Stina Nordenstam

en annen sover på min røde sofa, rommet ikke lenger fylt av ensomhet, han har ryggen vendt mot meg, og øyelokkene skjuler ganske sikkert det som kunne vært avklart. vi har snakket i mange timer om gatene i femte kvartal, vi husker ikke kirsebærtrærne på samme måte, vi har gått samme strekning med enkelte ukers mellomrom, han bodde i en avlegs ballsal, jeg i en nedsarvet leiegård, betalte firehundre euro for et enkelt rom, jeg klistret mors halvprofil mot veggen, og brukte hver kveld til å lese en bok av en ny forfatter, bokstavene var bare tause tegn, utbrytere fra en zoologisk hage, jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatte den intensive lesningen, som for å holde noe unna, en stadig utsettelse, jeg ventet i intens spenning på at vekkerklokken skulle ringe, påkalle nye tanker, gjøre hendene opptatt med å smøre brødskiver, la ørene vende mot transistorradioen som skurret i vinduskarmen, vaske meg med allergifremkallende såpe, savne mine stadig fjernere foreldre, eller late som om mine egne hender tilhørte noen andres

snerk

jeg går med gummistøvler langs billedradene, bare for å kunne skrive deg dette, jeg kjøper et poskort, utvelgelsen tar lang tid, jeg tenker at motivet kommer til å bety noe, at du kommer til å tro at det er utvalgt spesielt for deg, jeg ville skrive noe om den temporære utstillingen fordi du umulig kan ha sett den, men blikket mitt var sløret, jeg så ned på gummistøvlene mine av tegneseriemotiver, husker ikke et eneste bilder, detaljene lar seg simpelthen ikke gjendrive, tilbake står et klistremerket med museets kostbare logo, jeg satt i to timer i kafeens innerste med en overpriset kopp kakao, i dag hadde den ingen snerk, den var varm og god, brente meg litt på tungen, jeg satt og så ut av vinduet, små skoleklasser passerte, det regnet hele tiden, i en slags vinterrytme, det er tendenser til snø, skriver jeg, og det er alt du får vite herfra.

knuser sommerens lyd mot natten

var jo så vakker, var jo så glad, hadde blå skinnhansker og pyntesko, trippet nedover asfaltgatene, det stadige lyset fra odontologrommene, de vintersøvnige villaene, og ikke minst høsten i en tredelt fargeskala, purgule trær, du, det ligner gull, det ligner gull og det er vakkert, og trærne stikker seg fram i ettermiddagsdøsen, og alt er fint og godt ( jeg våknet med et rolig smil om munnen med gårsdagen surklende i blodet, noe som føltes så perfekt, mennesker som gir meg trua, en munter samtale med en kjæreste fra da jeg var elleve, visjoner om en hyttetur, jeg glemmer ansiktet ditt for en stund!)

kirkegården er så vakkervond, sirlig bestrødd av blader og avfall, midt mellom motorvei, min gamle eføyskole, og togene, og alltid gripes jeg av dette synet, og aldri skal jeg klare skrive noe fint, noe treffende, noe presist. Det andre tar over, en sorgkantate av Bach, det er allhelgensdag, sier p2-stemmen, vi skal tenke på de døde

vi kommer aldri noensinne vite

II
det er ikke kroppen, hodet eller hjertet som har sterkest hukommelse, han pleide si at bokstavene sitter i fingrene, det er fingrene som tenker, det er med hendene man griper verden, en annens ansikt, eller skyver tilbake kroppen når leppene kjennes frostaktige, nærmest fordrevne.

ruin

I
dagen derpå ligner rommene ruiner, de blodaktige rødvinsflekkene i glassene, leppers avtrykk og konsentrasjonen av sand for å dekke over søledammene på teppet. Man kunne derfor tro at noe festen ble tilbake, en siste romantisk rest, som om stemmene fortsatt hang i rommet og lyden av samtaler klamret seg til strukturene i veggene. mennesker har vært her, satt sine spor, musikkanleggets volumknapp nærmer seg det maksimale, det halvt avkledde sofatrekket skjuler en dødlignende kropp.

timer tidligere, jeg har sovnet på badegulvet, ansiktet vendt mot varmekablene, gulvet visker ut alle individuelle uttrykk, gjør kroppen dobbelt ensom.

