Arild Rein
«Den evige fred»
Roman Samlaget
Forkvaklet tekst om forfall
Stavangerforfatteren Arild Rein har høstet til dels gode anmeldelser for sin mørke og dystopiske heimstaddiktning, trilogien fra oljebyens natteside. Han er ikke mindre mørk i sin nyeste roman "Den evige fred", men uten at jeg får lyst til å tegne abonnement i Reins engere fanskare i kritikerklubben grei. Denne gang gir Rein fortellerperspektiv til en hund, nemlig likhunden Harry, men det er uvisst hva dette hundeperspektivet har å tilføre fortellingen som foregår i Stortingets indre og (her) demoraliserte gemakker. Det er rett før jul i 2021 og stortingsfolket har låst seg inne, og her er en orgie i fyll, utveksling av kroppslige eksesser og dekadanse. Arild Rein legger sine umiskjennelige og systemkritiske punchlines i munnen på flere av de kopulerende stortingspolitikerene, og da kan det høres slik ut: "Me fann eit skrapelodd på bakken på botnen av Nordsjøen som ga oss full pott. Olja og rikdommen vår er ikkje noko anna enn ei kombinert jule-, nyttårs- og bursdagsgåve fra naturen si side, ein dritpakke av gull som låg gøymd under jordskorpa og blei oppdaga ved at nokon brukte tannlegeboret sitt nærmast i blinde - og ved eit himmelstormande lykketreff - trefte ein oljenerve". På slike punkter i teksten er det også at Arild Rein evner å treffe en nerve som kan fungere satirisk og der hans dom over oljenasjonen Norge kan fungere tankevekkende, kritisk - og det på en spissformulert måte.
Dessverre er ikke sitatet betegnende for teksten som helhet. Snarere opplever jeg at Rein går på tomgang i sin fremstilling av trash nation Norge. Hvis samfunnet er så vulgarisert og penetrert av elendighet som Rein med sin skjønnlitterære tekst hevder, fungerer det dårlig å la teksten forfalle i samme grad med overdreven bruk av tidlige sædavganger og forslitte navn på det mannlige kjønnsorgan. Jeg savner språklig spenst, fortellingens driv og en vilje til kritikk som er større en fortelling som kunne vært skrevet i den dypeste rødvinsrus. Det blir fort kjedelig å følge likhunden Harry. Han har i alle fall ikke fått snusen på satire. I det hele tatt mener jeg et kvalitetssterkt forlag som Samlaget her burde tatt et mer tydelig grep. Det er slett ikke gull alt som kommer fra etablerte forfattere. Dette er heller ikke god gråstein.
SILJE STAVRUM NOREVIK ( publisert i Bergens Tidene 4.10.)
Monday, October 04, 2010
Monday, September 27, 2010
Tove Nilsen på sitt aller beste
«Nede i himmelen»
Roman Oktober
Melankolsk blikk mot blokken på Bøler
Barndomsskildringer får mye pepper fra litteraturkritikere. Protestene går ut på at barndomsskildringer lett blir apolitiske og navlebeskuende portretter som tilsynelatende fungerer best som terapi for forfatteren selv, og ikke evner å se utover sitt eget univers. Uansett anklagen er barndommen som motiv neppe et ferdigtygget topos. Og godt er det, for så lenge barndom er noe vi alle bærer på, preges av og vender tilbake til – skulle det inneholde tilstrekkelig eksistensielt og litterært sprengstoff. I alle fall om forfatteren vet å forvalte det godt nok. Det klarer Tove Nilsen til fingerspissene med «Nede i himmelen».
28 år etter den epokegjørende oppvekstskildringen "Skyskraperengler" er Tove Nilsen tilbake med mer blues fra Bøler. Denne gang er det den voksne fortelleren som ser tilbake på en tid som er tapt og et drabantbylandskap som er forlatt. Året er 1968 og den kommende månelandingen er verdensbegivenheten som forbinder drabantbyen Bøler med universet. Romanen beskriver hovedpersonen Toves seksuelle oppvåkning, erotiske møter med kameraten, «outsideren» Goggen som senere sendes til guttehjem på Bastøy, vennskap og skoleliv. Ikke minst er skildringen nærgående i beskrivelsene av blokklivet på Bøler under en nærmest Tolstojsk parole om at «alle familier er ulykkelige på sin måte». Mens Goggens dysfunksjonelle familie er kjent for alle og oppe i dagen, er hovedpersonens Tove dirrende uro over eskalerende krangler og disharmoni i hjemmet, mer noe som holdes skjult under overflaten. Her oppstår også samholdet mellom de to hovedpersonene som får så forskjellig skjebne, men også svik og sjalusi er viktige motiver i Tove Nilsens fjerde bok fra skyskraperuniverset i drabantbyen.
Tove Nilsens fremste styrke som forfatter er hvordan hun med tilsynelatende letthet vandrer 40 år tilbake i tid og forener den ungdommelige opplevelsen med den voksne fortellerens mer melankolske blikk. Slik klarer hun å svøpe et erindringens mørke over den mer energiske teksten om oppveksten på Bøler, om familiehemmelighetene til Goggen og Tove som speiles i hverandre. I følge et intervju skal tittelen «Nede i himmelen» spille på det øyeblikk Neil Armstrong og co dro tilbake fra månen og skuet månen under seg, men fremviser også den dirrende ambivalensen som gjennomsyrer teksten - «Om himmelen er noe sted, må den være her. Likevel kan det være et helvete».
Og for tilhengere av Skyskraper-kvartetten: det er slett ikke sikkert at Tove Nilsen er ferdig med beskrivelsen av eksistensens blues og ekstase på Bøler. Det er i alle fall sikkert at hun har truffet blink med stoffet, kanskje fordi det rommer så mye mer enn en blokkleilighetskildring, og fordi det finnes en flik av både Tove og Goggen i oss alle: «Så mye lyd og så stor taushet. Så få ord, eller verre, en sånn umulighet i ordene, et sånt stengsel i språket. Om Goggens historie var blitt vesenet hans, eller om vesenet førte til historien, ingen vet, og det spiller ingen rolle, det er bare jeg som ikke kan glemme tausheten fordi jeg aldri slutter å lure på om det var i den vi møttes.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Roman Oktober
Igjen har Tove Nilsen truffet blink med sin beskrivelse av blues og ekstase på Bøler
Melankolsk blikk mot blokken på Bøler
Barndomsskildringer får mye pepper fra litteraturkritikere. Protestene går ut på at barndomsskildringer lett blir apolitiske og navlebeskuende portretter som tilsynelatende fungerer best som terapi for forfatteren selv, og ikke evner å se utover sitt eget univers. Uansett anklagen er barndommen som motiv neppe et ferdigtygget topos. Og godt er det, for så lenge barndom er noe vi alle bærer på, preges av og vender tilbake til – skulle det inneholde tilstrekkelig eksistensielt og litterært sprengstoff. I alle fall om forfatteren vet å forvalte det godt nok. Det klarer Tove Nilsen til fingerspissene med «Nede i himmelen».
28 år etter den epokegjørende oppvekstskildringen "Skyskraperengler" er Tove Nilsen tilbake med mer blues fra Bøler. Denne gang er det den voksne fortelleren som ser tilbake på en tid som er tapt og et drabantbylandskap som er forlatt. Året er 1968 og den kommende månelandingen er verdensbegivenheten som forbinder drabantbyen Bøler med universet. Romanen beskriver hovedpersonen Toves seksuelle oppvåkning, erotiske møter med kameraten, «outsideren» Goggen som senere sendes til guttehjem på Bastøy, vennskap og skoleliv. Ikke minst er skildringen nærgående i beskrivelsene av blokklivet på Bøler under en nærmest Tolstojsk parole om at «alle familier er ulykkelige på sin måte». Mens Goggens dysfunksjonelle familie er kjent for alle og oppe i dagen, er hovedpersonens Tove dirrende uro over eskalerende krangler og disharmoni i hjemmet, mer noe som holdes skjult under overflaten. Her oppstår også samholdet mellom de to hovedpersonene som får så forskjellig skjebne, men også svik og sjalusi er viktige motiver i Tove Nilsens fjerde bok fra skyskraperuniverset i drabantbyen.
Tove Nilsens fremste styrke som forfatter er hvordan hun med tilsynelatende letthet vandrer 40 år tilbake i tid og forener den ungdommelige opplevelsen med den voksne fortellerens mer melankolske blikk. Slik klarer hun å svøpe et erindringens mørke over den mer energiske teksten om oppveksten på Bøler, om familiehemmelighetene til Goggen og Tove som speiles i hverandre. I følge et intervju skal tittelen «Nede i himmelen» spille på det øyeblikk Neil Armstrong og co dro tilbake fra månen og skuet månen under seg, men fremviser også den dirrende ambivalensen som gjennomsyrer teksten - «Om himmelen er noe sted, må den være her. Likevel kan det være et helvete».
Og for tilhengere av Skyskraper-kvartetten: det er slett ikke sikkert at Tove Nilsen er ferdig med beskrivelsen av eksistensens blues og ekstase på Bøler. Det er i alle fall sikkert at hun har truffet blink med stoffet, kanskje fordi det rommer så mye mer enn en blokkleilighetskildring, og fordi det finnes en flik av både Tove og Goggen i oss alle: «Så mye lyd og så stor taushet. Så få ord, eller verre, en sånn umulighet i ordene, et sånt stengsel i språket. Om Goggens historie var blitt vesenet hans, eller om vesenet førte til historien, ingen vet, og det spiller ingen rolle, det er bare jeg som ikke kan glemme tausheten fordi jeg aldri slutter å lure på om det var i den vi møttes.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, September 20, 2010
Dokumentar med sminke
Ivo de Figueiredo
"Mysteriet Ingeborg Køber"
Dokumentar
Aschehoug
Sjangerforvirret prosjekt
Historiker Ivo de Figueiredo har skrevet en dokumentar som for tiden er høyaktuell i lys
av debatten om prinsesses Mãrthas angivelige kontakt med døde. "Mysteriet Ingeborg Køber"
handler om kvinnen fra Fredrikstad som på 1930-tallet var et av Nord-Europas mest kjente spiritistmedier.
Figueiredo bruker mye tid på å dokumentere Købers såkalte "sansefabrikk" og har gjort et svært grundig og etterrettelig
forarbeid, noe hans doktorgradslange kildeliste bakerst i boken bevitner. Likevel er jeg ikke overbevist om at prosjektet
er vellykket.
Den dramaturgiske listen høyt når leseren loves "En sann historie om spiritsme, kjærlighet og et
mulig mord". Leseren får inntrykk av at Figueriedo tar på seg kriminalforfatterens tweedfrakk og lupe for å vende på steinene
som skjuler mennesket "Ingeborg Køber". Dokumentarens sentrale motor er nemlig en pikant drukningsulykke. Købers
far, Ludvig Dahl, dør i august 1934 med datteren Ingeborg som eneste vitne. Senere kommer det fram at dødsfallet var varslet, og at medisinske rapporter fastslår at byfogd Dahl har skader som tilsier maktmisbruk før døden inntraff. Datteren blir senere arrestert, mistenkt for
medvirkning og rettsdramaet ble en farsott i landets aviser på grunn av familiens status som spiritister. Rettsdramaet henlegges imidlertid.Figueiredos olympiske ambisjon med boka er å svare på hvem Ingeborg Køber egentlig var, og ikke minst finne "sannheten" om hva som egentlig skjedde for 76 år siden. Imidlertid mener jeg at boken mangler den fremdrift og spenning som utloves. Det blir etterhvert trettende å lese både alle utdragene fra seanseprotokollene som levendegjør Ingeborg Købers kontakt med de døde. Også den møysommelige dokumentasjonen av rettsprosessen gjør at etterrettligheten ettervhert går på bekostning av lesegleden. Ikke minst tværes farens mistenkelige død ut som et stort narrativt poeng uten at romanen gir de svar den lover, selv om historikeren lanserer noen egne teorier. Valget av fortellerstemme er høyst problematisk. Historikeren gjengir motstandsløst fra seanseprotokollene og forteller om brødrenes skolegang i det hinsidige som om det var en vedtatt sannhet at himmelen finnes og holder norsk grunnskole.
