene fra turistrestaurantene, eller kjølige isbarer, gatene i en fremmed by, å, jeg vet, og jeg holder det som en hemmelighet, her nå, kebabsjappen er stengt, de økologiske brødene lukter ikke godt, det dufter våt denim, det oser ikke sommer

etter altona

du så ham i går, og du har sett ham før, og hele tiden har han satt seg litt fast, helt fra første gangen, en trapp, eller en scene, han tror han har sett deg ti ganger, men det er likevel første gangen dere prater, og etterpå husker du først stemmen, så de senete, fine hendene, og du kunne sende en melding, men det er for verdifullt til å tapes så lett, og du kan bare krysse fingrene for at han med det vakreste mellomnavnet i verden finnes et sted hvor du også er i kveld, akkurat som i går etter runder med champagne og den tunge vinen flytende ned i krop-pen, og en venn du ikke har sett på alt for lenge, og latteren som eskalerer fordi du blir fri og flytende, og så stenger stedet, men dere blir, for dere kjenner vinkelneren, og tilslutt samles alle og tømmer restene fra gode, lagrede flasker, og du snakker på engelsk, og prøver å finne tilbake i språket, som i 2004 eller 2003 dag du gikk gatene i argyle street, glasgow, og der bodde du på et lite, rent rom, og det tok tid før du kom inn i aksenten, i vennene, i teatret, sko-len elsket du, kveldene med rødvinskollokvie, biblioteket på elleve etasjer, og dette hører ing-enting til lenger, men finnes et sted i deg, og kanskje kan noen røre ved det, kanskje i kveld, kanskje etter b og tapas, og venneprat og vinen og konserten og denne ustadige lykken