WASHINGTON D.C.

En unge som gråter i etasjen over, og dette lydregnet går rett gjennom taket/ gulvet, alt ettersom. I går sa Mona at det er så stille i Bjørndalen, og det er sant, langt vekke fra byen, anleggsarbeidene, og paret på hjørnet som krangler og griner om natta, det finnes alltid slike, de står på punkter i asfalten, de samme stedene, nye ansikter, de samme ordene, vi har et skralt reservoar av ord, om kjærleik og svik, vi tygger de samme ordene, når kroppene drar seg unna, som den seige svinefileten, stygge orda, bare du er vakker

men det var drømmen som punkterte med gråten, med regnet og med øyne plutselig åpne for verden, i søvnen var jeg i USA, utenfor Washington, og jeg var sluppet ned her, ett år ved en high school, utveksling fra UiB, lell, og vertsmamma serverte avokado og tomater, og jeg angra med hele meg, ikke på grunn av elskelig avokado, men byen Washington, ikke stedet for meg, SF, vil til SF, selvfølgelig, men bare de andre hadde billetter hjem

jeg spiste gulrotkake, raffinert og fin var den, med appelsinskive og vakkert traktet kaffi, ville egentlig at Kaffekompaniet skulle være lite og stille, tømt for stemmer, men kanskje er det sånn det må være, at diktet må finnes der, finne sin plass langs kafebordene, at røsten i diktet må være der blant skrikene fra kaffemaskinen, noen forelskede samtaler, og latter som gnager seg inn mot øremuslingen, og oh yeah for Lundbergs sista, den har jeg lyst til å jobbe med

döden er et plutselig snöfall

Skulle jo gå nå, ut fra dataskjermsalen, belyste reoler og letende professorøyne, biblioteket er stedet for rastløshet, jeg vil ut, ned på kafeen min, lese Kristian Lundbergs JOB, den kom i posten i Bjørndalen i går, bare lå der så rød og fin, innpakka i bobleplast, sånn smellepapir som er så deilig å trykke på. Eg gler meg, skal sluke boka, det er vel lov, gni setningene inn bak tinningen, streke under vakre setninger om kroppen som sjunger, har bare smugtitta på JOB, en poetisk tjuv på et tidsskriftskontor, men nå er boken min

I kommer dumpende ned foran meg, som en pakkepost, trodde hun satt på fransk universitetscampus i Caen, men hun er tilbake, og jeg forteller om alle sammen, om rommet fylt av hyller, og billedfragmentene på veggen, kaffimaskinen rommer en hel tjukk sorgfortelling, og ja, hvordan du tiltaler meg med fullt navn over asfaltveien, og det faktisk ikke finnes biler mellom oss, det er natt, det er for seint, og jeg har mistet språket, er bare en kropp i rommet, som fylles av ordene, de løvtynne og friterte potetskivene, setter på Tori Amos, og stemmene forvrenges og oppstår igjen, samtalen dør, døren slås igjen, og jeg går meg så forbaska vill i bygningen, dette kunne vært Nygårdsgaten og vinduene fulle av fargebilder og huller, men klokka er seks og det er døgnets tauseste øyeblikk, ingen skal sove nå, jeg våker etter skygger på veggene, har tatt taxi hjem, og kroppen til M er ikke under dyna, klokka er tidens emblem, leser jeg dagen etterpå, og alt hadde vært greit om vi ikke var så fulle av død, den pipler ut fra ribbeina og legger seg som en snerk over samtalene, for jeg vet du er en av dem