"Hekseprosessen" mot Køber i rettsalen fremstilles som om Figureido var henne beste venn og ikke en nøytral biograf.
I sum sitter jeg igjen med å ha lest en nokså tørr dokumentar forkledd som underholdende kriminal.
SILJE STAVRUM NOREVIK
"Mysteriet Ingeborg Køber"
Dokumentar
Aschehoug
Sjangerforvirret prosjekt
Historiker Ivo de Figueiredo har skrevet en dokumentar som for tiden er høyaktuell i lys
av debatten om prinsesses Mãrthas angivelige kontakt med døde. "Mysteriet Ingeborg Køber"
handler om kvinnen fra Fredrikstad som på 1930-tallet var et av Nord-Europas mest kjente spiritistmedier.
Figueiredo bruker mye tid på å dokumentere Købers såkalte "sansefabrikk" og har gjort et svært grundig og etterrettelig
forarbeid, noe hans doktorgradslange kildeliste bakerst i boken bevitner. Likevel er jeg ikke overbevist om at prosjektet
er vellykket.
Den dramaturgiske listen høyt når leseren loves "En sann historie om spiritsme, kjærlighet og et
mulig mord". Leseren får inntrykk av at Figueriedo tar på seg kriminalforfatterens tweedfrakk og lupe for å vende på steinene
som skjuler mennesket "Ingeborg Køber". Dokumentarens sentrale motor er nemlig en pikant drukningsulykke. Købers
far, Ludvig Dahl, dør i august 1934 med datteren Ingeborg som eneste vitne. Senere kommer det fram at dødsfallet var varslet, og at medisinske rapporter fastslår at byfogd Dahl har skader som tilsier maktmisbruk før døden inntraff. Datteren blir senere arrestert, mistenkt for
medvirkning og rettsdramaet ble en farsott i landets aviser på grunn av familiens status som spiritister. Rettsdramaet henlegges imidlertid.Figueiredos olympiske ambisjon med boka er å svare på hvem Ingeborg Køber egentlig var, og ikke minst finne "sannheten" om hva som egentlig skjedde for 76 år siden. Imidlertid mener jeg at boken mangler den fremdrift og spenning som utloves. Det blir etterhvert trettende å lese både alle utdragene fra seanseprotokollene som levendegjør Ingeborg Købers kontakt med de døde. Også den møysommelige dokumentasjonen av rettsprosessen gjør at etterrettligheten ettervhert går på bekostning av lesegleden. Ikke minst tværes farens mistenkelige død ut som et stort narrativt poeng uten at romanen gir de svar den lover, selv om historikeren lanserer noen egne teorier. Valget av fortellerstemme er høyst problematisk. Historikeren gjengir motstandsløst fra seanseprotokollene og forteller om brødrenes skolegang i det hinsidige som om det var en vedtatt sannhet at himmelen finnes og holder norsk grunnskole.
"Hekseprosessen" mot Køber i rettsalen fremstilles som om Figureido var henne beste venn og ikke en nøytral biograf.
I sum sitter jeg igjen med å ha lest en nokså tørr dokumentar forkledd som underholdende kriminal.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, September 13, 2010
Debutant med veteranspråk
Dan Aleksander Andersen
"Evighetsarbeid"
Dikt
Aschehoug
Ambisiøs debut
Debutanten Dan Alexander Andersen (f. 1982) kan regnes som en liten wonderboy i forlagsverden. Ikke bare
er han prosjektredaktør på CapplenDamm forlag og mannen bak serien "20 under 30", nå bærer han også verdenslitteraturen
på sine skuldre når han debuterer som poet med samlingen "Evighetsarbeid". Her er nemlig hyppige referanser til antikke myter. Både Sisfyos, Promethevs og kyklopene er mytologiske figurer som inngår og benevnes i Andersens poetiske sfære. Samlingen kretser om kjærligheten som tema, og da en kjærlighet som må forstås som kroppslig, fortærende, tidvis makaber, men også inderlig og høystemt.
Som poet fremstår Andersen tidvis i forkledning, og når han lar sin indre olding slippe til, i et arkaisk formspråk er han faktisk på sitt beste. Samlingen har flere referanser til Olaf Bull sitt signaturdikt "Metope" som problematiserer kjærlighetens forgjengelighetsangst, og Andersen beveger seg ofte hinsides liv-død-dikotomien, særlig i sitt crescendo av et åpningsdikt: "Jeg skal elske deg inn i landet/ hylle deg inn i stupbratte fjell/la deg bli dyr igjen, ete og dvale, / fiske deg mett gjennom ørretfylte elver, / tvinge deg ned mellom brunbakra røtter, / uutstoppelig åtsle og flå".
Med sin naturlige og inderlige autoritet markerer denne dyriske hymnen et av høydepunktene i Andersens debutarbeid.
Tidvis oppleves imidlertid billedfigurasjonene som mer forslitte og påklistrede, leseren rives ut av Andersens mytiske natteverden. Da oppleves språket som mer mislykket metaforisk. Blant annet når lydlikhet og repetisjon brukes: "Hver dag drar oksene sine slappe ploger/ slapt over jordene og lager halvskeive renner/med hovene i slaps og søle". Andersens akilleshæl som dikter avleses også i strofer som dette: "Jeg skal kjølhale deg/ gjennom havet, og du/ skal la meg gå planken/i ditt farvanns fryd". Her blir tettheten mellom de maritime bildene påtrengende.
I sum er Andersens debutarbeid et spennende og ambisiøst stykke poesi med klart forbedringspotensial. Når han er på sitt mest uanstrengte sjarmerer debutanten mestog serverer oss minneverdige poetiske punchlines som dette: "for alltid/ skal det bli sagt at kjærlighet også angår kråker og fugleskremsler".
SILJE STAVRUM NOREVIK
Bergens Tidende 13. 09.2010
"Evighetsarbeid"
Dikt
Aschehoug
Ambisiøs debut
Debutanten Dan Alexander Andersen (f. 1982) kan regnes som en liten wonderboy i forlagsverden. Ikke bare
er han prosjektredaktør på CapplenDamm forlag og mannen bak serien "20 under 30", nå bærer han også verdenslitteraturen
på sine skuldre når han debuterer som poet med samlingen "Evighetsarbeid". Her er nemlig hyppige referanser til antikke myter. Både Sisfyos, Promethevs og kyklopene er mytologiske figurer som inngår og benevnes i Andersens poetiske sfære. Samlingen kretser om kjærligheten som tema, og da en kjærlighet som må forstås som kroppslig, fortærende, tidvis makaber, men også inderlig og høystemt.
Som poet fremstår Andersen tidvis i forkledning, og når han lar sin indre olding slippe til, i et arkaisk formspråk er han faktisk på sitt beste. Samlingen har flere referanser til Olaf Bull sitt signaturdikt "Metope" som problematiserer kjærlighetens forgjengelighetsangst, og Andersen beveger seg ofte hinsides liv-død-dikotomien, særlig i sitt crescendo av et åpningsdikt: "Jeg skal elske deg inn i landet/ hylle deg inn i stupbratte fjell/la deg bli dyr igjen, ete og dvale, / fiske deg mett gjennom ørretfylte elver, / tvinge deg ned mellom brunbakra røtter, / uutstoppelig åtsle og flå".
Med sin naturlige og inderlige autoritet markerer denne dyriske hymnen et av høydepunktene i Andersens debutarbeid.
Tidvis oppleves imidlertid billedfigurasjonene som mer forslitte og påklistrede, leseren rives ut av Andersens mytiske natteverden. Da oppleves språket som mer mislykket metaforisk. Blant annet når lydlikhet og repetisjon brukes: "Hver dag drar oksene sine slappe ploger/ slapt over jordene og lager halvskeive renner/med hovene i slaps og søle". Andersens akilleshæl som dikter avleses også i strofer som dette: "Jeg skal kjølhale deg/ gjennom havet, og du/ skal la meg gå planken/i ditt farvanns fryd". Her blir tettheten mellom de maritime bildene påtrengende.
I sum er Andersens debutarbeid et spennende og ambisiøst stykke poesi med klart forbedringspotensial. Når han er på sitt mest uanstrengte sjarmerer debutanten mestog serverer oss minneverdige poetiske punchlines som dette: "for alltid/ skal det bli sagt at kjærlighet også angår kråker og fugleskremsler".
SILJE STAVRUM NOREVIK
Bergens Tidende 13. 09.2010
Wednesday, August 11, 2010
Monday, June 14, 2010
Hvor blir det av rebellene?
Signaler 2010
Cappelen-Damm
Kristin Berget ( red.)
Debutantantologi
”Undertråd”
Eli Fossdal Vaage ( redaktør)
Skrivekunstakademiets antologi 2010
Nokså traust fra nye forfatterstemmer
Siden 1986 har den litterære antologien ”Signaler” vært arnested for en rekke nye forfatterstemmer som hvert år har fått ta sine første, famlende skritt inn i den litterære verdenens parnass. ”Signaler” har blitt omtalt som ”drivhuset” – altså der hvor solen faller på de første nye spirene som skal bli morgendagens vekster, men uten tvil er det også mange skribenter som ikke publiserer noe etter antologidebuten. Titter man på tidligere utgivelser av den årvisse antologien, dukker siden etablerte forfatternavn som Eirik Ingebrigtsen, Inger Bråtveit, Endre Ruset og Maria Børja opp. Utvilsomt interesserer norske forlagsredaktører seg sterkt for tekstantologien, for å vurdere om her er litterære vekster som kan plukkes opp til de enkelte forlagenes forfatterstall. Slik har Signaler, som først ble redigert av Lars Saabye Christensen en viktig posisjon i samtidslitteraturens underverden.
Antologien ”Undertråd” er en langt yngre søster av Signaler og kom ut for første gang i 2004 og samler arbeider forfatter av årets kull ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Den årvisse utgivelsen kan stå som et viktig argument eller bevisførsel mot den urettmessige kritikken mot skriveskolenes påståtte unifomering av elevene. Snarere har tidligere utgivelser vist at elevene skriver i høyt ulike sjangre og formater, upåvirket av lærerkrefter og ensretting. Antologien gir også en pekepinn på hva som foregår i de kommende litterære generasjoner, og her er utallige eksempler på debutanter som har blitt fanget opp av større forlag.
Til sammen huser de to antologiene i år 24 debutanter av begge kjønn, og med fødselsår som spenner fra 1952- 1988. Felles for begge tekstsamlingene er en nokså klassisk fokus på prosa, lineære fremstillinger ofte berettet i jeg-form. Som helhet savner jeg mer eksperiment, mer formbevissthet og mer overskridelse. Ellers kan det blir søvndyssende for forlagsredaktører som skal skumme bøkene for litterært prosagull. Resultatet blir også at særlig Signaler fremstår som teksttungt og sidrumpa, mens en debutantantologi forventes å være leken, rebelsk og utfordre litterære konvensjoner.