lagt under tungen på det nyfodda barnet

Snön kommer virvlande inn över fälten
Kristus är lysande, varje ben i hans kropp
flammar upp, glöder, som industrinitar och stjärnar
Det är möjligt att dikten som jag skriver påbörjas
just med dette uväntade snöfall, en vithet som långsamt
raderar staden och sekund etter sekund fyller mig
til brädden med allt det jag inte längre orkar kännas vid
Jag arbetar långsamt och intensivt tills musiken tar över
hela rummet och jag inte längre känner igjen mannen
som utgir sig för att vara jag:

kristian lundberg,
job,
brutus östlings bokförlag symposion

øyeeple, voksen smerte

først navnet på papiret

så sorgkroppen,
før leppene fortærer
overflatehuden

nei, først ansiktet, ordene, stemmen, forbipassasje. så skriften, omslaget.

jeg tror ansiktet har rester av gatene solli plass, observatorie, destillert sjøluft, jeg tror veggene var av mur, hele leiligheten omgitt av det fasteste, fineste materiale, en pianokrakk med grønt putetrekk av velour, uken som kretser rundt spisestuemiddagen, kjøttet, alltid det samme kjøtt fra dyrene som gresser, meksikansk storfe, om det ikke er høst og rypefuglens øyeepler har sluttet å vokse.

hvor feil kan man ta når det ikke finnes noen familie mer.

ansiktet puster torshov, puster sprengte familiemyter, puster ensomhet inn gjennom øremuslingene, stenger natteøynene, demper trykket bak tinningen

vi bestiller weekendturer til de skandinaviske byene, jeg var tolv sist jeg var i kbh, spiste kvalmeluktende ravioli, så min far full for nittende gang.

vi går langs flyterminalene, gravlunden, parkeringsplassene. vi merker oss selv i kritt, gatenavnene, alleene, og kafeene, byens terminologi finnes langs brystet, halebenet, fettreservoaret under magehuden

ny leilighet, metro, urinstank, minneboken fra da jeg var sju, jeg skal være tanntrollet dit
har klippet det ut, arket falmet, barnslig kalligrafi, blir med på kjøleskapsoverflatene, blant reisedokumentene og forlenget søknad om opphold ved kroppen din.

duret fra kraniekassen
noen må måle avstanden mellom øynene og hvor dypt de er plassert

alltid et ansikt bak ansiktet bak ansiktet

Life is not distant like that

blå sang for le byråkrati

kan være, kan være at himmelen er sånn passe blåstripet nå, antibergensk, og ikke helt naturtro, oktober pleier være kaldere, kvassere, og med små pytter innover ballerinaskoene, jeg må si det, slik jeg sa det på Sydnes i går, eller på Cappello etterpå, det er kunstig, kunstig klima dette her. Ikke bra. Indisk sommer.

en høyttaler dundret i gulvet i går, fikk rufsete skraper i lakken, jeg kveilet meg som en topptrent slange bak i ledningejungelen, ville jo så gjerne lytte til Cohen samtidig som jeg leste Erling Aadlands Love itself. Ingen bønn dog.

Jeg har sendt et revidert svar i retning Morgenbladet, og forsøker forfatte en leder som Synnøve og jeg må ferdigstille i dag. For mange av kreftene mine går til å skrive kvasse og pseudojuridiske brev til Utdanningsavdelingen. Døde gud, velsigna vere blindt byråkrati.

Notater fra en natt ved Olympen

Kritiker Nøste Kendzior går hardt ut mot mine innsigelser i Morgenbladet av 9.-15. september. Bakgrunnen for mitt innlegg var hennes kritikerinnsats på Bjørnsonfestivalen i Molde. Kendzior mener tydeligvis at min evaluering av hennes lesninger burde vært forbeholdt et muntlig fora. Hun synes det er uforståelig at jeg skriver i Morgenbladet, og hevder videre at ”SS Noreviks debattinnlegg inneholder intet konstruktivt”. Dette er feil.

Bjørnsonfestivalen er Norges eneste internasjonale litteraturfestival. Norsk kritikerlag har etter egne ord ”etablert seg som en uunnværlig leverandør av kritiske vurderinger og meninger i den kulturelle offentlighet”. Dette gav dobbelt grunn til å forvente kløktige tanker om litteratur under arrangementene til Kritikerlaget. Rart derfor å konstatere at Kendzior finner min kritikk over den litterære dommen hun serverte i et offentlig rom, så utålelig. Når Kritikerlaget har et så tydelig ambisiøst selvbilde, fordrer det nemlgi grundige lesninger av forfatterskap. Derfor må det være lov på protestere når ambisjonene svikter totalt i møtet med Kendziors praksis.

Mine innsigelser mot Kendzior er basert på følgende:

1) Kendzior har ikke lest alle verkene til Nils-Øivind Haagensen.
I sin innledning refererte hun til hans siste. Likevel er hun ikke flau for å servere bastante dommer over hele hans forfatterskap. Overskriften var ”Hvor god er egentlig Nils-Øivind Haagensen. Leder i Norsk Kritikerlag, Anne Merethe Prinos, kunne her love etterrettelige og innovative lesninger. Som entusiastisk publikummer fikk man inntrykk av at her skulle landets beste kritikere bedrive litteraturkritisk indremedisin.

2) Litteraturkritikk må nødvendigvis være synonymt både med refleksjon og vurdering. Denne vurderingen må ha teksten som sin empiri.
Nøste Kendziors kritikerarbeid var baserte på hennes egne tolkninger av et fåtall Haagensen-dikt. Noen ganger leste hun bare halve. Mest graverende var likevel grundige litterære analyser og refleksjon over forfatterskapet var erstattet med korte kommentarer. Som forfatter Frode Grytten skriver i Dag og Tid: Nøste brukte mesteparten av tiden på å ”stotre seg gjennom eit par dikt”.

3) Om det å være personlig: Nøste Kendzior mener jeg bedriver personangrep når jeg kommenterer hennes utøvelse av kritikerrollen på Bjørnsonfestivalen. Dette er beklagelig.
Imidlertid bør litteraturkritikere ha selvrefleksjonen som sin beste samtalepartner. Enhver som har tenkt over den litterære dommen som fenomen, vet at den nødvendigvis må befinne seg et sted mellom det objektive og det subjektive, et sted mellom det rent estetiske og det sosialt konstituerte. Men Kendziors utøvelse av kritikerrollen i Molde, viste en kritiker som har satt seg på Olympen og leser sine dommer i blinde. For denne tilhører framstod det i alle fall som om Kendzior regnet sine vurderinger for objektive og allmenngyldige. Dette blir ekstra beklagelig når dommene er så overfladiske og nærmest blottet for en refleksjon over verket.

4) Skrift versus tale.
Kendzior påpeker at jeg burde tatt ordet i forsamlingen og her fremlagt min mening om Haagensens forfatterskap på stående føtter. Særlig etter å ha studert litteraturkritikk ved UiB og jobbet som redaktør for et litterært tidsskrift, synes jeg ikke at litteraturkritikk kan ha samme form som enhver stand up-opptreden.

Kendzior mener tydeligvis at det var opp til publikum å redde diskusjonen fra det totale havari. Men min dom over Haagensen er dessverre ikke et trumfkort som jeg når som helst kan trekke opp fra lommen. Som innleder er det hennes første bud å stille forberedt.

Det er dessuten trist å se at Kendzior mener at en seanse som foregår i det fysiske rom ikke kan generere en skriftlig debatt i etterkant. Skal man da avsette teaterkritikere, dansekritikere, og hva med intervjuet som sådan. Skriften har det fortrinn at den ofte står i et nærere slektskap med refleksjonen og ettertanken. Dessuten får man tid og rom til å slipe sine synspunkt mot andre som opplevde samme situasjon.