På redigeringssiden har redaktør Eli Fossdal Vaage og ”Undertråd” noe å hente på tekstsammensettingen. Hele boken åpner med en ganske så ordinær førstesetning ”Det har regnet i flere uker, men ikke sammenhengende, naturligvis. Når jeg har vandret omkring, og det har vært opphold, har jeg lagt merke til at jeg som vane holder min paraply under armen med spissen pekende frem”. Det gir et litt slapt anslag.
”Signaler” fremstår som kvalitetsmessig sterkere og har en spennende andretekst i form av Geir Ove Ovesen ( f. 1973) sitt bidrag ”Golda Meirs kaffekopp” – en selsom beretning om jeg-personens møte med den 90 år gamle Gerhard Welhaven. Her møter vi både det tabubelagte og det uhørte i en tekst som vitner om forfattertalent og litterær presisjon:
”Gamlingen var hvit som kalk i ansiktet, og han hadde et skilpaddeaktig hode med leverflekker. Jeg vil ikke si at han gikk. Han skred, sakte”. Mer av slik skrivekunst!
SILJE STAVRUM NOREVIK
Cappelen-Damm
Kristin Berget ( red.)
Debutantantologi
”Undertråd”
Eli Fossdal Vaage ( redaktør)
Skrivekunstakademiets antologi 2010
Nokså traust fra nye forfatterstemmer
Siden 1986 har den litterære antologien ”Signaler” vært arnested for en rekke nye forfatterstemmer som hvert år har fått ta sine første, famlende skritt inn i den litterære verdenens parnass. ”Signaler” har blitt omtalt som ”drivhuset” – altså der hvor solen faller på de første nye spirene som skal bli morgendagens vekster, men uten tvil er det også mange skribenter som ikke publiserer noe etter antologidebuten. Titter man på tidligere utgivelser av den årvisse antologien, dukker siden etablerte forfatternavn som Eirik Ingebrigtsen, Inger Bråtveit, Endre Ruset og Maria Børja opp. Utvilsomt interesserer norske forlagsredaktører seg sterkt for tekstantologien, for å vurdere om her er litterære vekster som kan plukkes opp til de enkelte forlagenes forfatterstall. Slik har Signaler, som først ble redigert av Lars Saabye Christensen en viktig posisjon i samtidslitteraturens underverden.
Antologien ”Undertråd” er en langt yngre søster av Signaler og kom ut for første gang i 2004 og samler arbeider forfatter av årets kull ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Den årvisse utgivelsen kan stå som et viktig argument eller bevisførsel mot den urettmessige kritikken mot skriveskolenes påståtte unifomering av elevene. Snarere har tidligere utgivelser vist at elevene skriver i høyt ulike sjangre og formater, upåvirket av lærerkrefter og ensretting. Antologien gir også en pekepinn på hva som foregår i de kommende litterære generasjoner, og her er utallige eksempler på debutanter som har blitt fanget opp av større forlag.
Til sammen huser de to antologiene i år 24 debutanter av begge kjønn, og med fødselsår som spenner fra 1952- 1988. Felles for begge tekstsamlingene er en nokså klassisk fokus på prosa, lineære fremstillinger ofte berettet i jeg-form. Som helhet savner jeg mer eksperiment, mer formbevissthet og mer overskridelse. Ellers kan det blir søvndyssende for forlagsredaktører som skal skumme bøkene for litterært prosagull. Resultatet blir også at særlig Signaler fremstår som teksttungt og sidrumpa, mens en debutantantologi forventes å være leken, rebelsk og utfordre litterære konvensjoner.
På redigeringssiden har redaktør Eli Fossdal Vaage og ”Undertråd” noe å hente på tekstsammensettingen. Hele boken åpner med en ganske så ordinær førstesetning ”Det har regnet i flere uker, men ikke sammenhengende, naturligvis. Når jeg har vandret omkring, og det har vært opphold, har jeg lagt merke til at jeg som vane holder min paraply under armen med spissen pekende frem”. Det gir et litt slapt anslag.
”Signaler” fremstår som kvalitetsmessig sterkere og har en spennende andretekst i form av Geir Ove Ovesen ( f. 1973) sitt bidrag ”Golda Meirs kaffekopp” – en selsom beretning om jeg-personens møte med den 90 år gamle Gerhard Welhaven. Her møter vi både det tabubelagte og det uhørte i en tekst som vitner om forfattertalent og litterær presisjon:
”Gamlingen var hvit som kalk i ansiktet, og han hadde et skilpaddeaktig hode med leverflekker. Jeg vil ikke si at han gikk. Han skred, sakte”. Mer av slik skrivekunst!
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, June 07, 2010
Bryllup og biltur
Anna Gavalda
"Ein vakker dag"
Oversatt av Tove Bakke
Lettvint av fransk mester
En god venninne av meg pleier å si at hun langt på vei foretrekker en god begravelse fremfor et bryllup. Utsagnet kunne like gjerne tilhørt hovedpersonen i Anna Gavaldas siste roman, en ung, parisisk kvinne på vei til et landsens bryllup hvor en fjern slektning skal gifte seg. Førstedelen av den 160 sider korte romanen skildrer bilturen mot det grisgrendte strøket hvor vielsen skal finne sted. Alle som har vært på biltur med familien, vet hvilket sosialt minefelt en bilferie kan være fordi man er trykket sammen på klaustrofobisk liten plass over lengre tid. I Gavaldas roman er det den snobbete og ufordragelige svigerinnen som blir harmoniens akilleshæl. Hun er et stort irritasjonsmoment med sitt sykelige hygienefokus og med en familiebakgrunn hvor fremmedfrykten regjerer.
Anna Gavaldas styrke som forfatter ligger i den syrlige, nærmest fandenivoldske skrivestilen, hvor hun løfter frem livet slik det fremstår for de fleste av oss, ikke frisert og nypolert, men som de dagene du kommer på jobb med raknet strømpebukse og pudder på blusen. Her oppstår også skjevheten mellom hovedpersonen og hennes svigerinne, førstnevnte er feilbarlig, uperfekt, uten familie, mens svigerinnen tilsynelatende ikke har noen nykker, men derfor har det. Gavalda skriver gode dialoger, hvilket er en kunst innenfor romanformen, de er korthogde, presise og ofte drepende i sine karakteristikker.
Det sprø «vendepunktet» i romanen kommer når søsknene Simon, Garance og Lola bestemmer seg for å boikotte bryllupet til fordel for å besøke den yngste broren som har sommerjobb på et slott i Touraine. Her tipper Gavalda over i nostalgien i beskrivelsen av søskenflokkens lille flukt fra hverdagen, før familieliv henter dem inn. «Skyld på at eg var søvnlaus og sliten, men plutseleg sat eg altså der og padla i rosa kliss. I ei sky av kjærlege kjensler for desse tre og ei aning om at der og da fekk vi aller siste smakebiten av barndommen».
Bortsett fra et tidvis treffsikkert språk (godt oversatt av Tove Bakke) og fine observasjoner om søskenkjærlighet, fremstår romanen som noe anorektisk. Scenene er gode, men som helhet mangler romanen dybde.
SILJE STAVRUM NOREVIK
"Ein vakker dag"
Oversatt av Tove Bakke
Lettvint av fransk mester
En god venninne av meg pleier å si at hun langt på vei foretrekker en god begravelse fremfor et bryllup. Utsagnet kunne like gjerne tilhørt hovedpersonen i Anna Gavaldas siste roman, en ung, parisisk kvinne på vei til et landsens bryllup hvor en fjern slektning skal gifte seg. Førstedelen av den 160 sider korte romanen skildrer bilturen mot det grisgrendte strøket hvor vielsen skal finne sted. Alle som har vært på biltur med familien, vet hvilket sosialt minefelt en bilferie kan være fordi man er trykket sammen på klaustrofobisk liten plass over lengre tid. I Gavaldas roman er det den snobbete og ufordragelige svigerinnen som blir harmoniens akilleshæl. Hun er et stort irritasjonsmoment med sitt sykelige hygienefokus og med en familiebakgrunn hvor fremmedfrykten regjerer.
Anna Gavaldas styrke som forfatter ligger i den syrlige, nærmest fandenivoldske skrivestilen, hvor hun løfter frem livet slik det fremstår for de fleste av oss, ikke frisert og nypolert, men som de dagene du kommer på jobb med raknet strømpebukse og pudder på blusen. Her oppstår også skjevheten mellom hovedpersonen og hennes svigerinne, førstnevnte er feilbarlig, uperfekt, uten familie, mens svigerinnen tilsynelatende ikke har noen nykker, men derfor har det. Gavalda skriver gode dialoger, hvilket er en kunst innenfor romanformen, de er korthogde, presise og ofte drepende i sine karakteristikker.
Det sprø «vendepunktet» i romanen kommer når søsknene Simon, Garance og Lola bestemmer seg for å boikotte bryllupet til fordel for å besøke den yngste broren som har sommerjobb på et slott i Touraine. Her tipper Gavalda over i nostalgien i beskrivelsen av søskenflokkens lille flukt fra hverdagen, før familieliv henter dem inn. «Skyld på at eg var søvnlaus og sliten, men plutseleg sat eg altså der og padla i rosa kliss. I ei sky av kjærlege kjensler for desse tre og ei aning om at der og da fekk vi aller siste smakebiten av barndommen».
Bortsett fra et tidvis treffsikkert språk (godt oversatt av Tove Bakke) og fine observasjoner om søskenkjærlighet, fremstår romanen som noe anorektisk. Scenene er gode, men som helhet mangler romanen dybde.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Saturday, June 05, 2010
Monday, May 31, 2010
Familiens horror
Lisbeth Hiide
”Min fars hund”
Roman Oktober
Drømmen om en pappa
Det er hele 14 år siden Lisbeth Hiide sist utga en roman (”De lettsindige og tankeløse”) og hvis det er mulig å snakke om et kunstnerisk tilbakeholdt ”trykk”, er romanen ”Min fars hund” litteraturens svar på badeballen som har blitt holdt nede under vann og spretter opp med sin billedskapende og originale kraft.
Som leser blir man tidlig slått av forfatterens evne til å skape et særegent – og tidvis absurd – romanunivers, befolket av aparte karakterer og med et språk så nyansert og originalt at det gir lesefryd selv på setningsnivå. Lisbeth Hiide mestrer kunsten å skape skjønnhet med språket, men ofte i kombinasjon med nærmest horroraktige beskrivelser av romanens indre verden og persongestalter. Om mormor i boken heter det for eksempel: ”Hun fikk satt inn gebisset med de store, firkantede fortennene og det hypnotisk sugende glassøyet stirret nifst rett på deg. De gedigne brillene med lilla innfatning skjulte heldigvis mesteparten av øyet”.
”Min fars hund” er beretningen om en eksentrisk overklassefamilie, sett fra jeg-personen tenåringensdatteren Bellas synsvinkel. Far er en egosentrisk, selvforelsket støvsugerselger som kommer hjem når det passer ham, mens mor etter hvert i roman blir permanent hospitalisert og dermed får posisjon som savnet, fraværende kjærlighetsobjekt. Allerede på første side blir det klart at det ikke er en glanset kjernefamilie som møter oss: ”Et hus fullt av hemmeligheter, stengt ute fra verden eller i sin egen verden. Et liksomhus, et hjem bygd av råtne planker som ikke kunne holde noe sammen”. Den sentrale konflikten i romanen røpes av tittelen, far store kjærlighet er ikke barna eller mor, men snarere kjøteren Farah som han har fått i premie på et pokerlag. Bellas kamp er å vinne fars kjærlighet, en umulig oppgave der far turnerer elskerinner og husholdningsassistenter som marionettedukker.
Lisbeth Hiide har skapt et originalt romanunivers, innvendingen er at det etter hvert oppleves som statisk. Vi får ikke noe bevegelse i den krakelerte familien, de forblir uforanderlige porselensdukker i tekstens univers. Selv denne familien hadde fortjent bedre.