Det er dessuten merkelig å konstatere hvordan Kendzior forsøker amputere min kritikk ved å klassifisere den som et personangrep. Kanskje var min ordbruk en anelse for krass, men jeg står for vurderingen av Kendziors kritikk som altfor slett og overfladisk. Samtidig virker det som hun ønsker å skrive meg inn i et studiekammer hvor jeg sitter mutters alene tynget av min klage over Kendziors jobb. Interessant derfor at både forfatter Frode Grytten og Tore Renberg i etterkant også har kommet med knusende dommer over Kendziors kritikervirke i Molde. Tar hun nå selvkritikk?

Jeg mener at en kritiker som ikke tåler innsigelser på sitt arbeid, men kategoriserer innsigelser som ”personangrep” og uten konstruktivitet, snarest bør skrive sin egen nekrolog over sitt virke som kritiker.

Kendzior må gjerne tolke mitt forrige innlegg som en kinaputt, og hun har rett i at en rent negativ kritikk er verdiløs. Mine konstruktive råd til Kendzior er derfor å lese verkene til den hun kritiserer. Dernest bør hun bruke den tiden det faktisk tar å utarbeide en grundig vurdering av forfatterskapet. Først da kan Kendzior etablere merkelappen som ”en uunnværlig leverandør av kritiske vurderinger og meninger i den litterære offentlighet”. Først da skal hun få sitte trygt på Olympen.

skriver fra tussmørket, absolutt mørkt på hf nå, jeg venter på alarmen, bare meg i hele bygningen, alene på universitetet, jeg har lett og lett etter printer som funker, printer som vil skrive ut det kristoffer har tenkt om jan erik vold, det stig har tenkt om hilde myklebust og det tale næss har tenkt om kropp og tekst. for i går kom bare anne helenes tekst om duras, og den var durabelig bra, og jeg sier det att: Prosopopeia 3&4 årgang 2005 blir höjdare. ja, vi er prøverom, det er lov å feile, trekke gardinene tilbake for tidlig, blottlegge bokstaver, men her er gode folk med, kloke tanker, vent å se.

familiebesøk, og minst seks unger, de leker en lek som minner om pozzo og lucky i en attendant godot hoppetau viklet rundt beina, slepende etterpå, jaffal oppsetningen jeg så på HiB, en vårdag, tror snøen lå sånn isbrerest-aktig, kompakt, som en gigantisk isbit, nesten, så kanskje det var vinter lell

jeg leter etter dikt, jeg spaner blant catharina gripenberg, søren ulrik thomsen, kristian lundberg, men å velge ett dikt, folkens, det er ikkje enkelt, det er som å orientere seg i dette trappeløse hf-mørket, velge ett, ett dikt, det går jo ikke.

Om det triste ved norsk litteraturkritikk

Om det triste ved norsk litteraturkritikk

Under Bjørnsonfestivalen arrangerte Norsk Kritikerlag flere diskusjoner under paroler som ”Hvor god er egentlig Nils-Øivind Haagensen?” Tittelen inviterte til dybdelesning og refleksjon over hele forfatterskap. Invitasjonen kunne gjerne leses som et intellektuelt motsvar til den art av anmelderi som preger aviser og tidsskrift. Her skulle blikket skjerpes og de mediale glansbildene dekonstrueres, Norsk Kritikerlag lovet inngående diskusjoner som ikke var smitteskadet av anmelderiets hang til hype og panegyrikk. Trist derfor at utfallet ble et helt annet.

Kritiker Nøste Kendziors behandling av Nils-Øivind Haagensen står tilbake som et eksempel par excellence på anmelderiets verste tabu. Pinlig da at Kritikerlaget introduserte henne som en ”eminent” leser. Gjennomgangen av tekstene var overfladisk og fremviste svært liten vilje eller kunnskaper om poesiens egenart. En av Kendziors verdimarkører var at Haagensen skriver ”kjøttfullt”. Problemet var bare at Kendzior i høy grad bidro til å gjøre diktene langt mer ”kjøttfulle” enn de i utgangspunktet er ved nærmest å øve vold mot diktene.