SILJE STAVRUM NOREVIK
”Min fars hund”
Roman Oktober
Drømmen om en pappa
Det er hele 14 år siden Lisbeth Hiide sist utga en roman (”De lettsindige og tankeløse”) og hvis det er mulig å snakke om et kunstnerisk tilbakeholdt ”trykk”, er romanen ”Min fars hund” litteraturens svar på badeballen som har blitt holdt nede under vann og spretter opp med sin billedskapende og originale kraft.
Som leser blir man tidlig slått av forfatterens evne til å skape et særegent – og tidvis absurd – romanunivers, befolket av aparte karakterer og med et språk så nyansert og originalt at det gir lesefryd selv på setningsnivå. Lisbeth Hiide mestrer kunsten å skape skjønnhet med språket, men ofte i kombinasjon med nærmest horroraktige beskrivelser av romanens indre verden og persongestalter. Om mormor i boken heter det for eksempel: ”Hun fikk satt inn gebisset med de store, firkantede fortennene og det hypnotisk sugende glassøyet stirret nifst rett på deg. De gedigne brillene med lilla innfatning skjulte heldigvis mesteparten av øyet”.
”Min fars hund” er beretningen om en eksentrisk overklassefamilie, sett fra jeg-personen tenåringensdatteren Bellas synsvinkel. Far er en egosentrisk, selvforelsket støvsugerselger som kommer hjem når det passer ham, mens mor etter hvert i roman blir permanent hospitalisert og dermed får posisjon som savnet, fraværende kjærlighetsobjekt. Allerede på første side blir det klart at det ikke er en glanset kjernefamilie som møter oss: ”Et hus fullt av hemmeligheter, stengt ute fra verden eller i sin egen verden. Et liksomhus, et hjem bygd av råtne planker som ikke kunne holde noe sammen”. Den sentrale konflikten i romanen røpes av tittelen, far store kjærlighet er ikke barna eller mor, men snarere kjøteren Farah som han har fått i premie på et pokerlag. Bellas kamp er å vinne fars kjærlighet, en umulig oppgave der far turnerer elskerinner og husholdningsassistenter som marionettedukker.
Lisbeth Hiide har skapt et originalt romanunivers, innvendingen er at det etter hvert oppleves som statisk. Vi får ikke noe bevegelse i den krakelerte familien, de forblir uforanderlige porselensdukker i tekstens univers. Selv denne familien hadde fortjent bedre.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, April 26, 2010
Do-lektyre
Finn Kalvik
"Uten skam og mening "
- en liten oppsummering
Humoristiske erindringer
Illustrert av Eldar Vågan
Aschehoug
Ingen kjendisrett å utgi bøker
41 år etter at han debuterte som visesanger er Finn Kalvik aktuell med det som offisielt må betegnes som hans "litterære debut", men jeg kjenner en viss vegring ved å karakterisere boken "Uten skam og mening" som skjønnlitteratur, for her skorter det på
kvalitet og fortellerevne.
Gjennom den 102 sider lange boken, lo jeg ikke en eneste gang, og når forlaget sjangerfester
boken som "humoristiske erindringer", bør vel boken frembringe selv en surmaget kritikers ufrivillige humring? Riktignok har Kalvik enkelte morsomme vendinger, som med faren som har Jussi Bjørling som forbilde og som synger arier så kraftige at varmtvannstanken
vrenger seg. Svakheten ved Finn Kalviks fortellerstil er imidlertid at leseren bombarderes med bilde på bilde. Det er ikke måte på hvor
mange sammeligninger og metaforer som kombineres i ett og samme avsnitt - med det resultat at det går inflasjon i det billedrike språket
og hvert enkeltstående bilde mister sin opphavelige effekt. I en av historiene ser han både ut som en "styrtrik middelaldrende dverg fra Midtøsten",
samtidig som han i neste linje "løp omkring som en reinkarnert mumie innimellom beina på de voksne".
Til norskeksamen i tiende klasse er ett av kompetansekravene at man skal kunne skrive en tekst med "klar og formålstjenlig struktur". Hva som er en formålstjenlig struktur er selvsagt diskutabelt, men også her mener jeg at Kalvik svikter som skribent på et helt elementært nivå.
Ofte leder ikke barndomsskildringene til noe tydelig sluttpoeng, historiene fremstår mer som famlende forsøk på fortelling uten en klar plotlinje.
I tillegg er historiene på innholdsplanet rent patetiske, blant annet Kalviks flaue forsøk på å skildre scenarier fra puberteten: "Tenk deg å sitte
og dra skinntrombona med høyre, mens du febrilsk blar i ei pornoblekke med venstre, og plutselig er ´a der, dama du har drømt om å forføre helt
siden første gangen du fikk kjilen". Mest urovekkende er det likevel at han på siste side
"røper" at han er i gang med bok nummer to.
SILJE STAVRUM NOREVIK
"Uten skam og mening "
- en liten oppsummering
Humoristiske erindringer
Illustrert av Eldar Vågan
Aschehoug
Ingen kjendisrett å utgi bøker
41 år etter at han debuterte som visesanger er Finn Kalvik aktuell med det som offisielt må betegnes som hans "litterære debut", men jeg kjenner en viss vegring ved å karakterisere boken "Uten skam og mening" som skjønnlitteratur, for her skorter det på
kvalitet og fortellerevne.
Gjennom den 102 sider lange boken, lo jeg ikke en eneste gang, og når forlaget sjangerfester
boken som "humoristiske erindringer", bør vel boken frembringe selv en surmaget kritikers ufrivillige humring? Riktignok har Kalvik enkelte morsomme vendinger, som med faren som har Jussi Bjørling som forbilde og som synger arier så kraftige at varmtvannstanken
vrenger seg. Svakheten ved Finn Kalviks fortellerstil er imidlertid at leseren bombarderes med bilde på bilde. Det er ikke måte på hvor
mange sammeligninger og metaforer som kombineres i ett og samme avsnitt - med det resultat at det går inflasjon i det billedrike språket
og hvert enkeltstående bilde mister sin opphavelige effekt. I en av historiene ser han både ut som en "styrtrik middelaldrende dverg fra Midtøsten",
samtidig som han i neste linje "løp omkring som en reinkarnert mumie innimellom beina på de voksne".
Til norskeksamen i tiende klasse er ett av kompetansekravene at man skal kunne skrive en tekst med "klar og formålstjenlig struktur". Hva som er en formålstjenlig struktur er selvsagt diskutabelt, men også her mener jeg at Kalvik svikter som skribent på et helt elementært nivå.
Ofte leder ikke barndomsskildringene til noe tydelig sluttpoeng, historiene fremstår mer som famlende forsøk på fortelling uten en klar plotlinje.
I tillegg er historiene på innholdsplanet rent patetiske, blant annet Kalviks flaue forsøk på å skildre scenarier fra puberteten: "Tenk deg å sitte
og dra skinntrombona med høyre, mens du febrilsk blar i ei pornoblekke med venstre, og plutselig er ´a der, dama du har drømt om å forføre helt
siden første gangen du fikk kjilen". Mest urovekkende er det likevel at han på siste side
"røper" at han er i gang med bok nummer to.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Et poetisk skoleeksempel
Kristine Næss
"Se hva som skjer"
Dikt
Oktober
Dikt som begeistrer og utfordrer
Kristine Næss ( født 1964) sin andre diktsamling henholdsvis begynner og slutter med ordene "paviljongen er tom" og "skolen".
Begge verselinjene er ord hentet fra åstedet for våre mest formative år, nemlig fra skoleverket. Og i denne diktsamlingen får skolen først verdi som
en konkret, tilstedeværende og fysisk bygningsmasse. Diktene gestaltes av et poetisk jeg som erindrer de rent fysiske omgivelsene, "den blålige skolemelken",
"treverket i svingdørene" og "skoletannlegen" - for å nevne noen eksempler. På dette nivået oppleves diktene som sanselige, dikterjeget vender stadig tilbake
til klasseromskulissene gjennom hukommelsens svingdør, blant annet gjennom skildringen av en mobbescene "fitte for faen, feita løper ikke fort nok / forbi tre
dører: døra til skoletannlegen, til helsesøster, skolepsykologen / og ut porten (…)". Dette utdraget er også betegnende for diktsamlingen som helhet, språket er
enkelt og kommuniserende, her er lite ornament eller fikse poetiske bilder. Diktene er snarere utpreget fortellende i stilen, men narrativet brytes stadig, skolen, kroppen
og hukommelsen er tilbakevendende motiver. "Skolen" blir etterhvert en mer overskridende figur, og kan leses rent "bokstavelig" som et rom for betydningsfulle minner,
men etterhvert i diktsamlingen får skolen også en mer abstrakt betydning - som leverandør av ideologi og fastlagte tankemønstre ( "hjernen er i skolen / skolen er i hjernen").
Kristine Næss sin styrke som poet er at hun befatter seg både med det konkret gjekjennelige og meningsbærende, men som samtidig går utover dette og utforsker mulighetsbetingelsene for tenkning og erkjennelse. Hva som finnes i "skolen" kan da leses som det opplyste, vedtatte, men i diktene fremtrer også "skogen" som en slags mørkere, mer dunkel sfære hvor diktene kanskje åpner for mer eksperimentelle innsikter. Forfatteren blander høyt og lavt, "pølsetermoser, kokekaffe, t-banen" med mer filosofiske passasjer, og dette gjør "Se hva som skjer" til en leken, men også utfordrende og tenksom diktsamling, selv ikke alle enkelttekstene er like sterke.
SILJE STAVRUM NOREVIK
"Se hva som skjer"
Dikt
Oktober
Dikt som begeistrer og utfordrer
Kristine Næss ( født 1964) sin andre diktsamling henholdsvis begynner og slutter med ordene "paviljongen er tom" og "skolen".
Begge verselinjene er ord hentet fra åstedet for våre mest formative år, nemlig fra skoleverket. Og i denne diktsamlingen får skolen først verdi som
en konkret, tilstedeværende og fysisk bygningsmasse. Diktene gestaltes av et poetisk jeg som erindrer de rent fysiske omgivelsene, "den blålige skolemelken",
"treverket i svingdørene" og "skoletannlegen" - for å nevne noen eksempler. På dette nivået oppleves diktene som sanselige, dikterjeget vender stadig tilbake
til klasseromskulissene gjennom hukommelsens svingdør, blant annet gjennom skildringen av en mobbescene "fitte for faen, feita løper ikke fort nok / forbi tre
dører: døra til skoletannlegen, til helsesøster, skolepsykologen / og ut porten (…)". Dette utdraget er også betegnende for diktsamlingen som helhet, språket er
enkelt og kommuniserende, her er lite ornament eller fikse poetiske bilder. Diktene er snarere utpreget fortellende i stilen, men narrativet brytes stadig, skolen, kroppen
og hukommelsen er tilbakevendende motiver. "Skolen" blir etterhvert en mer overskridende figur, og kan leses rent "bokstavelig" som et rom for betydningsfulle minner,
men etterhvert i diktsamlingen får skolen også en mer abstrakt betydning - som leverandør av ideologi og fastlagte tankemønstre ( "hjernen er i skolen / skolen er i hjernen").
Kristine Næss sin styrke som poet er at hun befatter seg både med det konkret gjekjennelige og meningsbærende, men som samtidig går utover dette og utforsker mulighetsbetingelsene for tenkning og erkjennelse. Hva som finnes i "skolen" kan da leses som det opplyste, vedtatte, men i diktene fremtrer også "skogen" som en slags mørkere, mer dunkel sfære hvor diktene kanskje åpner for mer eksperimentelle innsikter. Forfatteren blander høyt og lavt, "pølsetermoser, kokekaffe, t-banen" med mer filosofiske passasjer, og dette gjør "Se hva som skjer" til en leken, men også utfordrende og tenksom diktsamling, selv ikke alle enkelttekstene er like sterke.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, April 12, 2010
Råneroman uten motor
Helene Guåker
”Kjør”
Roman
Cappelen Damm
Mer miljø enn historie
Debutant Helene Guåker ( f. 1983) er aktuell med utgivelse nummer tre i Cappelen Damms satsing ”20 under 30” – det vil si 20 bøker fra forfattere som ikke har fylt 30. Allerede nå kan vi ane et visst mangfold, for der hvor Eivind Hofstad Evjemo skriver poetisk ( i ”Vekk meg hvis jeg sovner”) og Morten Wintervold har sprelske dikt i ”Oldemor, du er med barn”, er Helene Guåkers tone mer røff og muntlig.
Romanen byr på fortellingen om den bilfrelste bygdejenten Marianne, i det vi møter henne er hun innlagt på sykehuset etter en bilulykke. Hun har mistet barnet hun bar på, og det blir relativt tidlig klart at forholdet til kjæresten Fredrik er noe skjørt.
Fremfor alt byr ”Kjør” på skildringen av et univers hvor biler, trimming av motorer og friheten i å sette foten hardt ned på gasspedalen, står sterkt: (..) vi gikk og la oss mette, med spenning i magan og med drømmer om felger og eksospotter blanke som nypussa sølv”. Dessverre virker det som lysten til å skildre rånemiljøet foreløpig er sterkere enn evnen til å komponere og bygge opp en troverdig roman, særlig kapittelovergangene fremstår som umotiverte og bidrar ikke til å føre handlingen videre.
Hovedinnvendingen mot Guåker sin romandebut er at selve historien fremstår som svak. Teknikken med å veksle mellom nåtidskildring og tilbakeblikk er et klassisk grep, men fungerer ikke fordi leseren aldri blir helt berørt av samlivsskildringer som går på tomgang. Guåker skal ha honnør for å velge et univers ( rånerne) som fremstår som lite påaktet, og også lite beskrevet fra innsiden. Men prosjektet svikter fordi beskrivelsene av miljøet aldri oppleves som levende nok til at også lesere uten bilfetisjisme får ta del i pasjonen for å cruise rundt i grisgrendte strøk med høyest mulig fart. Stort sett flyter språket godt, det er enkelt og på umiskjennelig dialekt, men også her er det rusk i maskineriet – i form av veldig enkle metaforer for følelser og emosjoner, noe som bidrar til at leseren faller av i svingen.
SILJE STAVRUM NOREVIK
”Kjør”
Roman
Cappelen Damm
Mer miljø enn historie
Debutant Helene Guåker ( f. 1983) er aktuell med utgivelse nummer tre i Cappelen Damms satsing ”20 under 30” – det vil si 20 bøker fra forfattere som ikke har fylt 30. Allerede nå kan vi ane et visst mangfold, for der hvor Eivind Hofstad Evjemo skriver poetisk ( i ”Vekk meg hvis jeg sovner”) og Morten Wintervold har sprelske dikt i ”Oldemor, du er med barn”, er Helene Guåkers tone mer røff og muntlig.
Romanen byr på fortellingen om den bilfrelste bygdejenten Marianne, i det vi møter henne er hun innlagt på sykehuset etter en bilulykke. Hun har mistet barnet hun bar på, og det blir relativt tidlig klart at forholdet til kjæresten Fredrik er noe skjørt.
Fremfor alt byr ”Kjør” på skildringen av et univers hvor biler, trimming av motorer og friheten i å sette foten hardt ned på gasspedalen, står sterkt: (..) vi gikk og la oss mette, med spenning i magan og med drømmer om felger og eksospotter blanke som nypussa sølv”. Dessverre virker det som lysten til å skildre rånemiljøet foreløpig er sterkere enn evnen til å komponere og bygge opp en troverdig roman, særlig kapittelovergangene fremstår som umotiverte og bidrar ikke til å føre handlingen videre.
Hovedinnvendingen mot Guåker sin romandebut er at selve historien fremstår som svak. Teknikken med å veksle mellom nåtidskildring og tilbakeblikk er et klassisk grep, men fungerer ikke fordi leseren aldri blir helt berørt av samlivsskildringer som går på tomgang. Guåker skal ha honnør for å velge et univers ( rånerne) som fremstår som lite påaktet, og også lite beskrevet fra innsiden. Men prosjektet svikter fordi beskrivelsene av miljøet aldri oppleves som levende nok til at også lesere uten bilfetisjisme får ta del i pasjonen for å cruise rundt i grisgrendte strøk med høyest mulig fart. Stort sett flyter språket godt, det er enkelt og på umiskjennelig dialekt, men også her er det rusk i maskineriet – i form av veldig enkle metaforer for følelser og emosjoner, noe som bidrar til at leseren faller av i svingen.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, March 29, 2010
Positivt om døden
Synne Sun Løes
”Tilstrekkelig vakkert”
Cappelen Damm
Modig og direkte bok
Synne Sun Løes fikk gode kritikker for bøkene ”Yoko er alene” og ”Å spise blomster til frokost”. Åtte år etter siste utgivelse, er hun tilbake med ”Tilstrekkelig vakkert”, en brevroman som er gripende i all sin enkelhet. Løes har bakgrunn som psykiatrisk sykepleier, og det er grunn til å tro at forfatteren drar veksler på erfaringer derfra i boken.
Boken er lagt opp som brevvekslinger mellom de to unge jentene Johanne og Jenny. Begge har de et artikulert og reflekterende forhold til døden, Johanne skal snart møte den fordi hun er uhelbredelig syk av kreft. Jenny er suicidal og lengter mot å dø. Det kunne lett blitt sentimentalt fordi de eksistensielle problemstillingene er så akutte, og fordi Jenny og Johanne i utgangspunktet kan fremstå som to kontraster hvor den ene velger døden og den andre ikke kan velge den bort. Her er det Synne Sun Løes viser sin forse som forfatter. Hun har skrevet frem to nyanserte skikkelser som blir langt mer enn ”selvmordskandidaten” og ”den kreftsyke”.
Komposisjonsmessig er boken lagt opp slik at vi først leser brevene fra Johanne. Her er tonen poetisk, brevene kan nesten leses som lange dikt. Språket er enkelt og kommuniserende: ”Jeg vil ikke være en annen / Jeg vil bli født på ny/ Jeg vil ikke være vaskedame lenger. / Jeg vil ikke være mor.” Brytningen er tydelig i det vi går over til å lese Jennys brev, språket er annerledes, tempoet mer energisk – som en kontrast til brevskriverens psyke: ”Veit ikke hvorfor jeg vil dø. Jeg har bare en drøm om å bli noe annet, noe friere, lettere og mer flytende. Er ikke som deg, jeg er ikke egentlig et menneske”. Språket er her tidvis originalitet, blant annet i beskrivelsene av Jennys demoniserte mor, og her finnes også anslag av humor i den ellers tunge tematikken.
Boken blir kunstferdig fordi Løes bruker formen til å speile tematikken. Avbrudd og stillstand er tydelige komponenter, vi får ikke lese alle brevene, her er luft mellom linjene, som en stillhet før intetheten.
Synne Sun Løes har mestret å gi språk til en tilstand på grensen mellom livet og døden. Her hvor spørsmålene er helt akutte og svarene ikke finnes.
SILJE STAVRUM NOREVIK
”Tilstrekkelig vakkert”
Cappelen Damm
Modig og direkte bok
Synne Sun Løes fikk gode kritikker for bøkene ”Yoko er alene” og ”Å spise blomster til frokost”. Åtte år etter siste utgivelse, er hun tilbake med ”Tilstrekkelig vakkert”, en brevroman som er gripende i all sin enkelhet. Løes har bakgrunn som psykiatrisk sykepleier, og det er grunn til å tro at forfatteren drar veksler på erfaringer derfra i boken.
Boken er lagt opp som brevvekslinger mellom de to unge jentene Johanne og Jenny. Begge har de et artikulert og reflekterende forhold til døden, Johanne skal snart møte den fordi hun er uhelbredelig syk av kreft. Jenny er suicidal og lengter mot å dø. Det kunne lett blitt sentimentalt fordi de eksistensielle problemstillingene er så akutte, og fordi Jenny og Johanne i utgangspunktet kan fremstå som to kontraster hvor den ene velger døden og den andre ikke kan velge den bort. Her er det Synne Sun Løes viser sin forse som forfatter. Hun har skrevet frem to nyanserte skikkelser som blir langt mer enn ”selvmordskandidaten” og ”den kreftsyke”.
Komposisjonsmessig er boken lagt opp slik at vi først leser brevene fra Johanne. Her er tonen poetisk, brevene kan nesten leses som lange dikt. Språket er enkelt og kommuniserende: ”Jeg vil ikke være en annen / Jeg vil bli født på ny/ Jeg vil ikke være vaskedame lenger. / Jeg vil ikke være mor.” Brytningen er tydelig i det vi går over til å lese Jennys brev, språket er annerledes, tempoet mer energisk – som en kontrast til brevskriverens psyke: ”Veit ikke hvorfor jeg vil dø. Jeg har bare en drøm om å bli noe annet, noe friere, lettere og mer flytende. Er ikke som deg, jeg er ikke egentlig et menneske”. Språket er her tidvis originalitet, blant annet i beskrivelsene av Jennys demoniserte mor, og her finnes også anslag av humor i den ellers tunge tematikken.
Boken blir kunstferdig fordi Løes bruker formen til å speile tematikken. Avbrudd og stillstand er tydelige komponenter, vi får ikke lese alle brevene, her er luft mellom linjene, som en stillhet før intetheten.
Synne Sun Løes har mestret å gi språk til en tilstand på grensen mellom livet og døden. Her hvor spørsmålene er helt akutte og svarene ikke finnes.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, March 15, 2010
Paris, je t´aime
Kathrine Nedrejord
”Transitt”
Roman
Forlaget Oktober
Lovende debut
Debutant Kathrine Nedrejord er født i 1987 og er dermed en av vårens aller yngste debutanter. Romanen ”Transitt” er i så måte en vellykket svenneprøve, til tross for tydelige tematiske svakheter.
Fortellerstemmen tilhører en ung kvinne som nettopp har flyttet hjem til Oslo etter flere års opphold i Paris hvor hun i det siste har jobbet som sekretær i et advokatfirma. Sentralt i beretningen står forholdet til en gift franskmann, Simon. Forholdet er over i det boken begynner, men re-fortelles gjennom hovedpersonens minner, erindringer og refleksjoner. Kathrine Nedrejord har gitt stemme til en klok, ung kvinne med handlekraft og intellektuelle evner. Så selv om boken fremstår som monologisk, er hovedpersonen godt nok oppbygd til at formatet fungerer.
Romanen inneholder dessuten en rekke undermotiver. Familien, bestående av moren og storesøsteren er sentrale skikkelser på nåtidsplanet. Sentralt står også bearbeidelsen av sorgen over faren som døde flere år tidligere, og hvis fravær preger familiemedlemmene på ulike måter. Familierelasjonene er til dels godt skildret, og preges av debutantens sterke observasjonsevne, og fingerspissfølelse når det gjelder å gi små, menneskelige detaljer en større symbolsk kraft.
Kathrine Nedrejords foreløpige kvalitet som forfatter er at romanen fremstår som et organisk hele, et formmessig helstøpt univers som vokser frem foran øynene på den som leser. Det er ikke verst for en så ung debutant. Språket flyter lett og uanstrengt – Nedrejord kan kunsten å ”grave fram” en roman som både er musikalsk og behagelig å lese.