Majoritetsmessig bestod Kendziors innlegg av svært subjektive, insisterende lesninger av Haagensens dikt. Kendziors tolkninger stod i beste fall i et stemoderlig forhold til Haagensens måte å lese egne dikt på. Det hindret likevel ikke kritikeren å benytte seg av sine svært subjektive fortolkninger av halve dikt for å spre om seg med objektive dommer om Haagensens forfatterskap. Tydeligvis basert på lesningen av én av Haagensens bøker. Refleksjon var erstattet av små kommentarer og lange opplesninger.

Nøste Kendziors triste og teatralske perfomance var tanketom og provoserende for mange av de kritikere og forfattere som satt blant publikummere. Og trist nok, kanskje bare enda et symptom for hvor kjønnsløs norsk litteraturkritikk kan være. Haagensen er en forfatter som etter massiv medieomtale og nærmest panegyrisk virak fortjener en problematiserende og grundig gjennomgang.

Men etter at Nøste Kendzior fremviste en slik total mangel på kompetanse, bør kanskje neste spørsmål for Norsk Kritikerlag være: hvor god er egentlig norske kritikere? La oss starte med Nøste Kendzior.

( Morgenbladet 9.7.05)

Helgas fantastiske stemme

Farmor-samtaler er noe av det peneste som finnes. Når øynene lukkes mot farmors stemme, og bare den sterke, vitale sognestemmen blir tilbake i ørene mine, retusjeres fødselsåret 1920 bort, og farmor blir en gammel venninne jeg oppdaterer på livets slagg og vakkerhet.

Farmor forteller meg i detalj om kryssordet hun har fullført, om portotakster og om håpet som hviler i førstepremien, et ganske enkelt krus fra avisen Firda, i farmors øyne verdt langt mer enn tomme skrapeloddsløfter.

Både farmor og morfar leser artiklene mine med stolt ettersmak. Jeg forteller morfar om min kommende reportasjereise til Bjørnsonfestivalen i Molde, og han sier midt i blinken fordi han kjenner mine lesehestøyne, dem han selv har åpnet med sine elegante eventyr om Silje tre år som syklet hele veien til Kristiansand for å besøke Mormor og Morfar, sirlig maskinskrevet med humor på forskjellige modenhetsnivåer, først 20 år etterpå kan jeg lese brevene med blikket de fortjener.

Noe med de gule veibane-stripene, hvordan fargen aldri har vært skarpere, hvordan den plutselig står ut fra august-tørr asfalt, speiler seg i det sammenfargede busskuret, og løvetannen, løvetannen i veikanten, karrig og klok som han du venter på.

Det skarpe, klare i dagen fortsetter, en rød betongkloss, nabo-barneskolen døsig som en sommerferie, tom for tavlekritt, for de stotrende lydene til ungene som lærer å lese, som leser m-a-k-a-r-o-n-i, og synes det er en fryd, et fint ord som ikke lenger er festet til minnet om klebrig middagsrester, eller lyden av k-r-y-p-d-y-r, ordet får plutselig dobbel betydning på tungebåndet til syvåringene med bokstavvegring, høytlesingen som en klasseutstilling av stakkato lyder og ord som glir inn i hverandre. En rødrammet trekant med silhuettene av to barn som aldri blir større, og mot det nybeisede gjerdet, detaljert etterlysning med biodata om han som forsvant. Han kan ha sett annerledes ut enn på papirbildet i sort&hvitt.

Kladd

Jeg satt oppe i natt, i skjørt og nakne tær på blått kreppsengetøy. Jeg hadde gått fra bussen og en britisk samtale om kvinnelig sjalusi, forbi Triangelparken, og den lille kolonialbutikken, gjennom et kjøkkenvindu så jeg en nabo skrive en tekstmelding i første augustnatten, et vindu lukket bydelen ute, over den tørre kanalen, mikroskopiske themsen og de gamle murboligene i rekke nedover fra svartediket mot sykehusene, og møllendal gravplass, mot hospicet, kvinneklinikken og psykiatrisk.