Innvendingene er av tematisk art. Selve nøkkelhistorien – den unge kvinnes lidenskap til en gift eldre mann i Paris, fremstår som noe forslitt, og heves heller ikke til et nytt nivå av denne forfatteren. Norske samtidsromaners stadige bruk av Paris som litterær figur oppleves som en klisjé, det nytter ikke å gi litterære skildringer franske gatenavn for å skape en form for eksotisk patina. Dette forsterkes av Egil Haraldsen og Ellen Lindebergs omslagsdesign, et sorthvitt bilde av et kyssende par i parisiske gater på hvit bunn. Her kunne Forlaget Oktober godt tenkt nytt.
SILJE STAVRUM NOREVIK
”Transitt”
Roman
Forlaget Oktober
Lovende debut
Debutant Kathrine Nedrejord er født i 1987 og er dermed en av vårens aller yngste debutanter. Romanen ”Transitt” er i så måte en vellykket svenneprøve, til tross for tydelige tematiske svakheter.
Fortellerstemmen tilhører en ung kvinne som nettopp har flyttet hjem til Oslo etter flere års opphold i Paris hvor hun i det siste har jobbet som sekretær i et advokatfirma. Sentralt i beretningen står forholdet til en gift franskmann, Simon. Forholdet er over i det boken begynner, men re-fortelles gjennom hovedpersonens minner, erindringer og refleksjoner. Kathrine Nedrejord har gitt stemme til en klok, ung kvinne med handlekraft og intellektuelle evner. Så selv om boken fremstår som monologisk, er hovedpersonen godt nok oppbygd til at formatet fungerer.
Romanen inneholder dessuten en rekke undermotiver. Familien, bestående av moren og storesøsteren er sentrale skikkelser på nåtidsplanet. Sentralt står også bearbeidelsen av sorgen over faren som døde flere år tidligere, og hvis fravær preger familiemedlemmene på ulike måter. Familierelasjonene er til dels godt skildret, og preges av debutantens sterke observasjonsevne, og fingerspissfølelse når det gjelder å gi små, menneskelige detaljer en større symbolsk kraft.
Kathrine Nedrejords foreløpige kvalitet som forfatter er at romanen fremstår som et organisk hele, et formmessig helstøpt univers som vokser frem foran øynene på den som leser. Det er ikke verst for en så ung debutant. Språket flyter lett og uanstrengt – Nedrejord kan kunsten å ”grave fram” en roman som både er musikalsk og behagelig å lese.
Innvendingene er av tematisk art. Selve nøkkelhistorien – den unge kvinnes lidenskap til en gift eldre mann i Paris, fremstår som noe forslitt, og heves heller ikke til et nytt nivå av denne forfatteren. Norske samtidsromaners stadige bruk av Paris som litterær figur oppleves som en klisjé, det nytter ikke å gi litterære skildringer franske gatenavn for å skape en form for eksotisk patina. Dette forsterkes av Egil Haraldsen og Ellen Lindebergs omslagsdesign, et sorthvitt bilde av et kyssende par i parisiske gater på hvit bunn. Her kunne Forlaget Oktober godt tenkt nytt.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Thursday, March 11, 2010
Sovende bilder
Thomas J. R. Marthinsen
”Du”
Fortellinger
Gyldendal
Helt allright, men ikke mer
Sandefjordingen Thomas J. R. Marthinsen (f. 1984) har vist seg som en habil journalist i Dagbladets Magasinet. Men veien fra featurejournalistikken til skjønnlitteraturen er likevel ikke helt forsert med ”Du”, til tross for at boken har noen fine anslag.
”Du” er en lesersympatisk bok, den består nemlig av 34 svært korte fortellinger, mange av dem bare på to sider. Det er ikke mye man får sagt på to sider, men i dette formatet skaper Marthinsen både øyeblikksbilder og risser opp livsløpet til en ”morfar” som trekker sitt siste sukk: ”Du blir født en desemberdag i 1925. Situasjonen i landet du fødes inn i denne dagen er som følger: Prisen for melk er tretti øre literen, poteter koster ti øre, i fem år har det vært krise i luftfarten ( …). Slutten er for så vidt rørende for alle som har mistet noen: ”Du blir liggende på intensivavdelingen, du svever mellom to tilstander. Vi er hos deg. En kone, tre barn ni barnebarn. Halv tre den natta er du over på den andre siden”.
Generelt er det hendel gjenkjennelige scenarier innenfor Marthinsens prosaunivers: elevens blikk som avkler en bjørneboetrett lærer som messer litteraturpensum, men som kanskje bærer på egne drømmer om å skrive, og ikke minst samboerparet som har gått trett av hverandre. Mer spenstig blir det når skildringene nærmer seg det uhørte og mer amoralske, som forakten en kan føle for sine nærmeste. Av og til blir imidlertid årsakssammenhengene noe søkte, som når en personlighetsdom trekkes fra helt enkle hendelser i barndommen.
Boken begynner og slutter i døden, med en nærmest sirkulær komposisjon. Den første teksten kretser om et par som har sex og sammenstiller orgasmen (som franskmennene kaller ”den lille død”) med tidspunktet for fortellerens bestefars død. Denne komposisjonen oppleves som noe forslitt og uoriginal. Foruten tematiseringer av kroppslig begjær og død, nærer forfatteren også en fetisj for barndomsskildringer, men uten å tilføre sjangeren noe nytt.
Konseptet med at hver eneste fortelling har et henvendt ”du” blir i sum noe fikst, fortellerstemmen blir etter hvert for autoritær og anmasende, selv om duet kanskje kunne vært deg eller meg. Det begrenser teksten mer enn det hever den.
SILJE STAVRUM NOREVIK
”Du”
Fortellinger
Gyldendal
Helt allright, men ikke mer
Sandefjordingen Thomas J. R. Marthinsen (f. 1984) har vist seg som en habil journalist i Dagbladets Magasinet. Men veien fra featurejournalistikken til skjønnlitteraturen er likevel ikke helt forsert med ”Du”, til tross for at boken har noen fine anslag.
”Du” er en lesersympatisk bok, den består nemlig av 34 svært korte fortellinger, mange av dem bare på to sider. Det er ikke mye man får sagt på to sider, men i dette formatet skaper Marthinsen både øyeblikksbilder og risser opp livsløpet til en ”morfar” som trekker sitt siste sukk: ”Du blir født en desemberdag i 1925. Situasjonen i landet du fødes inn i denne dagen er som følger: Prisen for melk er tretti øre literen, poteter koster ti øre, i fem år har det vært krise i luftfarten ( …). Slutten er for så vidt rørende for alle som har mistet noen: ”Du blir liggende på intensivavdelingen, du svever mellom to tilstander. Vi er hos deg. En kone, tre barn ni barnebarn. Halv tre den natta er du over på den andre siden”.
Generelt er det hendel gjenkjennelige scenarier innenfor Marthinsens prosaunivers: elevens blikk som avkler en bjørneboetrett lærer som messer litteraturpensum, men som kanskje bærer på egne drømmer om å skrive, og ikke minst samboerparet som har gått trett av hverandre. Mer spenstig blir det når skildringene nærmer seg det uhørte og mer amoralske, som forakten en kan føle for sine nærmeste. Av og til blir imidlertid årsakssammenhengene noe søkte, som når en personlighetsdom trekkes fra helt enkle hendelser i barndommen.
Boken begynner og slutter i døden, med en nærmest sirkulær komposisjon. Den første teksten kretser om et par som har sex og sammenstiller orgasmen (som franskmennene kaller ”den lille død”) med tidspunktet for fortellerens bestefars død. Denne komposisjonen oppleves som noe forslitt og uoriginal. Foruten tematiseringer av kroppslig begjær og død, nærer forfatteren også en fetisj for barndomsskildringer, men uten å tilføre sjangeren noe nytt.
Konseptet med at hver eneste fortelling har et henvendt ”du” blir i sum noe fikst, fortellerstemmen blir etter hvert for autoritær og anmasende, selv om duet kanskje kunne vært deg eller meg. Det begrenser teksten mer enn det hever den.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Roman uten bakkekontakt
Haruki Murakami
”Elskede Sputnik”
Roman Pax
Oversatt av Magne Tørring.
Med et hint av Paulo Coelho
Japanske Haruki Murakamis bøker er oversatt til 40 språk, og en av de mest kjente bærer tittelen ”Norwegian Wood” etter Beatles sin sang. Murakami skildrer ofte det moderne menneskets livsfølelse og ensomhet, i universelle storbyverdener som like gjerne kunne vært Tokyo som New York eller Oslo. Det har tatt hele 11 år før ”Elskede Sputnik” kom i norsk språkdrakt. Var det verdt ventetiden?
Motivene i Murakamis univers er også denne gang gjenkjennelige. Fortelleren, med det kafaeske navnet ”K” nærer et dypt begjær og en fascinasjon for en uutgrunnelig og enigmatisk kvinne, Sumire. Hun, på sin side, er en 22 år gammel forfatterspire som bare ser vennskap der ”K” ser håp om erotikk og tilnærmelse. Sumire forelsker seg dessuten i en 17 år eldre kvinne, og denne relasjonen og dens konsekvenser, utgjør romanens ”nav”, om vi kan bruke det ordet. For i kjent Murakami-stil er romanen som en liten kinesisk eske, hvor fortellerstemmer blandes, og hvor hemmelige dokumenter, og private notater også inngår i romanens reisverk.
I ”Elskede Sputnik” dyrker Murakami en vital fortellerstil, de litterære bildene er innovative, og igjen er de kroppslige beskrivelsene langt fra konforme. Kvinnelig skjønnhet skriver seg eksempelvis ikke fra idealbilder, men heller fra avvik. Om Sumire heter det blant annet at ”Hun var lav av vekst, og selv på en god dag hørtes det ut som hun yppet til slåsskamp når hun snakket til folk”. I tillegg evner Murakami å skape gode kapitteloverganger, i form av cliffhangere som gjør romanen lettlest, men ikke overflatisk.
Romanens tittel viser til den første kunstige satellitten Sovjetunionen sendte opp på 50-tallet. Motivet med satelitten i universets tomrom forblir sentralt gjennom hele romanen som bilde på den eksistensielle ensomhet som karakterene føler. Her er det også at beretningen svikter på en måte som gjør at tankene går til klisjénes mester, Paulo Coelho. Etter hvert blir det for mye pathos, og for lite av den løfterike originaliteten og poesien i Murakamis språk:”Vi kledde av hjertene våre og viste hverandre alt, akkurat slik andre unge elskende tok av seg klærne og viste kroppene sine for hverandre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK
”Elskede Sputnik”
Roman Pax
Oversatt av Magne Tørring.
Med et hint av Paulo Coelho
Japanske Haruki Murakamis bøker er oversatt til 40 språk, og en av de mest kjente bærer tittelen ”Norwegian Wood” etter Beatles sin sang. Murakami skildrer ofte det moderne menneskets livsfølelse og ensomhet, i universelle storbyverdener som like gjerne kunne vært Tokyo som New York eller Oslo. Det har tatt hele 11 år før ”Elskede Sputnik” kom i norsk språkdrakt. Var det verdt ventetiden?
Motivene i Murakamis univers er også denne gang gjenkjennelige. Fortelleren, med det kafaeske navnet ”K” nærer et dypt begjær og en fascinasjon for en uutgrunnelig og enigmatisk kvinne, Sumire. Hun, på sin side, er en 22 år gammel forfatterspire som bare ser vennskap der ”K” ser håp om erotikk og tilnærmelse. Sumire forelsker seg dessuten i en 17 år eldre kvinne, og denne relasjonen og dens konsekvenser, utgjør romanens ”nav”, om vi kan bruke det ordet. For i kjent Murakami-stil er romanen som en liten kinesisk eske, hvor fortellerstemmer blandes, og hvor hemmelige dokumenter, og private notater også inngår i romanens reisverk.
I ”Elskede Sputnik” dyrker Murakami en vital fortellerstil, de litterære bildene er innovative, og igjen er de kroppslige beskrivelsene langt fra konforme. Kvinnelig skjønnhet skriver seg eksempelvis ikke fra idealbilder, men heller fra avvik. Om Sumire heter det blant annet at ”Hun var lav av vekst, og selv på en god dag hørtes det ut som hun yppet til slåsskamp når hun snakket til folk”. I tillegg evner Murakami å skape gode kapitteloverganger, i form av cliffhangere som gjør romanen lettlest, men ikke overflatisk.
Romanens tittel viser til den første kunstige satellitten Sovjetunionen sendte opp på 50-tallet. Motivet med satelitten i universets tomrom forblir sentralt gjennom hele romanen som bilde på den eksistensielle ensomhet som karakterene føler. Her er det også at beretningen svikter på en måte som gjør at tankene går til klisjénes mester, Paulo Coelho. Etter hvert blir det for mye pathos, og for lite av den løfterike originaliteten og poesien i Murakamis språk:”Vi kledde av hjertene våre og viste hverandre alt, akkurat slik andre unge elskende tok av seg klærne og viste kroppene sine for hverandre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Hjerte og smerte
Annette Sjursen
”Pax”
Roman Kagge Forlag
Årets litterære kalkun?
Det kan virke tidlig å utpeke årets svakeste utgivelser allerede før
februarsnøen er borte. Men Annette Sjursens debut ”Pax” mangler det
meste: en troverdig historie, et nyansert språk og et håndgripelig
komposisjonsprinsipp. Ikke desto mindre blir boken allerede på
innbretten markedsført som spillefilm i løpet av året med
”stjerneskuespillere” som Ane Dahl Torp og Pia Tjelta. Det er å håpe
på at produksjonsteamet foretar en grundig gjennomgang av manus for
dette er foreløpig en tynn suppe.
Romanens utgangspunkt er en flyreise som fletter sammen skjebnene til
åtte personer som har mer og gjør med hverandre enn noen av de selv
aner. I grunnen er dette en god idé siden en flytur for de fleste av
oss igangsetter eksistensielle refleksjoner siden døden fremstår som
en tenkt mulighet. Og i ”Pax” blir det også i realiteten dramatisk
fordi motoren eksploderer mens flyet er på vei fra London til Oslo.
Ombord på flyet er den norske kirurgen Erik som har mislykket i
operasjonen av pasienten Jac hvis hjerte nå er på flyet, og det er
samtidig også avdøde Jacs ekskone (!). En serie tilfeldigheter fører
disse levende og døde menneskene sammen på samme flyavgang, utrolig
nok. Men det er altså ikke episodeguiden til en sekvens av såpeoperaen
Hotell Cæsar vi er vitne til, men en forsøksvis seriøs og
eksistensiell norsk debutroman. I tillegg finner jeg det svært
merkelig at ”En i teamet holder på å plassere metallboksen med Jacs
hjerte i bagasjehyllen”. Er det vanlig for et transplantasjonsteam å
frakte et hjerte uvørent i hattehyllen på et ordinært passasjerfly?
Det går selvsagt galt, hva annet kan en vente?
Språket skjemmes av en nærmest profetisk fortellerstemme som vet bedre
enn alle passasjerene til sammen, og som får en til å lure på om det
er en religiøs tekst en har gitt seg i befatning med. Melodramatiske
er vi alle i blant, men det blir ikke nødvendigvis stor litteratur av
det: ”Noen av passasjerene på flytrappen husket hvor sterkt de elsket
livet da de trodde de skulle dø, noen er allerede i ferd med å glemme
det, og noen få har bestemt seg for å forandre livet sitt. Det ville
bli som en pil, uten omveier mot målet. De har forstått hva de vil og
at det bare er de selv som kan hindre dem, ingen andre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK
”Pax”
Roman Kagge Forlag
Årets litterære kalkun?
Det kan virke tidlig å utpeke årets svakeste utgivelser allerede før
februarsnøen er borte. Men Annette Sjursens debut ”Pax” mangler det
meste: en troverdig historie, et nyansert språk og et håndgripelig
komposisjonsprinsipp. Ikke desto mindre blir boken allerede på
innbretten markedsført som spillefilm i løpet av året med
”stjerneskuespillere” som Ane Dahl Torp og Pia Tjelta. Det er å håpe
på at produksjonsteamet foretar en grundig gjennomgang av manus for
dette er foreløpig en tynn suppe.
Romanens utgangspunkt er en flyreise som fletter sammen skjebnene til
åtte personer som har mer og gjør med hverandre enn noen av de selv
aner. I grunnen er dette en god idé siden en flytur for de fleste av
oss igangsetter eksistensielle refleksjoner siden døden fremstår som
en tenkt mulighet. Og i ”Pax” blir det også i realiteten dramatisk
fordi motoren eksploderer mens flyet er på vei fra London til Oslo.
Ombord på flyet er den norske kirurgen Erik som har mislykket i
operasjonen av pasienten Jac hvis hjerte nå er på flyet, og det er
samtidig også avdøde Jacs ekskone (!). En serie tilfeldigheter fører
disse levende og døde menneskene sammen på samme flyavgang, utrolig
nok. Men det er altså ikke episodeguiden til en sekvens av såpeoperaen
Hotell Cæsar vi er vitne til, men en forsøksvis seriøs og
eksistensiell norsk debutroman. I tillegg finner jeg det svært
merkelig at ”En i teamet holder på å plassere metallboksen med Jacs
hjerte i bagasjehyllen”. Er det vanlig for et transplantasjonsteam å
frakte et hjerte uvørent i hattehyllen på et ordinært passasjerfly?
Det går selvsagt galt, hva annet kan en vente?
Språket skjemmes av en nærmest profetisk fortellerstemme som vet bedre
enn alle passasjerene til sammen, og som får en til å lure på om det
er en religiøs tekst en har gitt seg i befatning med. Melodramatiske
er vi alle i blant, men det blir ikke nødvendigvis stor litteratur av
det: ”Noen av passasjerene på flytrappen husket hvor sterkt de elsket
livet da de trodde de skulle dø, noen er allerede i ferd med å glemme
det, og noen få har bestemt seg for å forandre livet sitt. Det ville
bli som en pil, uten omveier mot målet. De har forstått hva de vil og
at det bare er de selv som kan hindre dem, ingen andre”.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Friday, February 19, 2010
Karakterdrapet
J.M. Coetzee
”Sommer – scener fra et provinsielt liv”
Oversatt av Mona Lange
Roman CappelenDamm
Et spill for galleriet
Den sørafrikanske forfatteren J.M. Coetzee (f.1940) vant Nobelprisen i litteratur i 2003. Utgivelsen ”Sommer” markerer siste bind i hans selvbiografiske trilogi som ellers består av bøkene ”Barndom” og ”Ungdom”.
Men der de foregående memoarene har en tilstedeværende jeg-forteller, er forfatteren utradert i det siste bindet. Ikke bare er den berømte forfatteren ”John Coetzee” død, i løpet av boken skjer flere karakterdrap på forfatteren som person. Romanen består av et flettverk av beretninger, iscenesatt av akademikeren Vincent som skal skrive en biografi om ”John Coetzee” basert på årene mellom 1972 og 1977 – da forfatteren fikk sin første offentlige anerkjennelse. Og biografen er ingen uproblematisk akademiker, han tar kontakt med fire kvinner og en mann som alle hadde kontakt med Coetzee disse årene, og konsentrerer seg hovedsakelig om å spore trekk i Coetzees personlighet, forfatterskapet levnes mindre interesse.
Flere av kvinnene som intervjues hadde seksuelle relasjoner til forfatteren, og det er her dommen over han er mest lammende. Han fremstår nærmest som en seksuell autist hvis maskulinitet er fraværende (”denne poeten som ikke engang kunne tenne et bål”). Videre fremstår forfatteren som en ensom mann uten egenskapene som skal til for å inngå varige, intime relasjoner. Det stilles også etiske spørsmål ved hvordan Coetzee kunne ha vært en stor mann og forfatter, når han var så ynkelig som menneske.
Hva er det så den egentlige forfatteren iscenesetter her? For det første er det et spill med sjangeren, J.M. Coetzee lar seg selv være avdød og forfatteren ”Coetzee” i boken er både beslektet og avsondret fra den autentiske forfatteren. Karakteren i boken synes heller ikke å ha oppnådd den varige litterære anerkjennelse som har blitt Coetzee til del. Og gjennom det tidsrommet som skildres var den reelle forfatter ikke en sosial eremitt som i boken, men snarere gift barnefar. Så er også hele trilogien omtalt som ”fiksjonaliserte memoarerer”, her er jug og diktning.
Viktigere er det at bokens knallharde fokus på å lage et privat portrett av forfatterens personlighet, kan leses som en kritikk av vår tids misforståtte hang til å dyrke privatsfæren.
SILJE STAVRUM NOREVIK
”Sommer – scener fra et provinsielt liv”
Oversatt av Mona Lange
Roman CappelenDamm
Et spill for galleriet
Den sørafrikanske forfatteren J.M. Coetzee (f.1940) vant Nobelprisen i litteratur i 2003. Utgivelsen ”Sommer” markerer siste bind i hans selvbiografiske trilogi som ellers består av bøkene ”Barndom” og ”Ungdom”.
Men der de foregående memoarene har en tilstedeværende jeg-forteller, er forfatteren utradert i det siste bindet. Ikke bare er den berømte forfatteren ”John Coetzee” død, i løpet av boken skjer flere karakterdrap på forfatteren som person. Romanen består av et flettverk av beretninger, iscenesatt av akademikeren Vincent som skal skrive en biografi om ”John Coetzee” basert på årene mellom 1972 og 1977 – da forfatteren fikk sin første offentlige anerkjennelse. Og biografen er ingen uproblematisk akademiker, han tar kontakt med fire kvinner og en mann som alle hadde kontakt med Coetzee disse årene, og konsentrerer seg hovedsakelig om å spore trekk i Coetzees personlighet, forfatterskapet levnes mindre interesse.
Flere av kvinnene som intervjues hadde seksuelle relasjoner til forfatteren, og det er her dommen over han er mest lammende. Han fremstår nærmest som en seksuell autist hvis maskulinitet er fraværende (”denne poeten som ikke engang kunne tenne et bål”). Videre fremstår forfatteren som en ensom mann uten egenskapene som skal til for å inngå varige, intime relasjoner. Det stilles også etiske spørsmål ved hvordan Coetzee kunne ha vært en stor mann og forfatter, når han var så ynkelig som menneske.
Hva er det så den egentlige forfatteren iscenesetter her? For det første er det et spill med sjangeren, J.M. Coetzee lar seg selv være avdød og forfatteren ”Coetzee” i boken er både beslektet og avsondret fra den autentiske forfatteren. Karakteren i boken synes heller ikke å ha oppnådd den varige litterære anerkjennelse som har blitt Coetzee til del. Og gjennom det tidsrommet som skildres var den reelle forfatter ikke en sosial eremitt som i boken, men snarere gift barnefar. Så er også hele trilogien omtalt som ”fiksjonaliserte memoarerer”, her er jug og diktning.