Og jeg ville jo skrive om alt dette, men mangler som alltid presisjonen, derfor blir det en fortelling om noe annet, og jeg kunne vri meg i lykke der det kommer tre feite prosasider ut på den tilsølte laptopen, og mitt skjøreste håp er å åpne dokumentet og ikke føle at det var forgjeves, at setningene er kunstige og pretensiøse, eller overtolkende og dermed punkterende. Jeg er tilhenger av en rolig, deskriptiv prosa nå, med hang for ting og detaljer, null dialog, null absurdisme, selv om jeg vrir meg i natten, og tror at det absurde er den eneste måten å skrive på.

Jeg drikker kaffekopp número trois, og har sikkert ringt tjue telefoner, men lesesenteret ved Universitetet i Stavanger er ferietomt, og folk synes ikke å bringe med seg telefonene sine til copacabanske strender, kystresidensene eller fjellstuene. Fy skam.

Ikea-utflukt er avlyst, kjøttbollene inndratt, og det blir slett ingen slåsskamper i ballrommet for mitt vedkommende. Jeg foretrekker min aviskollega K og vinaktig godt selskap etter en dag med kontoristfingre og ubesvarte anrop.

Ellers lurer jeg sterkt på å trekke tilbake søknaden om å få dekke Måren-biennalen til fordel for frihelg på Gløymd Helg-festivalen på Askøy.
Det er agurkens storhetstid i bloggeland. Men det er ikke meg jeg forestiller.

fejkad feriekoloni

brente hudceller i irregulære, nærmest patetiske mønstre dekker ryggen. i går kom sommeren som et konsentrat, de avbøyde gresstråene, flasken med vann, bøkene spredt rundt i gresset, og den gryende rødfargen som svinger seg rundt kroppen lik et sirkusteppe, intens smerte hver gang dusjstrålen treffer dette brennbare.

fredagen var perfekt, var den ikke? hvitløkspregede reker, fingermat i alle varianter, musikken, menneskene, fjellene og solen bak verandaen, de små stearinflammene, våre mikroskopiske signaler til byen nedenfor

oppvasken vokser, slik sluket på badet er tett av dusjekskrementer, hår i alle lengder, og det tetter seg til, og jeg er passiv som et trassig barn som endelig har fått lov til å leve uten de kjedelige kategoriene, dagens stengetid, plikter til minimal belønning, bare lar det vokse, bare lar det gro, i pur barnslighet

du sender noen ord fra london, fra sharm el-sjeikh, og det er egentlig alt som fyller denne helgen

Copacabana Kopervik

tre timer igjen til snøgg, nathalie merchant og georges perec på fransk, engelsk og norsk, jeg knuste en hel utstilling ved å røve med meg både cortazar, sonnevi med flere. jeg har akkurat passe med kaffesmak på tungen, denimvåt på anklene, det var for fristende å gå gjennom det våte gresset forbi bølgen&moi via ny, rød skjorte som passer så pent til franske sko, det var for fristende å sende deg en mail, en helt overflødig en, en som fortjener kubikkmeter på en digital kirkegård, og er du penest når du er borte? eller liker jeg deg best når jeg forsøker smugle deg "fett" under bordet i lunsjen, og vi snakker om kairo, cuba, karbonade og saken du skrev i går, og jeg hevder at min søvnempiri åpner for flere kvelder med øl, vin og mere på logen, for jeg er like trøtt om jeg legger meg ti eller to, om jeg drømmer eller ikke, om brødet er mykt eller hardt fordi jeg har forglemt det utenfor brødposen, men jeg liker at nå er det rent og ryddig, i alle fall ryddig, jeg liker vaske glassene som om matrestene er slagget som fjernes fra tankene slik jeg forteller i lunsjen at jeg faktisk skriver skarpest morgenen derpå, jeg har gått alene hjem langs odontologen, mitt gamle gymnas, og sprengningsarbeidet langs hansa-tomten, og du sier først tre dager etterpå, du skal ikke gå alene hjem når det regner, du kunne sittet på, og jeg spør ville ensomheten kjennes mindre ut da?