Viktigere er det at bokens knallharde fokus på å lage et privat portrett av forfatterens personlighet, kan leses som en kritikk av vår tids misforståtte hang til å dyrke privatsfæren.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, February 08, 2010
Komikk i Pasvikdalen
Magne Hovden
”Sameland”
Roman Aschehoug
Vellykket voksendebut
Debutant Magne Hovden ( f.1974) markedsfører seg selv som både ”litteraturagent, forfatter, frilans oversetter, fraktmegler og gullgraver” på vaskeseddelen til romanen ”Sameland”. Han har tidligere gitt ut en barnebok og to humorbøker. Med sin skjønnlitterære voksendebut beviser Hovden at han også behersker (underholdnings-)romanen som sjanger.
Romanens kjerne er forberedelsene til det naivt optimistiske prosjektet ”Sameland”. Kort fortalt skal ”Sameland” være et opplevelsessenter for turister hvor de skal få muligheten til å leve ett døgn som ”autentiske samer” både med lavvo og spredte tilfeller av joik servert som lyddusjer i det avgrensende området. Men veien til målet blir både lang og brokete for de to kameratene Roy Åsen og Leif Samuelsen som står bak prosjektet, og som har rask inntjening og lange feriemåneder som motivasjonsgrunnlag.
Romanen vinner på en effektiv fortellerstil hvor hvert kapittel varsler perspektivskifte. Boken befolkes nemlig også av noen andre outrerte karakterer, vi kan nevne byråkraten som hater samer, og en ikke særlig talentfull bankraner.
Det er tydelig å se at Magne Hovden har en fortid som latterens litterære tjener for det er ikke særlig langt mellom de morsomme dialogene, de infame skildringene. En burlesk humor gjennomsyrer beretningen og driver historien fremover. Samtidig, ingen humor uten alvor og det er en viss dose tristesse i livene som tegnes opp for de to kameratene Roy og Leif. Roy dveler fortsatt ved sorgen over ekssamboeren Torhild som forsvant langs landeveien med et av medlemmene fra Berlevåg Mannskor, ”Frode, en femtito år gammel optiker med måne”. Til tross for det tragikomiske tilsnittet og overskudd av frekke dialoger mellom menn, byr boken også på fine skildringer av vennskap midt oppe i reinsdyraction og forretningsplaner.
Muligens kunne man innvende at underholdningsromanen fremmer bilder av samer som ”eksotiske” og ”ville”. Men jeg opplever snarere at disse fordommene tilhører de to karakterene, og mot slutten vendes mot dem og dermed gir boken et satirisk preg.
SILJE STAVRUM NOREVIK
”Sameland”
Roman Aschehoug
Vellykket voksendebut
Debutant Magne Hovden ( f.1974) markedsfører seg selv som både ”litteraturagent, forfatter, frilans oversetter, fraktmegler og gullgraver” på vaskeseddelen til romanen ”Sameland”. Han har tidligere gitt ut en barnebok og to humorbøker. Med sin skjønnlitterære voksendebut beviser Hovden at han også behersker (underholdnings-)romanen som sjanger.
Romanens kjerne er forberedelsene til det naivt optimistiske prosjektet ”Sameland”. Kort fortalt skal ”Sameland” være et opplevelsessenter for turister hvor de skal få muligheten til å leve ett døgn som ”autentiske samer” både med lavvo og spredte tilfeller av joik servert som lyddusjer i det avgrensende området. Men veien til målet blir både lang og brokete for de to kameratene Roy Åsen og Leif Samuelsen som står bak prosjektet, og som har rask inntjening og lange feriemåneder som motivasjonsgrunnlag.
Romanen vinner på en effektiv fortellerstil hvor hvert kapittel varsler perspektivskifte. Boken befolkes nemlig også av noen andre outrerte karakterer, vi kan nevne byråkraten som hater samer, og en ikke særlig talentfull bankraner.
Det er tydelig å se at Magne Hovden har en fortid som latterens litterære tjener for det er ikke særlig langt mellom de morsomme dialogene, de infame skildringene. En burlesk humor gjennomsyrer beretningen og driver historien fremover. Samtidig, ingen humor uten alvor og det er en viss dose tristesse i livene som tegnes opp for de to kameratene Roy og Leif. Roy dveler fortsatt ved sorgen over ekssamboeren Torhild som forsvant langs landeveien med et av medlemmene fra Berlevåg Mannskor, ”Frode, en femtito år gammel optiker med måne”. Til tross for det tragikomiske tilsnittet og overskudd av frekke dialoger mellom menn, byr boken også på fine skildringer av vennskap midt oppe i reinsdyraction og forretningsplaner.
Muligens kunne man innvende at underholdningsromanen fremmer bilder av samer som ”eksotiske” og ”ville”. Men jeg opplever snarere at disse fordommene tilhører de to karakterene, og mot slutten vendes mot dem og dermed gir boken et satirisk preg.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Monday, February 01, 2010
Sanselig skittenrealisme
Hunter S. Thompson
”Brennevinsdagboka”
Oversatt av Kyrre Andreassen
Pax Forlag
Eksistensiell debut om døgenikter i Puerto Rico
Den legendariske journalisten og forfatteren Hunter S. Thompson (1937-2005) er særlig kjent for kultromanen ”Frykt og avsky i Las Vegas” som ble filmatisert i 1998. Romanen ”Brennevinsdagboka” (”The Rhum Diary”) var Thompsons debut som forfatter, og samme år som den foreligger i norsk oversettelse, varsles også Hollywood-filmatiseringen med Johnny Depp i hovedrollen. Thompson, som begikk selvmord i 2005, er også kjent som opphavsmannen bak sjangeren ”gonzojournalistikken” hvor fakta og fikjson blandes, og hvor skribenten setter seg selv i sentrum av teksten. Men mens hans kommende romaner skulle bli halsbrekkende, hallusinatoriske dop-oddysseer, er ”Brennevinsdagboka” en sober innføring i Thompsons mangeslungne univers.
Hovedpersonen (journalisten) Paul Kemp flytter fra New York til Puerto Rico for å jobbe i den konkurstruede avisen The Daily News. Snarere enn å handle om Kemps journalistiske bragder, byr romanen på nedtegnelsene fra Puerto Ricos dunkle nattemørke hvor kvinner, rom og avisens døgenikter er essensielle momenter.
Det interessante ved ”Brennevinsdagboka” er ikke handlingen: håpløse menn som surrer rundt i natta med utilfredstilt begjær og et melankolsk drag om øynene er ikke nytt, verken i verden eller i litteraturen. Lesere av John Fantes Bandini-trilogi vil dessuten nikke gjenkjennende til Thompsons hovedperson - en mannlig skribent uten fast bopel, et kronisk hang til flasken og tidvis euforiske tanker om egen skrivekunst. Svakheten ved sjangeren er også at de begjærte kvinnene (både hos Fante og Thompson) fremstår som nokså karakterløse kvinner, raskt risset opp innenfor et maskulint, røft univers.
Til tross for dette, er ”Brennevinsdagboka” en sann svir å lese. Den løfterike forfatteren Kyrre Andreassen har gjort en grundig og musikalsk jobb som oversetter, her er språklig briljans på setningsnivå. Thompsons litterære bilder er nyskapende og uanstrengte, og den suggererende stilen tar virkelig leseren med til den karibiske sommeren på slutten av 50-tallet. Bokens detaljrikdom, enten det gjelder å skildre råtne bosted (”den møkkete kakkerlakkinfiserte leiligheten”) eller livsbejaende og sanselige netter på dansegulvet, skaper et pulserende spenn mellom det nedrige og det euforiske. Gjennom skildringen av Paul Kemp får Thompson dermed frem den tynne linjen mellom lykke og lede som bebor de fleste av oss. Eller som det heter i romanen: ”Stemmer steg og falt i huset ved siden av og den grove lyden fra en jukeboks kom fra en bar nede i gata. Lyder fra en natt i San Juan drev over byen gjennom lag med fuktig luft; lyder av liv og bevegelse, folk som gjorde seg klare og folk som ga opp, lyden av håpe og lyden av utholdenhet, og bak den alle, den stille dødelige tikkingen fra tusen sultne klokker, den ensomme lyden av tiden som gikk i den lange karibiske natta.” Verdt å lese før filmen kommer.
SILJE STAVRUM NOREVIK
”Brennevinsdagboka”
Oversatt av Kyrre Andreassen
Pax Forlag
Eksistensiell debut om døgenikter i Puerto Rico
Den legendariske journalisten og forfatteren Hunter S. Thompson (1937-2005) er særlig kjent for kultromanen ”Frykt og avsky i Las Vegas” som ble filmatisert i 1998. Romanen ”Brennevinsdagboka” (”The Rhum Diary”) var Thompsons debut som forfatter, og samme år som den foreligger i norsk oversettelse, varsles også Hollywood-filmatiseringen med Johnny Depp i hovedrollen. Thompson, som begikk selvmord i 2005, er også kjent som opphavsmannen bak sjangeren ”gonzojournalistikken” hvor fakta og fikjson blandes, og hvor skribenten setter seg selv i sentrum av teksten. Men mens hans kommende romaner skulle bli halsbrekkende, hallusinatoriske dop-oddysseer, er ”Brennevinsdagboka” en sober innføring i Thompsons mangeslungne univers.
Hovedpersonen (journalisten) Paul Kemp flytter fra New York til Puerto Rico for å jobbe i den konkurstruede avisen The Daily News. Snarere enn å handle om Kemps journalistiske bragder, byr romanen på nedtegnelsene fra Puerto Ricos dunkle nattemørke hvor kvinner, rom og avisens døgenikter er essensielle momenter.
Det interessante ved ”Brennevinsdagboka” er ikke handlingen: håpløse menn som surrer rundt i natta med utilfredstilt begjær og et melankolsk drag om øynene er ikke nytt, verken i verden eller i litteraturen. Lesere av John Fantes Bandini-trilogi vil dessuten nikke gjenkjennende til Thompsons hovedperson - en mannlig skribent uten fast bopel, et kronisk hang til flasken og tidvis euforiske tanker om egen skrivekunst. Svakheten ved sjangeren er også at de begjærte kvinnene (både hos Fante og Thompson) fremstår som nokså karakterløse kvinner, raskt risset opp innenfor et maskulint, røft univers.
Til tross for dette, er ”Brennevinsdagboka” en sann svir å lese. Den løfterike forfatteren Kyrre Andreassen har gjort en grundig og musikalsk jobb som oversetter, her er språklig briljans på setningsnivå. Thompsons litterære bilder er nyskapende og uanstrengte, og den suggererende stilen tar virkelig leseren med til den karibiske sommeren på slutten av 50-tallet. Bokens detaljrikdom, enten det gjelder å skildre råtne bosted (”den møkkete kakkerlakkinfiserte leiligheten”) eller livsbejaende og sanselige netter på dansegulvet, skaper et pulserende spenn mellom det nedrige og det euforiske. Gjennom skildringen av Paul Kemp får Thompson dermed frem den tynne linjen mellom lykke og lede som bebor de fleste av oss. Eller som det heter i romanen: ”Stemmer steg og falt i huset ved siden av og den grove lyden fra en jukeboks kom fra en bar nede i gata. Lyder fra en natt i San Juan drev over byen gjennom lag med fuktig luft; lyder av liv og bevegelse, folk som gjorde seg klare og folk som ga opp, lyden av håpe og lyden av utholdenhet, og bak den alle, den stille dødelige tikkingen fra tusen sultne klokker, den ensomme lyden av tiden som gikk i den lange karibiske natta.” Verdt å lese før filmen kommer.
SILJE STAVRUM NOREVIK
Subscribe to:
Posts (Atom)